Hung – den mannlige versjonen av Weeds?

Ingen nyhet at jeg elsker nye serier, selv de dårlige gir meg alltid noe. Hva er ideen? Kunne det blitt bra? Hva er feil? Sånn sett fungerer HBOs Hung fint for meg.

Jeg tror tanken har vært å skape en serie som sier noe om konsekvensen av finanskrisen for den gjennomsnittlige amerikanske mannen. Vi møter Ray, en vanlig amerikansk mann, lærer og basketballtrener, skilt med to tenåringsbarn som er forfriskende vanlige og ikke spesielt pene. Etter at kona forlot han for en dermatolog flytter han inn i barndomshjemmet sammen med ungdommene, som helst vil bo med han. Det går dårlig på jobben, med laget og økonomien, men det endelige slaget blir når huset brenner ned og han ikke har forsikring. Han flytter i telt i hagen, barna flytter tilbake til moren og de økonomiske problemene topper seg. Desperat prøver han å komme opp med en måte å skaffe penger på, en bi-jobb, og på et gründerseminar blir han oppfordret til å komme på hva hans talent er, hans unike gave. Det eneste Ray kommer på er at han er godt utstyrt, i den forstand som tittelen på serien antyder. Men hvordan tjene penger? Gjennom det eldste yrket i verden, prostitusjon. Ved hjelp av en tidligere one night stand, Tanya, prøver han å etablere seg som mannelig eskorte, eller som Tanya ønsker å brande det, ”happiness consultant”.

Parallellen til Weeds er der, en desperat eneforsørger føler seg tvunget ut i et belastet ”yrke” for å ta vare på familien sin. Men Weeds har, i motsetning til Hung, vittige og intelligente karakterer. Selv de dumme i Weeds er ofte slu og oppfinnsomme. Ray er ikke spesielt kvikk, det er jo derfor han er i den situasjonen han er. Og dette er interessant, for der Nancy i Weeds er kjempesmart og oppgående har hun likevel ikke noe annet valg en dopdealing fordi hun mangler utdanning og erfaring til en annen jobb. Denne logikken ville nok ikke fungert i Hung, for en intelligent mann ville aldri vært uten utdanning og erfaring, eller i en lavtlønnet jobb. Et annet, helt åpenbart kjønnissue er for øvrig hvorfor det er greit å lage en dramakomedie om en mann som prostituerer seg, ville vi i det hele tatt vurdert det om det var en kvinne?

Et annet problem med Hung er Jane Adams, som spiller Tanya. Vi har sett henne som blant annet Joy i Happiness og i en birolle i Fraiser. Hun er for så vidt ikke en dårlig skuespiller, hun perfeksjonerer rollen som patetisk, irriterende og mislykket poet. Men jeg blir nesten uvel av å se henne, hun er rett og slett en sånn type person man ikke vil tilbringe tid med.

Verken Ray eller Tanya vekker min sympati, de er ikke spesielt morsomme, og kommer ikke i ekstremt festelige situasjoner. Et lyspunkt fant jeg dog. I fjerde episode har Ray endelig fått en ordentlig klient, men når han kommer dit er det en tykk, eldre dame. Han unnskylder seg med å være syk og stikker. Men etter å ha opplevd sin datter bli avvist av kjæresten sin til fordel for en penere og tynnere jente gjør det noe med han. På andre gangs besøket hos klienten er det hun som vil trekke seg, men han insisterer på å få henne til å føle seg pen og sexy. Da ble jeg faktisk litt rørt, nok til at jeg planlegger å se femte episode. Men jeg anbefaler den ikke, bare så det er sagt.

Venstre i mitt hjerte

I dag har det vært Venstre-dag for Dagbladets valgbloggere Mihoe, Hjorten og Bjørn Stærk, og i den anledning har jeg følt på kallet for å forsvare Venstre litt.

Venstre blir stadig kritisert fordi de ikke vil inngå i noe realistisk regjeringsalternativ. Sentrum-Høyre regjering utgår på grunn av for lav oppslutning, et borgelig alternativ er utelukket fordi Venstre ikke vil samarbeide med FrP, og Venstre ønsker heller ikke å støtte et rød-grønt alternativ med SV. Så blir det slått fast at en stemme til Venstre er en stemme til en mindretalls AP regjering. Det er ikke det at jeg ikke ser kritikken, men hva skal Venstre gjøre? Det er helt legetime grunner som gjør at de ikke kan støtte en FrP regjering eller en regjering med SV i, det strider fundamentalt med hva Venstre står for. Jeg vil heller ha et parti som faktisk holder på sitt ideologiske standpunkt framfor å være taktisk. Det er for få partier som er villig til å ta avgjørelser basert på sitt eget politiske standpunkt, heller enn å søke makt eller velgergunst for en hver pris.

Et eksempel på det så vi ved Venstres landsmøte i år. Sponheim ble kritisert for ikke å ta et klart EU standpunkt. Jeg satt igjen med et helt annet inntrykk. Talen hans viste at han var en politiker som reflekterte over et standpunkt. Han var åpen om at det ikke var en lett avgjørelse, men som avsluttet med at det var solidaritet- og samarbeidssaspektet med EU som gjorde at han på sikt kom til å gå inn for et norsk EU-medlemskap. Slike politikere ønsker jeg meg flere av, de som ikke hele tiden leter etter Norges fordeler, men som kan se utenfor ”våre” interesser.

Folk sier det ikke er noe poeng å stemme Venstre fordi partiet er så lite, og ikke står i en god posisjon for å gå i regjering. Men det å være i en potensiell vippeposisjon gir noen muligheter til å påvirke politikken som blir ført, og jeg vil at Venstre skal ha mest mulig påvirkningskraft fordi det er det partiet jeg kjenner meg komfortabel med ideologisk. Samtidig som at jeg er glad for at de ikke ønsker å være som et SV i en regjering som hele tiden overkjører dem, men som de må støtte offentlig. Derfor stemmer jeg Venstre, og syns ikke det er en bortkastet stemme, men helt ærlig det eneste partiet stemmen min kunne gått til.

Rocket Science (2007)

Unge jenter kan få unge gutter til å tro på seg selv med en slik intensitet at de fortsetter å tro på seg selv lenge etter at de unge jentene har gått videre til noe annet. Selv om vi har sett det før er det noe rørende med den tafatte unggutten med bollesveis og ingen åpenbare talenter, som plutselig for livet sitt endret av en jente som ser han. Selv om, eller kanskje spesielt på grunn av det, jenta er hans rake motsetning med ambisjoner nok til en hel skole og en skremmende målrettethet. Her må jeg skyte inn at jeg er mot at ambisiøse jenter med bein i nesa og imponerende viljestyrke blir framstilt som kjipe og umenneskelige. Men uansett, Rocket Science er en av de filmene som viser nettopp en av disse relasjonene, og som er morsomme, rørende, og triste uten å være sentimentale.

Hal Hefner er en snill og oppvakt gutt, med store taleproblemer, han stammer ut av en annen verden, kan ikke svare på spørsmål i timen, eller si i fra om han vil ha pizza eller fisk. Konstant plaget av sin eldre bror, og åpenbart ubekvem med foreldrenes skilsmisse, vandrer han rundt usett i verden. Inntil en dag når Ginny Ryerson tar kontakt med han på bussen og ber han bli med i debattlaget til skolen. Etter at partneren sviktet henne i statens debattfinale er hun på jakt etter et nytt lagmedlem som hun kan forme til den perfekte debattant. Hal er i utgangpunktet fullstendig imot på grunn av sine talevansker, men Ginnys ord om at han har et skjult talent, og at de med handikap presterer bedre i konkurranser fordi de har mer å bevise, vekker noe inni han.

For en deilig film, av den typen som ikke har happy ending, men ting går godt likevel, ikke ulikt livet. Ja, jeg er åpen for å si det, Rocket Science er som livet.

Nye sommerserier

På sommeren dukker det ofte opp litt absurde serier som skal underholde oss mens de andre seriene har ferie. Noen er absolutt severdige, som Entourage og True blood, mens andre dukker opp og forsvinner uten at noen husker dem nevneverdig. Det blir gjerne satset mot ungdomssegmentet, og ABC family har sluppet første episode av 10 things I hate about you, som er basert på filmen 10 things I hate about you, som i sin tid var basert på et Shakespear-stykke.

Serien begynner på samme sted som filmen begynner, med to søstre på samme high school, som er helt forskjellig. Den ene radikalt feministisk og kvasi-intellektuell, mens den andre hungrer etter å være populær. Den yngre wannaben Bianca får nerden Cameron til å føle kjærlighet ved første blikk, mens den eldre Kat(bildet) vekker interessen hos wild child Patrick. Jentenes far spilles av samme fyr som i filmen, og han er enda ganske ok. Serien ser ut til å ha high school settingen på plass, og noen av karakterene er morsomme. Hun som spiller Kat er vesentlig tøffere og kulere enn Julia Stiles var i filmen, og side kicket til Camron vekket min interesse med sin stå-på vilje og festlige garderobe. Jeg kommer til å se neste episode også.



På den helt andre siden av serieskalaen har vi den nye BBC serien Getting on. Den finner sted i en geriatrisk avdeling på et sykehus, og er en mørk komiserie i britisk stil. Den gjør narr av helsevesenet i dets byråkrati og selvmotsigelser, ved å tulle med skjemaveldet, prosedyrer for håndtering avføring, og forsøk på å forstå fremmedspråklige som er innlagt. Serien er fullstendig grå, noe som gjør den nesten deprimerende å se på, og alle karakterene er usympatiske på sitt eget vis. Legen som er opptatt av forskningsprosjektet sitt og undervisningen, mens hun neglisjerer pasientenes behov. Sykepleieren som er redd og engstelig for å bryte en eneste retningslinje. I tillegg til en hjelpepleier som er ”folk flest” eller barnet som sier at keiseren er naken, men likevel usmakelig i sin selvrettferdighet. Likevel virker det ikke som om serien kritiserer de som jobber i helsevesenet, så mye som det absurde systemet de er en del av. Jeg liker ideen, men må være i godt humør for å se den.

Pushing Daisies kansellert

Nok en favoritt kansellert. Det gjør vondt i hjertet. Pushing Daisies var en genuint original TV-serie, fylt til randen av god stemning, eventyr og morbiditet. Har sett de tre siste episodene og føler meg sveket av TV-selskapene. Nå skal det sies at jeg ikke har gitt TV-selskapet noe særlig tilbake. Jeg kan jo ikke vente på at serier skal vises i Norge, de ligger ikke reklamefinansiert ute på nett, så da lurer jeg på hvordan jeg som forbruker skal kunne støtte en amerikansk serie slik at den blir kommersielt vellykket. Min kjærlighet til serien bør kunne gjøre en forskjell, men hvordan? Jeg er åpen for å se mye reklame for å holde produksjonen av mine favoritter i gang.

Uansett, om du ikke har sett Pushing Daisies er den selvsagt tilgjengelig på DVD, la ikke sjansen gå fra deg! Det er en detektivserie i en annen verden, lik vår egen, bare mer fantastisk og i sterkere farger. Muligens en grunn til at serien ikke har stort potensial i forhold til produktplassering.
Vi møter Ned, the pie maker, som kan vekke døde ting til livet ved å berøre dem, og drepe dem igjen med neste berøring. Dersom han vekker noen til livet igjen, og lar dem leve i lengre enn et minutt vil noe annet, tilsvarende dø. Han kan gjøre død frukt levende igjen, på bekostning av blomstene utenfor vinduet, eller holde mennesker i livet mot at noen andre dør i deres sted. Ned jobber i The Pie Hole med Olive Snook (spilt av Kristin Chenoweth som bl.a. har spilt i The West Wing), men på si samarbeider han med privatdetektiv Emmerson Cod (Chi McBride, som spilte rektor i Boston Public) med å løse mordgåter. En dag støter de på et drapsoffer som viser seg å være Neds barndomsvenninne og store kjærlighet Chuck. Ned klarer ikke å ta fra henne livet igjen, ofrer en annens liv for henne, og tar henne med seg hjem. Chuck og Ned blir forelsket, men kan ikke berøre hverandre, og sammen med de to andre løser de drapsgåter, og møter nye spennende karakterer. Like viktig som disse fire er fortellerstemmen som setter oss inn i deres verden med et hav av faste vendinger: The girl named Chuck, The pie maker, the fact were these.

Noe av det beste med serien er hvordan den ser ut. Alt er i klare Amélie-farger, karakterene har underbare klær, og universet er en blanding av OZ og 50-tallet, uten at noe er lagt til fortiden. Det er stadig nye, oppfinnsomme drapsmetoder i bruk, og besøkene på likhuset hindrer serien fra å gli helt over i det sukkersøte. Serien er naiv i tonen, men på en intelligent måte, og med en subtil humor. Bi-karakterene er alltid minneverdig, fra hundetrenerne og taxidermisten, til Chucks tanter. Spesielt morsom var fjerde siste episode om ”the norwegians”. Veldig underholdende, om enn dårlig norgesreklame.

Det er ikke annet å gjøre enn å anbefale kjøp. Man blir glad av å være en del av deres verden, om en bare for korte 45 minutters episode over 2 sesonger.

Drømmedag

Å være på Svalbard er litt rart. På den ene siden er det utrolig fint å være en plass der hele samfunnet er enkelt, slow living uten alt jåleriet og der en føler en har all plass og tid i verden. Men på den andre siden føler jeg av og til at det er litt bortkastet på meg siden jeg ikke er så flink til å dra ut i naturen. De fleste som er her oppe elsker friluftsliv, de går i turklær bestandig, selv når de er på kontoret. Det offisielle fottøyet er fjellsko og mine skinnende adidas sneakers skiller seg ut.



Men i dag har jeg fått være med på tur. En av forskerne ved Norsk Polarinstitutt trengte å få satt ut utstyr til feltarbeidet sitt, og jeg fikk lov å dilte med. Jeg møtte opp på Bykaia der Lance var fortøyet og hilste på de andre som skulle være med, deriblant et tysk dokumentarfilmteam.



Turen ut var utrolig fin i strålende sol.



Gøy å stå øverst.





Framme i Skansenbukta gjorde vi oss klar for å ta helikopteret inn til land for å finne en fin leirplass.



Helikopteret frakter utstyret.





Jörg tar imot. Jeg er ikke med på bildet, men har ansvar for å bære rifle i tilfelle isbjørnen kommer. Veldig morsomt, men la oss være ærlig, dersom noen hadde sett risikoen for isbjørn som stor hadde jeg neppe fått ansvaret (selv om jeg var ganske flink til å skyte på skytebanen, til at det var første gang). Dokumentarfilmskaperene filmet meg med rifla, de syns det var festlig, se etter meg i en dokumentarfilm på din lokale tyske TV-kanal!