Notiser

Hver uke skriver jeg enten en kommentar eller notiser til litteratursidene i BT. Kommentarer er en takknemlig greie, du får navn og bilde øverst, og er du heldig leser noen den og syns du er lur og siterer deg. Notiser derimot er det ingen som bryr seg om, og ingen vet at det er nettopp du som skriver dem. Derfor legger jeg ut notisene mine fra 22. august her, så kan du si hva du syns om dem. For eksempel. En av de ble strøket, tipp hvilken!

Mennenes høst, igjen
Bokhøsten gir oss hundrevis av titler å velge mellom, og journalister ønsker som andre å få orden i kaoset. Men etter intens gjennomlesning av høstens lister fra forlagene, må konklusjonen være at det er vanskelig å finne en trend. Vanskelig, men ikke umulig! Klassekampen har for eksempel vært på Kagge forlags lansering og kan rapportere at ”Menn er gjennomgangstema”. Avisen kan fortelle at ikke bare er bøkene skrevet av menn, noen av dem handler om menn. Vi puster lettet ut over at kjønnsrevolusjonen ikke kom i år heller.

Lyrikkens kår
Stebarnet blant de litterære sjangerne er lyrikken, i alle fall i følge lyrikerne og litteraturviterne. Men man er ikke paranoid om man faktisk blir forfulgt. Da P2s litteraturkritikere i forrige uke diskuterte bokhøsten ble ikke lyrikk nevnt med et ord. Samme dag hadde Dagbladet et oppslag med alle årets debutanter til et gruppefoto der alle myser i sola og får boka si beskrevet i stikkordsform. Denne æren ble kun gitt til nykommerne som hadde skrevet romaner og noveller. Kun en diktdebutant var med, Kristina Leganger Iversen fra Bergen, rett og slett fordi hun ble sneket inn av forlaget sitt i følge hennes egen blogg. Vi stiller oss selvsagt ikke bak en slik systematisk ekskludering fra medienes side, men registrerer at det er en viss resignasjon selv blant de mest prominente dikterne. Rikspoet Jan Erik Vold leste på Øyafestivalens hovedscene, og lot ikke muligheten for å appellere til unge musikkelskere gå fra seg, men avsluttet opplesningen med en oppfordring: ”Les et dikt da dere, før jul.”


Utsolgt!

Men kanskje står det ikke så ille til med poesien som du kanskje skulle tro. Det ryktes nemlig på sosiale medier at bokhandlerne i Bergen sentrum er utsolgt for Erlend O. Nødtvedts siste diktsamling Bergens beskrivelse. Er det et tegn på bedre tider der folk setter pris på eksperimentell lyrikk, eller bare at plikteksemplaret butikkene ser seg tvunget til å ta inn allerede er blitt solgt til lyrikerens mor? Kanskje kan det ses på som det endelige beviset på at patriotiske bergensere vil kjøpe hva som helst dersom Bergen er nevnt i tittelen. Poeter har også en tendens til å være omsvermede, så muligens ble eksemplarene revet vekk av litteraturjenter som nå nileser samlinga i håp om å finne en henvisning til seg selv. Vi har lest den og ønsker alle Borgertøser og Hansahøiretøser lykke til.

Solstad i Vagant
Årets tredje nummer av Vagant ble lansert forrige uke, og magasinet har blant annet fått fem forfattere og kritikere fra tre forskjellige generasjoner til å kommentere Dag Solstads roman Arild Asnes, 1970. Einar Økland forteller om sitt eget forhold til Solstad på den tida romanen kom ut, mens kritiker Erik Bjerck Hagen mener romanen ikke holder mål når den leses i dag. I kontrast trekker Agnes Ravatn fram hvordan problematiseringen av forfatteren som samfunnsdebattant er like aktuell for oss i dag. Som en ekstra bonus gir Ravatn en av de fineste setningene vi har lest om Solstad i jubileumsåret: ”Det er eit nusseleg paradoks at det mennesket med desidert dårlegast diksjon her i landet, også er det mennesket som tydelegast klarar å gi uttrykk for ei livskjensle som mange deler”.

Magiske øyeblikk

Denne kulturkommentaren ble trykt i Bergens Tidende 04.10.2011.

Vi trenger ikke litteraturhus i Bergen, vi har litteraturen.

Helt fra annonseringen kom hadde vi gledet oss til dette bokslippet. To av de mest særegne unge forfatterne, den myteomspunne Erlend O. Nødtvedt, og den genuint originale Cesilie Holck inviterte til opplesning med gjesteopptredner. Overbevist om at dette kom til å bli høstens begivenhet var vi der tidlig for å få plass. Det hele fant sted på en heller shabby plass i Øvregaten, men vi lot ikke dét stoppe oss. Stedet var så absurd at det virket planlagt som en del av opplevelsen. Den eksentriske bartenderen henviste oss ned i kjelleren der lukten av mugg slo imot oss.

Så satt vi der nede i en kjeller som så ut som en blanding mellom en ungdomsklubb og en kjellerstue fra 90-tallet. På bordet ved siden av satt Cecilie Løveid, og vi kjente på ærefrykten. Ølkøen var lang, på samme måte som en signeringskø til en diktsamling ikke er det. Etter hvert som vi nærmet oss målet skjønte vi hvorfor. To utsendinger fra Mattilsynet kranglet med innehaver, og etter en heller opprivende scene ble det klart at skjenkingen var stengt. Uroen bredte seg i lokalet, en opplesning uten øl eller vin føltes unaturlig. Hvilken ung forfatter ønsker å stadfeste sin posisjon som den som arrangerte det mest edrulige bokslippet i litteraturhistorien?

Etter noen opphissede samtaleminutter spredte et rykte seg, som til slutt ble levert til vårt bord av Løveid, serveringen VAR åpnet igjen, riktignok med plastglass. Programmet var nå likevel 45 minutter for sent, og det ble klart at vi ventet på Tomas Espedal som skulle lede kalaset. En runde opp til baren bar frukter i form av øl, og en observasjon av Espedal i kø, og uten en kulturkjerring i sikte. Det nærmet seg.

For en fullsatt kjellerstue åpnet Nødtvedts bror seansen på sekkepipe, som med sin skingrende lyd understreket det egenartede med hele opplegget. Tomas Espedal fungerte som konferansier og sjarmerte med å fortelle om hvordan han og Nødtvedt troppet opp hos Cecilie Løveid med champagne og snitter for å ønske henne velkommen tilbake til Bergen. Så overlot han scenen til Løveid, som begynte med et dikt om Georg Johannesen, nærmere det litterære Bergen kommer du neppe. Hun leste og vi skjønte hvorfor vi følte ærefrykt, og hun fikk oss til å le, og hun fikk oss til å være stille og det ble helt klart at hun fortjente både snitter og champagne.

I introduksjonen av den andre Cesilie, fortalte Espedal om sin ti timers lange samtale med Holck på litteraturfestival, en av de viktigste samtalene i hans liv. Og selv om Cesilie måtte hoppe etter Wirkola med opplesningen, fikk hun med seg publikum. Romanen hennes leker med språket og hvordan vi ser på døden, og Holck formidlet underligheten i sitt eget materiale både underholdende og medrivende.

Espedal sjarmerte publikum på nytt når han introduserte Nødtvedt. ”Eg har kjent Erlend siden før han kunne snakke, men han kunne skrive, Gud, kor han kunne skrive.” ”Alt vi snakker om e at eg e så gammel, og han e så ung”, sier Espedal og gir Nødtvedt scenen. Og Gud som han kan lese. Alt vi ønsket oss var diksamlinga hans ”Bergens beskrivelse” som lydbok, og å ha Nødtvedt på øret når vi vandrer på våte brostein og lar være å tenke på oppholdsvær. Selv innflyttere som undertegnede følte et sterkt slektskap til Nødtvedts Bergen, og hans kedegaari-utrop.

Det var en av de kveldene der du var på helt riktig sted, og du kjente på gleden over å høre til i Bergen, på vestlandet, der forfatterne har mer å si, og mer stil når de sier det. Selv utenforstående føler på det samholdet og den kreativiteten som finnes i miljøet. Det finnes kanskje folk i Bergen som ønsker seg et pyntelig litteraturhus for kulturkjerringene etter Oslos modell, og for all del, la ikke meg stoppe dem. Men hvem trenger litteraturhus med fancy vin, når man kan få så unike opplevelser i en kjellerstue? Hvem trenger forlagsfester i hager når man kan bli opprømt, rørt og begeistret over faktisk litteratur og originalitet og samhold over flere generasjoner forfattere i Norges litterære hovedstad? Heller ekte innhold enn stilfulle lokaler, litteraturbergen har alt vi trenger.

Norsk selvbekreftelse

Denne kommentaren stod på trykk i BT mandag 26. september.

En gladsak i Dagens Næringsliv 17. september kunne fortelle oss at salget av norske bøker til utlandet har økt med over 80 prosent på fem år. Stor jubel i Norge, vi blir anerkjent i utlandet, flott! Var det ikke det vi visste, at vi var så flinke, også på litteratur. Handelsavisen kan likevel opplyse om at det ikke er noe særlig med penger i dette eventyret. Prisen på bøkene er ofte mye lavere i enn i Norge og oversetterkostnaden trekker også lønnsomheten ned.

Det er et paradoks at norske bøker er tilgjengelig for en lavere pris i utlandet enn i Norge. Et nærliggende spørsmål blir hvorfor er det viktigere å sørge for at utlendinger kjøper norske bøker enn nordmenn. Norske bøker kan ikke prise seg ut av markedet i andre land, her er det viktig at de ikke blir utkonkurrert av utenlandske bøker. Faren for at norske bokkjøpere vrir forbruket sitt mot utenlandske bøker på grunn av den drastiske prisforskjellen blir derimot ikke sett på noe problem. Dette til tross for at den norske stat faktisk bidrar til økonomien til forlagene med en raus innkjøpsordning, fordi vi mener det er viktige at nordmenn har norsk litteratur på norsk tilgjengelig. En nordmann som velger bort en norsk bok for en engelsk på grunn av pris har jo et større reelt samfunnstap, enn om en utenlandsk leser velger vekk norsk litteratur.

Norge koster også på seg et stort promoapparat for litteraturen vår, NORLA, Norwegian Literature Abroad. De driver PR, nettverksbygging og smøring av utenlandske forleggere og journalister. NORLA har også en støtteordning for oversettelse, som kanskje betyr at oversettelseskostnadene neppe er utslagsgivende for at salget går i null. Hvorfor higet etter det ulønnsomme salget til utlandet? Er dét vår gave til verden? For forlagene blir i alle fall antall oversettelser et godt PR-verktøy mot norske kjøpere, et kvalitetstegn, ”på høyde med det beste fra utlandet”.

Hvor mange nye norske bøker planlegger du å kjøpe i år, gitt at hver bok har en fastbestemt pris på mellom 350 og 400 kroner? Hvor mange diktsamlinger på 80 sider tar du deg råd til? Norske bøker er usosialt dyre, og gjør at vi kjøper færre bøker enn vi ville gjort dersom prisene hadde vært lavere. Og med en bransjeavtale om fastpris, som uten særlig motstand skal formaliseres til en boklov er det ingenting som tilsier at det vil endre seg. Det er penger å tjene på å holde prisene høye selv om det går på bekostninger av salget av ny norsk litteratur. Even Råkil i Aschehoug Agency sier til DN at når volumet blir stort nok er det også økonomi i salg til utlandet. Synd at volum ikke er et mål på hjemmebane.

Jeg anmelder bøker

Eller, jeg anmelder bok. Hadde min første anmeldelse på trykk i BT i dag (og på nett til og med). Etter å ha angstet hele forrige uke klarer jeg nå så vidt å se på resultatet. Men det står der.

Munn-til-munn-metoden

Denne teksten ble publisert i Bergens Tidende 29. august 2011, og gjentas her til glede for venner og familie som av en eller annen syk, mistenkelig grunn ikke abonnerer på BT.

Det tikker inn en e-post fra en forlegger i en av de mange små forlagene rundt i landet. Hun vil få oppmerksomhet rundt krimboka de har gitt ut, ironisk nok titulert Hemmeligheten. Pressemeldinga forteller at det er allerede er solgt 1000 eksemplarer, kun via munn-til-munn-metoden. Uten å henge seg alt for mye opp i det bilde man får i hodet av utrykket, er det umulig å unngå symbolikken. Det er ikke kun en fornorskning av word of mouth, men også et etablert førstehjelpsutrykk. Livredding blir gjort med munn-til-munn-metoden, og forleggeren gjør en innsats. Hun prøver å berge romanen som hittil har blitt oversett av rikspressen.

Kanskje er det flere bøker som trenger livredding. Det mest slående med årets bokhøst er hvor mange av våre etablerte forfattere som kommer med nye bøker. Innenfor alle sjangre, og på rekke og rad utover høsten. Vi kan nevne i fleng Karl Ove Knausgård, Hanne Ørstavik, Linn Ullmann, Jan Kjærstad, Roy Jacobsen, Anne B. Ragde, og det er bare de nasjonale. En spennende høst for kritikere og lesere, og de riktige forfatterne. Men hva skjer dersom du har gitt ut tredje boka di denne høsten, uten at du har klart å opparbeide deg et sterkt rykte med de to foregående. Du havnet ikke på noens radar, og i år rekker de kanskje ikke engang å lese boka, det var ikke spalteplass eller tid igjen etter at de store navnene ble dekt. Å levere et sterkt manus blir ikke lengre en garanti for anmeldelse. Kanskje er region- og lokalavisene løsningen, men selv ikke uetablerte vestlandsforfattere er trygge i år da de fleste av landsdelens prominente forfattere også gir ut bøker i høst, blant annet Frode Grytten, Marit Eikmo, Tomas Espedal, og Mette Karlsvik.

Heldigvis er det alltid noen å skylde på. Alle går i hver sin skyttergrav, forfattere skylder på forlagene, som ikke jobber nok med bøkene deres. Forlag anklager pressen for å kun interessere seg for bestselgerne. Pressen hevder de dekker det leserne er interessert i, og leserne føler presset om å lese all verdens bøker for å være oppdatert. Og muligens er det der problemet ligger, det er for mange bøker. Selv om du ønsket å velge bøker basert på kun kvalitet ville det være uoverkommelig å lese hundrevis av bøker bare for å sjekke. Forlagene har en strategisk interesse i å gi ut en bred katalog, selv om de ikke legger ned masse ressurser i å følge dem opp, redaksjonelt eller på PR-siden. Og noen forfattere står igjen, de hadde uflaks med lanseringshøsten og må nå håpe på munn-til-munn-metoden.