Manchester United

Å besøke Old Trafford, ikke akkurat noe som stod høyt på lista min over ting jeg kunne tenkt meg å gjøre. Like fullt fant jeg meg selv hutrende på tribunen på en rundtur (ja, ikke en gang en kamp, men en guidet tur) på stadionen. Men la oss spole tilbake, for dette var slett ikke min eneste Manchester United opplevelse den dagen. Det første var å finne stadionen. Vi er en familie på fire som til stadighet vil imponere hverandre med vår sprekhet, derfor var det ikke en sjel som protesterte da mamma friskt forslo at vi skulle gå til fotballbanen, dette til tross for at vi alle kunne se at den ikke lå i bykartområdet, der vi befant oss, men på et annet kart over the Quays der vi tydelig kunne se Old Trafford, som en stort, grønt markert stadionområde. Men, ingen grunn til bekymring, vi gikk jo gjennom interessante strøk med industri, motorvei og nedslitte hus, hva kunne vel vært bedre. Etter hvert som vi nærmet oss denne grønne oasen i det folketomme, nesten klisjeaktige urbane engelske landskapet så vi et skilt mot Old Trafford som visselig gikk i en helt annen retning enn den vi gikk i. Nærmere gransking av kartet viste at det vi hadde antatt var Old Trafford, fotballområdet, i virkeligheten var Old Trafford cricketbanen, spenstig.

En liten omnavigering førte oss på rett vei, og endelig kom vi fram til det store fotballanlegget. Vi tuslet forbi MEGASTORE der man kunne kjøpe alskens Man U effekter (mer om det siden), og rett til Manchester United museet(!) for å sikre oss billetter til omvisningen på stadionen. Etter lang køing i et lite, iskaldt forværelse med en dør som pep hver gang noen stod for nært, som jo stort sett var alltid på grunn av mengden folk og den minimale plassen, fikk vi hvert vårt Manchester United nøkkelkjede med billett og reservasjon til omvisning 2 timer senere. Overraskende nok var ikke Manchester United museet nok til å holde oss opptatt i 2 timer, dette til tross for store montre med trofeer, et herlig display av tidligere brukte drakter og fotballsko, samt en hel vegg av navnene til alle som noen sinne hadde spilt på United. Min personlige favoritt var audiensen med Alex Ferguson, et kontor med et slags hologram av treneren som snakker og vitser litt om sin egen tyggisspising. For å få tiden til å gå beveget vi oss opp i the Red cafe, der produkter og service var langt under akseptabelt nivå. Vi hastet oss derfor videre til MEGASTORE.

Først, en liten setning om standarden på ting. Museet og cafeen så ganske sletne og stygge ut, mens MEGASTOREN var polert og fin. Kanskje har Manchester United valgt å bruke pengene der de tjener dem (noe som kan diskuteres, spesielt i lys av omvisningen).

Det var ikke en ting de ikke hadde i MEGASTOREN, alt fra lommelerke, alt av klær(sommer og vinter), julepynt, håndduker, prinsesskjoler, hårbørste, til gro-ditt-eget-old-trafford-kit(bildet), u name it, they got it. Så! Omvisning. Jeg vil påstå at dette var høydepunktet for min del, det er noe underbart med å være en plass og at noen forteller deg alt du trenger å vite på en morsom, men informativ måte. Ting jeg lærte:

Stadionen har plass til 77 000 (men har gjerne bare 75 000 tilstedet på kamper, en del stoler går bort på å lage mellomrom mellom hjemmelag- og bortelagsupportere).
Sesongbilletter koster mellom £400-990 (aka mellom 4000-9900 gitt dagens kurs).
Bortelaget får maks 3000 billetter, men det blir vurdert i forhold til hvor mange som kommer.
De gir mange (flere hundre) plasser til rullestolbrukere, men en betingelse for å kunne kjøpe billett er at du er med i handikapsupporterklubben til Manchester United. De får sitt eget loungeområde med gratis mat.
Spillernes lounge er latterlig liten og innredet som et slags samfunnshus på bygda, sykt. Tydeligvis ikke så fantastisk å spille på ”verdens beste lag”.

Pluss mange andre interessante fakta. Omvisningen var gøyal og kan anbefales, men enten med sykt mye klær, eller ikke i romjula.

Neste post, KAMPEN.

Twilight

-Since I’m currently one of the girls sitting at home thinking:”If I could only find a guy like Edward Cullen”….

God damn! Twilight! Du vet når du ser en film og tenker at livet er litt meningsløst siden det ikke er som på filmen. Sånn som da jeg så Harry Potter for første gang og lurte på om det var vits å gå på skole dersom jeg ikke kunne gå på Hogwarts. På samme måte var det da jeg så Twilight, er det virkelig noen vits å få en kjæreste dersom det ikke er en vanvittig vakker vampyr? (I et forsøk på å formidle dette til min VT-venninne sa hun at hun hadde hørt noe lignende nylig, fra en 16 åring...)

Twilight er kvintessens av alt som er fantastisk i livet, en high school film om vampyrer, det er som om jeg har dødd og kommet til himmelen. Når vampyren er så latterlig pen at det nesten gjør vondt å se på, har vanvittig fin stil (i likhet med vampyrfamilien sin)og vandre rundt og er kul er det rett og slett lite annet å gjøre en å hengi seg og overse de scenene som bare er for mye(en følelse som for øvrig ble beskrevet av frøken Vadsø som når du spiser den mest mektige sjokoladekaka i verden og noen tilbyr deg mer krem). Det at den kvinnelige hovedrollen ikke har fått noen personlighet, er også mer som en detalj å regne når man kan fantasere om Edward Cullen. Filmen er utover det vakkert filmet og klippet. Good times.

Statusoppdateringer

Etter at jeg forlot facebook har jeg hatt et sterkt behov for å gi statusoppdateringer.
Her er uka som gikk:

Julie er anemisk på informasjon.

Julie er i alle fall ikke like aseksuell som flass

Julie er TIFF

Julie puster, lever og ånder katalogen

Julie er makta som rår

Julie er c-vitamin sjokk

Med nærmere ettertanke ser jeg at mine 366 tidligere facebook venner nok har klart seg greit uten dette.

Utmeldt av Facebook

Anonyme facebookaddicts, søk hjelp. Inspirert av Anonyme Alkoholikeres 12 trinn har jeg utviklet egne erkjennelsessteg:

1. Vi innrømmer at vi er maktesløse overfor Facebook, og at vi ikke lenger kan mestre våre liv eller tiden vår
2. Vi føler at Facebook er en makt større enn oss selv, og at vi trenger å bli brakt tilbake til sunn fornuft.
3. Vi innså at vi hadde overlatt vår vilje og vårt liv til Facebook.
4. Vi foretok en fryktløs og grundig selvransakelse.
5. Vi innrømmet, ærlig og utilslørt, våre feil, for oss selv og et annet menneske, og de 350 nærmeste vennene våre.
6. Vi var helt innstilt på å la oss fjerne disse feilene i vår karakter.
7. Vi ba Facebook ydmykt om å slette oss.
8. Da Facebook nektet ba vi ydmykt om å få deaktivere kontoen vår.
9. Vi håpet at de menneskene vi hadde overvåket, fyllemeldt, stalket eller glemt bursdagen til ville tilgi oss.
10. Vi kjente på abstinensene etter å skrive statusoppdatering, legge ut linker, lage events og starte grupper.
11. Vi søkte gjennom kafemøter og kinoavtaler å styrke vår bevisste kontakt med mennesker i den virkelige verden istedet for på Facebook.
12. Når vi hadde hatt en åndelig oppvåkning som følge av disse trinn, prøvde vi å bringe dette budskapet videre til de som var igjen på det sosiale nettstedet og oppfordret dem til å følge oss.

Generelt går det greit. Det verste med å deaktivere seg var å oppgi grunn og skjønne at alternativet: ”Facebook skaper for mye sosialt drama i livet mitt” var det mest passende.

Synecdoche, New York

Til tross for den litt banale norske oversettelsen av tittelen ("New York i et nøtteskall") må jeg si at "Synecdoche, New York" uten sammenligning er den beste filmen jeg har sett på veldig lenge. Den er skrevet og regissert av min favoritt manusforfatter Charlie Kaufman og ga meg noe på et helt annet nivå enn alle de andre filmene jeg så under festivalen. Her skulle jeg gjerne satt ord på det jeg følte, men det har vist seg å være særdeles vanskelig. Derfor sier jeg meg fornøyd med en sterk anbefaling om at alle må se den!

Pilotsesongen

Høstens nye serier etterlater meg ikke like begeistret som jeg ble i fjor da jeg så første episode av Pushing Daisies eller Gossip Girl. Min opplevelse er at noe mangler hos de aller fleste. Noen av dem kan kort oppsummeres:

90210: Se originalen

Do not disturb: Do not bother

Kath and Kim: Dum og dummere?

Little Britain USA: Jeg skal ikke dømme det helt nord og ned, men synes unektelig at originalen er bedre, fordi amerikanere er ikke like weird som briter.

Priviliged: Nei.

Mens andre krever litt mer gjennomtenkning.

Fringe: Hittil har jeg kun sett piloten, den varte i en time og 22 minutter noe som unektelig gjorde at det føltes ut som en film. Men piloten var helhetlig og serien virket relativt gjennomtenkt, noe som jeg føler er viktig dersom man skal lage science fiction. Ulikt eksempelvis Lost der man jo bare overhode ikke følte at less is more og serieforfatterene aldri helt klarte å skrive seg ut av rotet sitt. Vi kan vel si at Fringe er en dyrere versjon av x-files, med mer fokus på vitenskaplig utvikling enn overnaturlige fenomener. I tillegg spiller min personlige tv-kjæreste fra barndommen en av hovedrollene, Pacey i Dawson's creek og det kan jeg like.

True blood: Endelig en vampyrserie på TV som jeg kan like. Der jeg følte Buffy var horribelt i kraft av at det manglet elegansen og det stemningen som jeg føler en vampyrserie trenger merker jeg at jeg er forsiktig begeistret for HBOs forsøk. Og for de av oss som er i sølibat er det mye seksuell spenning. Livat!

På sikt skal jeg se My Own Worst Enemy men jeg har ikke store håp....

Burn after reading

Burn after reading er den nyeste filmen til de ikke altfor ukjente Coen-brødrene. Til tross for at mine venner i Slate.com mener de går litt på tomgang, lot jeg meg underholde, om enn av billige triks. Et typisk eksempel på deres billige triks er å la Brad Pitt spille en karikert uintelligent personlig trener med et tomt, men lykkelig blikk og herlige blonde striper i håret. Og jeg er ikke mer komplisert enn at jeg lar meg underholde. På sett og vis bæres hele filmen av at alle karakterene har små eiendommelige aspekter av sin personlighet som gjør dem morsomme, som man vel strengt tatt kan avskrive som nok et eksempel på billige triks.

Det er litt meningsløst å gjenfortelle historien, da det stort sett går ut på forviklinger og rot. Osbourne Cox(John Malkovich) sier opp jobben sin i CIA i sinne etter å ha blitt degradert på grunn av drikkeproblemet sitt. Han gjør noen fåfengte forsøk på å skrive sine egne memoarer samtidig som han blir sett på med stadig mer forakt av sin kone, Katie Cox (Tilda Swinton). Linda Litzke(Frances McDormand) jobber på et helsestudio, utforsker internettdating, og drømmer om å skape en ny Linda gjennom en rekke kosmetiske inngrep,som til hennes fortvilelse ikke dekkes av helseforsikringen hennes. På helsestudioet dukker det opp en cd med biter av Cox memoarer og noe annet og Litxke ser en gylden mulighet til finnerlønn og sammen med Chad Feldheimer(Brad Pitt) tar de kontakt med en lite samarbeidsvillig Cox. Samtidig har vi Harry Pfarrer(George Clooney) som tilsynelatende er lykkelig gift med en barnebokforfatter men cruiser internett etter kvinner og også har et forhold til Cox’ kone.

Tematikken er typisk, vanlige mennesker som er utilfredstilt i livene sine. De er ikke fornøyd med partneren, jobben, kroppen eller tilværelsen generelt. Du har de som er lavt i samfunnsanseelsen som prøver å skape seg et bedre liv, de som mister status og har vanskelig for å akseptere det og de som føler at de er på topp, litt over de andre og derfor fortjener bedre. Det interessante for meg med denne filmen er hvordan vi har et tydelig klasseskille, ikke bare i penger, men også i utdannelse og kultur. Det føles litt ubehagelig å le av at de dumme helsestudioarbeiderene som tror de har funnet topphemmelig informasjon brent ut på en cd på gulvet i garderoben når det ligger i kortene at dette ikke er en film som denne typen mennesker selv ville gått for å se. Men filmen har jo et visst pessimistisk anslag som stiller alle menneskene i et særdeles dårlig lys, samtidig som du blir litt glad i dem mye takket være skuespillerstjernene som gir dem liv. Ikke nødvendigvis med fantastisk skuespill, men med magien som ligger i karismaen til superstjerner.

Et annet aspekt jeg liker med filmen er det fokuset den har lagt på å vise forskjellige mennesketyper. Ja-mennesker og nei-mennesker, de som er på jakt etter å oppfylle nesten umulige drømmer og de som gir opp når de møter motstand. Og den tredje typen, den pragmatiske, som er verken pessimistisk eller optimistisk, men bare handlekraftig og fremdriftsorientert. På et punkt i filmen hyler en Linda Litzke til den stakkarslige sjefen sin som åpenbart er forelsket i henne at hun er så lei negativiteten hans når han forsiktig er kritisk til å bryte seg inn hos fremmede for å stjele statshemmeligheter.

Filmen er morsom, men ikke hysterisk sådan. Men den tilfredstiller ikke det feministiske kriteriet.

Feministisk film?

En venninne av en venninne av meg har et prinsipp:
Hun ser ingen filmer dersom det ikke finnes en scene i filmen der en kvinne har en samtale med en annen kvinne og de ikke snakker om en mann.

Det er lenge siden hun har sett en film. Jeg kaller det feministiske prinsippet og jeg vil ta det med i all vurdering av film fra nå av.

Seriehøsten

September (og forsåvidt august) er harde måneder. Man skal sette seg inn i nye fag, og delta i alle de sosiale arrangementene som eksamensfri og gjensynsglede fordrer til. Samtidig skal man begynne pilotkjøret for å velge ut hvilke serier man må få med seg dette semesteret, og hvilke som er helt håpløse. Det er et hardt liv. Hittil har jeg kun klart å presse inn Beverly Hills 90210 (den nye altså) og så snart jeg får litt pusterom skal jeg dømme den nord og ned.

Den siste revejakta

Jeg har aldri vært helt inne i 70-tallet. Mine foreldre var ung på 80-tallet, og jeg har aldri hatt den store 70-tallsnostalgien som jeg ofte har observert hos mine jevnaldrende venner, som alle er barn av 68’erne. Hippier har for meg alltid vært en gjeng selvbedragere som jeg nødvendigvis ikke ønsket assosieres med. Dette gjorde at jeg nærmet meg kinosalen med en bør av fordommer med på lasset da jeg skulle se Den siste revejakta. Men, som med så mange ganger før ble mine fordommer mot spesifikke subkulturer tildels sjarmert vekk av enkeltmenneskene den består av.

Vi møter Carl og Robert, spilt av henholdsvis Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch, som bedriver hasjsalg for å tjene penger til å oppfylle de svevende drømmene sine. Fram til nå har de drevet i småskala, men de står foran en stor jobb, med 45 kilo som skal finansieres, hentes og selges på 2 uker, og det er jobben som gjør at de endelig skal kunne ta overskuddet å realisere et hippiekollektiv på landet. Med en viss ironisering over enkelte aspekter av kulturen fortelles historien på en forsåvidt troverdig måte. Ting gjøres ikke for stort og skummelt, det er tross alt snakk om Oslo på slutten av 70-tallet, derfor ser vi ikke skytevåpen eller utstrakt voldsbruk som vanligvis preger filmer som tematiserer dopsalg.

Mitt største problem med filmen er at jeg ikke helt tror på Nicolai Cleve Brochs skuespill, spesielt har jeg problemer med å tro på kostymet hans. Det store skjegget glir av og til over til å se julenisseaktig ut. Til gjengjeld er Kristoffer Joner en drøm. Selv om han blir type-castet til å spille den nervøse, paranoide typen velger jeg å ikke holde det mot han. I denne rollen er han dessuten mer mandig enn han vanligvis er, og han bringer også størstedelen av humoren inn i filmen. Det at filmen ikke er veldig moraliserende, men likevel kommer med motforestillinger mot hovedpersonenes syn på seg selv som frihetsforkjempere i et forknytt norsk samfunn, gjør den balansert, noe som igjen får hippieskeptikeren i meg til å mykne litt.

Alt i alt er filmen verdt å se, men ikke en høyder for meg personlig. (Og om man skulle undres over hvorfor jeg ikke gjentar den vante sangen om at Bjørn Sundqvist spiller i alle norske filmer, er det selvsagt fordi jeg elsker Bjørn Sundqvist og jeg tror de fleste filmer hadde vært bedre dersom han var med, ønsket er at han er i ABSOLUTT ALLE norske, og gjerne utenlandske filmer.)

Amanda-prisen

Å ikke ha TV gjør at jeg til tider føler meg litt utenfor norsk offentlighet. Derfor er det fint å komme hjem til familien og endelig nyte godt av å kunne betrakte hva som rører seg i den frimerkestore norske offentligheten. Etter en uke må jeg si at det ikke er spesielt mye, men Amanda-prisen minner meg på hva jeg hater med norsk offentlighet.

Jeg hater TV2 produksjoner som ikke lar mennesker si et ord, men kun er opptatt av tullete tidsskjemaer, jeg finner det pinlig. Med skrekk minnes jeg fjorårets ærespris til Knut Andersen der den gamle mannen regelrett ble avbrutt midt i en inspirerende tale. Skandaløst. Det samme så jeg i år ved flere anledninger, dog ikke like graverende. La folk si noen få ord, er det ikke rom for det, lag en lengre sending! (Eller kutt ned på merkelig og malplasserte sang og danseinnslag... musikalnummeret, hva var det?)

Jeg hater Dorthe Skappel. Hennes intervju av Aksel Hennie og Trond Espen Seim i forsendingen var ubehagelig å se på for en som blir flau på andres vegne (jf at jeg så Borat bak en sofapute). På mange måter ville det passet mitt ønske om å være en fanebærer for kommersiell smak i pretensiøse miljøer dersom jeg likte henne, men jeg er bare uinteressert i det hun prøver å få frem i sine sendinger.

Jeg hater at TV ikke gir rom for eldre kvinner som kanskje har noe å fortelle heller enn billedskjønne østlandskblide piker.

Jeg elsker til gjengjeld norsk film. Det gjorde meg trist at Ole Giæver ikke fikk prisen for beste manus (siden det muligens er den beste dialogen jeg har hørt), og at hans hovedrolleinnehaver Maria Bock ikke vant beste kvinnelige skuespiller. Nord-Norge gikk dog ikke tomhendt hjem, og det gleder meg åpenbart storlig at Kautokeino opprøret vant folkets Amanda, og ikke minst at den evigfantastiske Anni-Kristiina Juuso vant beste kvinnelige skuespiller, for bare etter å ha snakket litt med henne under TIFF 08 ble jeg unektelig sjarmert. (Du kan ikke annet enn å elske en ung kvinne som sier at hun er så sinnsykt tissetrengt at hun må stikke). Aller morsomst er det likevel at Kåfjord også har en vinner i Herman Rundberg som delte prisen for beste musikk med Mari Boine og Svein Schultz.

Dr. Horrible

Kanskje ble du forelsket i han som Dr. Doogie(Doogie Howser M.D). Muligens ble du betatt når du innførte "suit up" i ditt vokabular etter maraton visning av How I meet your mother. Men om det ikke har skjedd hittil, la det skje nå: Se Dr. Horrible's Sing-Along Blog og begynn og forgud Neil Patrick Harris sporenstreks.

Friday night lights

Vanligvis har jeg ingen problemer med å selge en TV-serie til noen. Jeg kan alltid få fram det i serien som vil appellere til den jeg snakker med. Dessuten har jeg tro på at intens entusiasme alltid kan få noen til å i alle fall prøve en ny serie. Det skal sies at jeg noen gang har slitt, det er vanskelig å forklare Veronica Mars uten å få det til å høres ut som en modernisert Nancy Drew (ehh.. hun går på high school og er privatdetektiv… og er kjempekul), men det lar seg gjøre (en film noir serie med den eneste ekte feministiske karakteren som finnes på TV).

Men, med Friday night lights har jeg virkelig fått en hard oppgave. Muligens fordi jeg veldig lenge var særdeles skeptisk selv. Det er en high school serie (som alltid er et pluss for meg), men den kretser hovedsakelig rundt en sport(minus) og da mer spesifikt amerikanske fotball(mer minus). Akkurat det at det er amerikansk fotball var kanskje den største bøygen, fordi det sjelden er de guttene man liker i high school/college film og TV settingene. De er store, dumme og (i de tilfellene vi befinner oss i collegeunivers) i et slags elendig fraternity. Likevel, etter en sterk anbefaling fra mine personlige TV-guruer, de vittige menneskene bak Televisionwithoutpity.com, samt den ekstreme tomheten under forfatterstreiken i USA, bestemte jeg meg for å gi det en sjanse.

Det første som slår deg er hvor upolert serien er, uten sterke farger, eller glansede overflater. Håndholdt kamera er hyppig brukt (en stadig kritikk mot serien er nettopp denne kamerabruken, men etter å ha sett en god del glossy serier føler jeg det gir et velkomment upolert uttrykk), og fargeskalaen en er grå/brun/svart. Serien er plassert i en liten by i Texas med en dårlig økonomi som bidrar til det litt nedslitte inntrykket. Det eneste virkelige fargesterke, rene, glossy og klare er alt utstyret og stadionen som er knyttet til fotballspilling, som understreker hvor viktig fotballaget er for byen, og ikke minst hvordan det representerer muligheten for en framtid for mange av guttene. Samtidig som det presiseres at det kan være et overdrevet fokus på det.

Friday night lighs adresserer behovet for serier for tenåringer som behandler problemstillinger som faktisk berører ungdom, men enda viktigere er hvordan de problemene får spille seg ut. For de av oss som vokste opp med Beverly Hills 90210 var det alltid fascinerende hvordan noen kunne utvikle et problem veldig raskt, det være seg alkoholisme/narkotika/småkriminalitet/slankepiller og der til lignende, for så å raskt komme seg ut av det ved rehab/intervention/den seriøse samtalen med en voksen person man respekterte/ eller, min personlige favoritt, ved en åpenbaring fra en klisjéfylt opplevelse. I FNL lar man problemene være realistiske og uten enkle løsninger(jeg skal ikke skjønnmale, enkelte plotlinjer har vært overdrevne, men jeg unnskylder det med 2. sesongsangsten). Noen ting løses ikke lett, det faktum at begge foreldrene dine har dratt og du bor med din kronisk arbeidsløse bror former personligheten din, at moren din ikke ser på seg selv som noe mer enn noens kjæreste gjør at du har mindre tro på din egen framtid. Sånn sett er det amerikanske samfunnet mer interessant å få portrettert, enn for eksempel de norske, da ungdommene har deterministiske issues de må takle.

Til tross for dette klarte jeg ikke å skjønne behovet mitt for å se denne serien non-stop. Hva bestod min entusiasme for serien av? Tilslutt er det en ting som alltid makes or breakes en serie for meg, i hvor stor grad liker jeg karakterene, derfor falt brikkene på plass da det gikk opp for meg at jeg liker ABSOLUTT alle karakterene. Dette tror jeg kommer av at serien elsker å vise sårbarheten til karakterene, du får se så mye av dem, i så mange forskjellige relasjoner og situasjoner at du blir kjent med dem. Serieskaperne har skjønt at det ikke er nødvendig å lage en bitch eller en drittsekk for å holde hjulene i gang rett og slett fordi vi alle har de sidene i oss, og de kommer fram av og til i stor nok grad til å skape framdrift. På samme måte er det ingen grunn til å skjønnmale noen karakterer slik at vi elsker dem, fordi det er vanskelig å unngå å bli berørt av ekte mennesker.

Det er kanskje umulig å komme på noe fengende å si som får folk til å strømme til butikkene for å kjøpe serien, som kanskje forklarer hvorfor den gjennomgående ikke har klart å hevde seg i stor grad i USA. Men nettopp det faktum at du ikke kan gjøre den catchy med noen få ord understreker kompleksiteten i serien som gjør den seerverdig, og heldigvis ser det ut til, til tross for litt lave seertall, at det kommer en 3. sesong!