Upperdog

Med jevne mellomrom kommer det klager på at norske kritikere gir norske filmer for gode omtaler. Jeg sitter alltid igjen og er litt uenig, fordi jeg føler at norsk samtidsfilm er litt bedre i kraft av å være nettopp norsk samtidsfilm. Det er litt som det Marta Nordheim skriver om bøker i Røff guide til samtidslitteraturen; det er ikke alle som vil stå seg som klassikere, men de er likevel de eneste som beskriver vår hverdag slik den er akkurat nå. Så dersom noen filmer får rause terningkast er det kanskje på sin plass, nettopp fordi publikum bør få det med seg for å få mulighet til å reflektere litt over vårt eget samfunn.

I dette perspektivet er Sara Johnsens Upperdog en god film. Den berører veldig mange aktuelle problemstillinger for det moderne norske samfunn. Alt fra Norges involvering i irakkrigen, arbeidsinnvandring og adopsjon, til klasseskiller og pressens rolle og ansvar, bare for å nevne noe. I tillegg tar den opp universelle problemer som skyld og relasjoner mellom menneskene.
Et sammensatt, men likevel ikke urealistisk persongalleri befolker filmen. Vi har Axel som har så store tillitsproblemer at han får kompisen til å ligge med kjæresten hans for å bevise at hun ikke kan stoles på. Han flytter ut og hjem til adoptivforeldrene og legger merke til familiens nye hushjelp Maria. Hun er polsk, med en sønn i hjemlandet som bor hos besteforeldrene. Hun jobber hos Axels familie om dagen, og sammen med Yanne på en restaurant om kvelden. Per har kommet til Oslo, etter å ha tjenestegjort i Afghanistan, for å studere, og flytter inn i huset tvers ovenfor restauranten.

Karakterene er jevnt over svært gjennomtenkte. Som nordlending setter jeg pris på at Per er fra Nord-Norge, men er fåmælt, litt sjenert, og ikke sier hestkuk. Polske Maria har et umiddelbart vesen som stadig gir komiske poeng, og enkel, men ubanal livsvisdom i kraft av å være en person og ikke en klisjé. Derfor kan hun si ”the Norwegians are sad” uten at det føles påklistret og teit. Hatten av for skuespiller Agnieszka Grochowska, som virkelig er sjarmerende og gir karakteren sin dybde. Hermann Sabado er pen å se på, og herlig ofte halvnaken, og vennskapet mellom Maria og Yanne åpner for at de kan snakke om andre ting enn menn. Det gjør seg med kvinnelige regissører, kvinnene får relevante roller og publikum får pene, nakne menn.

Sara Johnsen har laget en film med interessante synsvinkler, og filmen har et nærmest følsomt visuelt utrykk. Det som trekker ned er den svulstige filmmusikken jeg har lite til overs for. Det er slitsomt med påtrengende klassisk musikk som skal tvinge en inn i de sinnsstemningene man skal ha. Det hadde vært fint om man kunne stolt på at filmen i seg selv klarer å formidle de nødvendige følelsene. I tilegg opplever jeg filmen som litt for utflytende på slutten.

Men løp og kjøp billett, en god mulighet til å tenke over samfunnet vårt uten å få alle problemstillingene matet inn med skje.

Nyskapning og innsnevring

Anne Viken har skrevet et innlegg i dagens Aftenposten der hun går til angrep på ”feministene”. Jeg tror det delvis er ment som en kommentar til et innlegg av Anne Bitsch. Vikens innlegg har helt sikkert en god intensjon i utgangspunktet, hun etterlyser fornying i tankene rundt kjønn. Men samtidig kan det virke som om hun også har et behov for å si noe om denne gruppen mennesker som hun omtaler som feministene.

Jeg har et problem med en innsnevring av hvem som er feminister. Det er mange som definerer hvem som er feminister, ofte føler jeg at venstresiden av norsk politikk har klart å få definere hva man må mene for å være feminist. At man må se på strukturer, og at liberal feminisme er en umulighet. Se for øvrig mitt innlegg på 8.mars bloggen. På motsatt side har vi de kvinnene som åpent sier at de på ingen måter er feminister fordi de hater ikke menn, eller sex, eller what not. De driver også og innsnevrer definisjonen og rommet for å kalle seg feminist. Ofte føler jeg et visst sinne av sånne uttalelser, fordi det er jenter som leser det og tenker at de heller ikke vil være en sånn anti-sex mannehater, og velger å ikke kalle seg feminister. Ingen vil vel at en mann skal mistenke at de ikke er trivelige og easygoing. Men dette er klisjeene.

Når jeg leser Anne Vikens innlegg er min reaksjon at det er veldig lite egnet for å utvide rommet for å kalle seg feminist. For det første omtales feminister som en ensartet gjeng som har jevnlige møter der vi setter en agenda for alt vi er enig om.

Skillelinjene i debatten går tilsynelatende ikke mellom hvem som har peiling og hvem som ikke har peiling. Den går mellom de som går i takt, og de som ikke går i takt til feministenes bongotromme. De som følger programmet, og de ukorrekte.

Vi har også en utfrysningsagenda:

Feministers takhøyde er lav. Derfor utvikles ikke nye argumenter. Hva man kan mene og hva man ikke kan mene, skal man ha god oversikt over som feminist. Ellers blir man utdefinert.

Og vi har tydeligvis valgt Anne Bitsch til å snakke for oss alle sammen. Det rare er at jeg kan ikke huske at Anne Bitsch skrev noen plass at hun representerte alle feministene. Hun er ikke valgt, hun er en av de stemmene i debatten. Jeg er feminist, uten at jeg er enig med henne om alt, men jeg setter pris på at hun setter feministiske problemstillinger på dagsorden. På samme måte som at jeg forsåvidt setter pris på Anne Vikens bidrag, selv om jeg skulle ønske hun ville fokusert på sak, eller ideologi heller enn å tolke seg til en egentlig ikke eksisterende gruppes standpunkt. Jeg skulle ønske at man kunne føle en tilhørighet til feministbegrepet uten å måtte være enig med alt alle feminister skriver. Men dette målet vil aldri bli møtt hvis vi hele tiden skal lage forestillinger om hverandre.

Jeg ønsker også nyskapning i feminismen, og jeg skulle ønske innlegget handlet mer om hva en faktisk kunne gjort for fornying, heller enn vedlikeholde en gammeldags ide om hva “alle” feminister synes.

I'm not into it

Mot bedre vitende så jeg He’s just not that into you. Det er vanskelig å bestemme seg for hva som var verst, filmen, eller det faktum at jeg så den.
I forkant av premieren til denne filmen leste jeg en interessant kommentar i Nymag om hvordan moderne romantiske komedier alltid har et poeng om at kvinner må endre seg for å kunne finne kjærlighet. I denne ble He’s just not that into you nevnt og jeg var skeptisk, og valgte å ikke se den på kino. Men når nettene ble lange i Longyearbyen tok jeg den fram.

He’s just not that into you er en ensemble film, som ser på folk i forskjellige stadier av parforhold. Vi møter Gigi (Goodwin) som går på dater og venter på å bli oppringt, og som aldri forstår kodene for at en mann ikke kommer til å ringe henne. Hun jobber med Janine (Connelly) og Beth (Aniston), som stadig får høre om hennes besettelser over siste date. Selv er de i mer stabile forhold, men ikke uten problemer. Beth er sammen med en fyr på syvende året som enda ikke har fridd til henne, og Janine innbiller seg at hun er lykkelig gift med kjæresten hun fant på college. En ektemann som møter Anna, en singel jente som ikke har skrupler mot å legge seg etter gifte menn, og som ringer Conor til trøst når hun ikke får de hun egentlig vil ha. Som en relativt dårlig utviklet bihistorie har vi også Mary, en magasinarbeider som er i moderne kontakt med menn over myspace/mobil/mail, bare for å oppleve at det er syv kanaler hun må sjekke slik at hun kan føle seg avvist via alle medium.

Hovedproblemet med denne filmen er at den gir et inntrykk av at det eneste som opptar kvinner er å gifte seg og å få barn. Til tross for et lass med kvinnelige karakterer kan jeg ikke huske en eneste samtale mellom dem som ikke handlet om en mann. Hovedbudskapet gir seg ut for å være at kvinner må fatte skissa og ikke bli opphengt i menn som ikke er interessert i dem. Jeg har faktisk lest boka som filmen bygger på, og den var vesentlig mer morsom og krass, og kan oppfattes mer som et verktøy eller et middel for å oppnå sjelefred. ”Livsvisdommen” deles i filmen ut til Gigi fra bartenderen Alex, og er relativt enkelt, hvis han ikke ringer, eller prøver å få til å møte deg, så er han ikke interessert. Man skulle trodd det var ganske åpenbart, men for Gigi er det en helt ny innsikt som hun sprer til venninnene. Dette inspirerer Beth til å stille kjæresten et giftemålsultimatum.
Det er ikke det at man ikke kan kjenne seg igjen i tankegangen, at man ikke kan ha opplevd at en selv lager unnskyldninger (kanskje mistet han nummeret mitt, kanskje er han bortreist), forskjellen er at de fleste virkelige kvinner også har noen andre ting de er opptatt av enn dette. Vi aner ikke hva Gigi, Beth og Janine jobber med, arbeidsplassen er en kulisse for å snakke om det viktigste i verden, menn og forhold. Det er en plass man kan gå fra dersom man skal redde ekteskapet sitt med å ha sex på kontoret til mannen. Man kunne sagt at det er naturlig siden filmen handler om forhold, men mennenes jobber er tydelige, Connor er eiendomsmegler, Ben jobber i musikkbransjen og Alex driver en restaurant/bar. De er mindre viktige karakterer enn kvinnene, men deres jobber er altså relevante.

Det som gjør denne filmen ekstra dårlig som romantisk komedie er at den ikke har den følelsen av forelskelse vi vanligvis får, der gutt møter jente og det er åpenbart at de passer sammen og man venter på at de skal oppdage det selv. Gigi, som er så søt at du bare vil spise henne opp, vil bare finne en mann, og det virker nesten som om det er likegyldig hvem det er. Hennes forhold til Alex er preget av at de er i en semivennskapelig relasjon, men straks hun ser ”signaler” på at han er interessert i henne for noe mer, blir hun umiddelbart kjempeinteressert i han. I kraft av at han vil ha henne, ikke fordi hun liker han som person (for øvrig ikke ulikt Jim Carreys karakter i Eternal sunshine.. som sier: Why do I fall in love with every woman that shows me the slightest bit of interest?). Et like stort mysterium er hvorfor Alex etter en slags patetisk krangel forelsker seg i henne. Spesielt siden hun, la oss være enig om det, virker litt crazy. Jeg kjøper det ikke.

Når jeg sa at hovedbudskapet ”gir seg ut” for å være ”å fatte skissa”, er det fordi jeg oppfatter budskapet helt annerledes. Filmen trekker fram hvordan vi gjør unntakshistoriene, om den ene som var på en date hvor han ikke ringte på to uker, men som så endte det med at de giftet seg likevel, til hovedregelen, når de i virkeligheten er unntaket. Men budskapet er strengt tatt at lykken kommer til deg når du har funnet den rette. På slutten er det sånn hvordan-har-vi det-nå-aktig-sekvens, de lykkelige er de som fikk være i parforhold, de som liksom ikke har det så fint er de single (som også samsvarer med de kjipe, de som drev med utroskap, eller var sykelig up-tight).

Hvorfor gidder vi å se slike filmer? Hvorfor dyrker vi disse sidene ved oss selv, i stedet for å bli inspirert av filmer der kvinner er mennesker ikke bare dukker på jakt etter den perfekte mann. Kanskje fordi vi har så lite utvalg? Jeg sier meg enig med LAtimes om at tv-serier har mye mer å tilby i form av troverdige og interessante kvinneskikkelser, og vurderer fullstendig boikott av romantiske komedier fordi jeg finner det ikke morsomt lengre, bare trist.