Etter å ha sett Caprica piloten er jeg litt avventende. Umiddelbart var det ting jeg likte veldig godt, mens andre ting var mindre spennende. Caprica er en spinn-off av Battlestar Galactica, også kjent som den beste science fiction serien noensinne. Vi befinner oss på Caprica, en av koloniplanetene, og vi er der i det man står på terskelen til å skape kunstig intelligens. Spennende tid når vi vet at disse intelligente robotene det eksperimenteres med på sikt vil samle seg og gå til krig mot menneskene.
Det ser ut til at at Caprica finner sted i en teknologisk periode som bare er litt foran vår egen. Dette gjør at ideene er spesielt interessante for oss. Piloten tar for eksempel opp hva det er som er en person. Er det den fysiske kroppen, eller summen av erfaring og informasjon om personen. Den rører også mot et tema for de som interesserer seg for personvernet, man kan gjenskape en person ut i fra all informasjonen som finnes lagret om dem i alt fra bilder, vitnemål, til handlevaner og bevegelsesmønster. Et bi-plot er konflikten mellom de fra Caprica og de fra Tauron. Tauron er en fattigere planet som enda lider av ettervirkningen fra en opprørsbevegelse, og innbyggere fra Tauron blir diskriminert på Caprica. Dette er en sterkere tydeliggjøring av de konfliktene mellom kononiplanetene som blir antydet i BSG. Utover det får vi også en fortsettelse av religionskonfliktene som BSG var full av.
Caprica sentreres rundt to familier som begge mister sine tenåringsdøtre i et terroristangrep som den ene av jentene var med på. Den ene familien er rik, faren Daniel Greystone jobber i et firma som jobber med å utvikle robotsoldater for hæren, mens den andre familien er opprinnelig fra Taurus der faren jobber som mafiaadvokat. Ulykken bringer mennene sammen, men det er uklart hvordan relasjonen skal utvikle seg. Det største problemet med piloten er at den er veldig melodramatisk på et tidspunkt der vi ikke bryr oss nok om karakterene til å bli rørt.
Jeg tror at når den emosjonelle motivasjonen som var nødvendig i piloten har utspilt sin rolle vil serien kunne klare seg bra, og jeg ser fram til å se den. Samtidig er det en fare for at de dveler med dramaet, og i så fall kan det bli horribelt. Er for øvrig enig med TWOP at det mangler sterke kvinnekarakterer som vi har blitt vant til i BSG, men hva annet er nytt under solen?
For en mer omfattende omtale anbefaler jeg The house next doors' anmeldelse.
