Magiske øyeblikk

Denne kulturkommentaren ble trykt i Bergens Tidende 04.10.2011.

Vi trenger ikke litteraturhus i Bergen, vi har litteraturen.

Helt fra annonseringen kom hadde vi gledet oss til dette bokslippet. To av de mest særegne unge forfatterne, den myteomspunne Erlend O. Nødtvedt, og den genuint originale Cesilie Holck inviterte til opplesning med gjesteopptredner. Overbevist om at dette kom til å bli høstens begivenhet var vi der tidlig for å få plass. Det hele fant sted på en heller shabby plass i Øvregaten, men vi lot ikke dét stoppe oss. Stedet var så absurd at det virket planlagt som en del av opplevelsen. Den eksentriske bartenderen henviste oss ned i kjelleren der lukten av mugg slo imot oss.

Så satt vi der nede i en kjeller som så ut som en blanding mellom en ungdomsklubb og en kjellerstue fra 90-tallet. På bordet ved siden av satt Cecilie Løveid, og vi kjente på ærefrykten. Ølkøen var lang, på samme måte som en signeringskø til en diktsamling ikke er det. Etter hvert som vi nærmet oss målet skjønte vi hvorfor. To utsendinger fra Mattilsynet kranglet med innehaver, og etter en heller opprivende scene ble det klart at skjenkingen var stengt. Uroen bredte seg i lokalet, en opplesning uten øl eller vin føltes unaturlig. Hvilken ung forfatter ønsker å stadfeste sin posisjon som den som arrangerte det mest edrulige bokslippet i litteraturhistorien?

Etter noen opphissede samtaleminutter spredte et rykte seg, som til slutt ble levert til vårt bord av Løveid, serveringen VAR åpnet igjen, riktignok med plastglass. Programmet var nå likevel 45 minutter for sent, og det ble klart at vi ventet på Tomas Espedal som skulle lede kalaset. En runde opp til baren bar frukter i form av øl, og en observasjon av Espedal i kø, og uten en kulturkjerring i sikte. Det nærmet seg.

For en fullsatt kjellerstue åpnet Nødtvedts bror seansen på sekkepipe, som med sin skingrende lyd understreket det egenartede med hele opplegget. Tomas Espedal fungerte som konferansier og sjarmerte med å fortelle om hvordan han og Nødtvedt troppet opp hos Cecilie Løveid med champagne og snitter for å ønske henne velkommen tilbake til Bergen. Så overlot han scenen til Løveid, som begynte med et dikt om Georg Johannesen, nærmere det litterære Bergen kommer du neppe. Hun leste og vi skjønte hvorfor vi følte ærefrykt, og hun fikk oss til å le, og hun fikk oss til å være stille og det ble helt klart at hun fortjente både snitter og champagne.

I introduksjonen av den andre Cesilie, fortalte Espedal om sin ti timers lange samtale med Holck på litteraturfestival, en av de viktigste samtalene i hans liv. Og selv om Cesilie måtte hoppe etter Wirkola med opplesningen, fikk hun med seg publikum. Romanen hennes leker med språket og hvordan vi ser på døden, og Holck formidlet underligheten i sitt eget materiale både underholdende og medrivende.

Espedal sjarmerte publikum på nytt når han introduserte Nødtvedt. ”Eg har kjent Erlend siden før han kunne snakke, men han kunne skrive, Gud, kor han kunne skrive.” ”Alt vi snakker om e at eg e så gammel, og han e så ung”, sier Espedal og gir Nødtvedt scenen. Og Gud som han kan lese. Alt vi ønsket oss var diksamlinga hans ”Bergens beskrivelse” som lydbok, og å ha Nødtvedt på øret når vi vandrer på våte brostein og lar være å tenke på oppholdsvær. Selv innflyttere som undertegnede følte et sterkt slektskap til Nødtvedts Bergen, og hans kedegaari-utrop.

Det var en av de kveldene der du var på helt riktig sted, og du kjente på gleden over å høre til i Bergen, på vestlandet, der forfatterne har mer å si, og mer stil når de sier det. Selv utenforstående føler på det samholdet og den kreativiteten som finnes i miljøet. Det finnes kanskje folk i Bergen som ønsker seg et pyntelig litteraturhus for kulturkjerringene etter Oslos modell, og for all del, la ikke meg stoppe dem. Men hvem trenger litteraturhus med fancy vin, når man kan få så unike opplevelser i en kjellerstue? Hvem trenger forlagsfester i hager når man kan bli opprømt, rørt og begeistret over faktisk litteratur og originalitet og samhold over flere generasjoner forfattere i Norges litterære hovedstad? Heller ekte innhold enn stilfulle lokaler, litteraturbergen har alt vi trenger.