11.11.11

Notiser

Hver uke skriver jeg enten en kommentar eller notiser til litteratursidene i BT. Kommentarer er en takknemlig greie, du får navn og bilde øverst, og er du heldig leser noen den og syns du er lur og siterer deg. Notiser derimot er det ingen som bryr seg om, og ingen vet at det er nettopp du som skriver dem. Derfor legger jeg ut notisene mine fra 22. august her, så kan du si hva du syns om dem. For eksempel. En av de ble strøket, tipp hvilken!

Mennenes høst, igjen
Bokhøsten gir oss hundrevis av titler å velge mellom, og journalister ønsker som andre å få orden i kaoset. Men etter intens gjennomlesning av høstens lister fra forlagene, må konklusjonen være at det er vanskelig å finne en trend. Vanskelig, men ikke umulig! Klassekampen har for eksempel vært på Kagge forlags lansering og kan rapportere at ”Menn er gjennomgangstema”. Avisen kan fortelle at ikke bare er bøkene skrevet av menn, noen av dem handler om menn. Vi puster lettet ut over at kjønnsrevolusjonen ikke kom i år heller.

Lyrikkens kår
Stebarnet blant de litterære sjangerne er lyrikken, i alle fall i følge lyrikerne og litteraturviterne. Men man er ikke paranoid om man faktisk blir forfulgt. Da P2s litteraturkritikere i forrige uke diskuterte bokhøsten ble ikke lyrikk nevnt med et ord. Samme dag hadde Dagbladet et oppslag med alle årets debutanter til et gruppefoto der alle myser i sola og får boka si beskrevet i stikkordsform. Denne æren ble kun gitt til nykommerne som hadde skrevet romaner og noveller. Kun en diktdebutant var med, Kristina Leganger Iversen fra Bergen, rett og slett fordi hun ble sneket inn av forlaget sitt i følge hennes egen blogg. Vi stiller oss selvsagt ikke bak en slik systematisk ekskludering fra medienes side, men registrerer at det er en viss resignasjon selv blant de mest prominente dikterne. Rikspoet Jan Erik Vold leste på Øyafestivalens hovedscene, og lot ikke muligheten for å appellere til unge musikkelskere gå fra seg, men avsluttet opplesningen med en oppfordring: ”Les et dikt da dere, før jul.”


Utsolgt!

Men kanskje står det ikke så ille til med poesien som du kanskje skulle tro. Det ryktes nemlig på sosiale medier at bokhandlerne i Bergen sentrum er utsolgt for Erlend O. Nødtvedts siste diktsamling Bergens beskrivelse. Er det et tegn på bedre tider der folk setter pris på eksperimentell lyrikk, eller bare at plikteksemplaret butikkene ser seg tvunget til å ta inn allerede er blitt solgt til lyrikerens mor? Kanskje kan det ses på som det endelige beviset på at patriotiske bergensere vil kjøpe hva som helst dersom Bergen er nevnt i tittelen. Poeter har også en tendens til å være omsvermede, så muligens ble eksemplarene revet vekk av litteraturjenter som nå nileser samlinga i håp om å finne en henvisning til seg selv. Vi har lest den og ønsker alle Borgertøser og Hansahøiretøser lykke til.

Solstad i Vagant
Årets tredje nummer av Vagant ble lansert forrige uke, og magasinet har blant annet fått fem forfattere og kritikere fra tre forskjellige generasjoner til å kommentere Dag Solstads roman Arild Asnes, 1970. Einar Økland forteller om sitt eget forhold til Solstad på den tida romanen kom ut, mens kritiker Erik Bjerck Hagen mener romanen ikke holder mål når den leses i dag. I kontrast trekker Agnes Ravatn fram hvordan problematiseringen av forfatteren som samfunnsdebattant er like aktuell for oss i dag. Som en ekstra bonus gir Ravatn en av de fineste setningene vi har lest om Solstad i jubileumsåret: ”Det er eit nusseleg paradoks at det mennesket med desidert dårlegast diksjon her i landet, også er det mennesket som tydelegast klarar å gi uttrykk for ei livskjensle som mange deler”.

5.10.11

Magiske øyeblikk

Denne kulturkommentaren ble trykt i Bergens Tidende 04.10.2011.

Vi trenger ikke litteraturhus i Bergen, vi har litteraturen.

Helt fra annonseringen kom hadde vi gledet oss til dette bokslippet. To av de mest særegne unge forfatterne, den myteomspunne Erlend O. Nødtvedt, og den genuint originale Cesilie Holck inviterte til opplesning med gjesteopptredner. Overbevist om at dette kom til å bli høstens begivenhet var vi der tidlig for å få plass. Det hele fant sted på en heller shabby plass i Øvregaten, men vi lot ikke dét stoppe oss. Stedet var så absurd at det virket planlagt som en del av opplevelsen. Den eksentriske bartenderen henviste oss ned i kjelleren der lukten av mugg slo imot oss.

Så satt vi der nede i en kjeller som så ut som en blanding mellom en ungdomsklubb og en kjellerstue fra 90-tallet. På bordet ved siden av satt Cecilie Løveid, og vi kjente på ærefrykten. Ølkøen var lang, på samme måte som en signeringskø til en diktsamling ikke er det. Etter hvert som vi nærmet oss målet skjønte vi hvorfor. To utsendinger fra Mattilsynet kranglet med innehaver, og etter en heller opprivende scene ble det klart at skjenkingen var stengt. Uroen bredte seg i lokalet, en opplesning uten øl eller vin føltes unaturlig. Hvilken ung forfatter ønsker å stadfeste sin posisjon som den som arrangerte det mest edrulige bokslippet i litteraturhistorien?

Etter noen opphissede samtaleminutter spredte et rykte seg, som til slutt ble levert til vårt bord av Løveid, serveringen VAR åpnet igjen, riktignok med plastglass. Programmet var nå likevel 45 minutter for sent, og det ble klart at vi ventet på Tomas Espedal som skulle lede kalaset. En runde opp til baren bar frukter i form av øl, og en observasjon av Espedal i kø, og uten en kulturkjerring i sikte. Det nærmet seg.

For en fullsatt kjellerstue åpnet Nødtvedts bror seansen på sekkepipe, som med sin skingrende lyd understreket det egenartede med hele opplegget. Tomas Espedal fungerte som konferansier og sjarmerte med å fortelle om hvordan han og Nødtvedt troppet opp hos Cecilie Løveid med champagne og snitter for å ønske henne velkommen tilbake til Bergen. Så overlot han scenen til Løveid, som begynte med et dikt om Georg Johannesen, nærmere det litterære Bergen kommer du neppe. Hun leste og vi skjønte hvorfor vi følte ærefrykt, og hun fikk oss til å le, og hun fikk oss til å være stille og det ble helt klart at hun fortjente både snitter og champagne.

I introduksjonen av den andre Cesilie, fortalte Espedal om sin ti timers lange samtale med Holck på litteraturfestival, en av de viktigste samtalene i hans liv. Og selv om Cesilie måtte hoppe etter Wirkola med opplesningen, fikk hun med seg publikum. Romanen hennes leker med språket og hvordan vi ser på døden, og Holck formidlet underligheten i sitt eget materiale både underholdende og medrivende.

Espedal sjarmerte publikum på nytt når han introduserte Nødtvedt. ”Eg har kjent Erlend siden før han kunne snakke, men han kunne skrive, Gud, kor han kunne skrive.” ”Alt vi snakker om e at eg e så gammel, og han e så ung”, sier Espedal og gir Nødtvedt scenen. Og Gud som han kan lese. Alt vi ønsket oss var diksamlinga hans ”Bergens beskrivelse” som lydbok, og å ha Nødtvedt på øret når vi vandrer på våte brostein og lar være å tenke på oppholdsvær. Selv innflyttere som undertegnede følte et sterkt slektskap til Nødtvedts Bergen, og hans kedegaari-utrop.

Det var en av de kveldene der du var på helt riktig sted, og du kjente på gleden over å høre til i Bergen, på vestlandet, der forfatterne har mer å si, og mer stil når de sier det. Selv utenforstående føler på det samholdet og den kreativiteten som finnes i miljøet. Det finnes kanskje folk i Bergen som ønsker seg et pyntelig litteraturhus for kulturkjerringene etter Oslos modell, og for all del, la ikke meg stoppe dem. Men hvem trenger litteraturhus med fancy vin, når man kan få så unike opplevelser i en kjellerstue? Hvem trenger forlagsfester i hager når man kan bli opprømt, rørt og begeistret over faktisk litteratur og originalitet og samhold over flere generasjoner forfattere i Norges litterære hovedstad? Heller ekte innhold enn stilfulle lokaler, litteraturbergen har alt vi trenger.

30.9.11

Norsk selvbekreftelse

Denne kommentaren stod på trykk i BT mandag 26. september.

En gladsak i Dagens Næringsliv 17. september kunne fortelle oss at salget av norske bøker til utlandet har økt med over 80 prosent på fem år. Stor jubel i Norge, vi blir anerkjent i utlandet, flott! Var det ikke det vi visste, at vi var så flinke, også på litteratur. Handelsavisen kan likevel opplyse om at det ikke er noe særlig med penger i dette eventyret. Prisen på bøkene er ofte mye lavere i enn i Norge og oversetterkostnaden trekker også lønnsomheten ned.

Det er et paradoks at norske bøker er tilgjengelig for en lavere pris i utlandet enn i Norge. Et nærliggende spørsmål blir hvorfor er det viktigere å sørge for at utlendinger kjøper norske bøker enn nordmenn. Norske bøker kan ikke prise seg ut av markedet i andre land, her er det viktig at de ikke blir utkonkurrert av utenlandske bøker. Faren for at norske bokkjøpere vrir forbruket sitt mot utenlandske bøker på grunn av den drastiske prisforskjellen blir derimot ikke sett på noe problem. Dette til tross for at den norske stat faktisk bidrar til økonomien til forlagene med en raus innkjøpsordning, fordi vi mener det er viktige at nordmenn har norsk litteratur på norsk tilgjengelig. En nordmann som velger bort en norsk bok for en engelsk på grunn av pris har jo et større reelt samfunnstap, enn om en utenlandsk leser velger vekk norsk litteratur.

Norge koster også på seg et stort promoapparat for litteraturen vår, NORLA, Norwegian Literature Abroad. De driver PR, nettverksbygging og smøring av utenlandske forleggere og journalister. NORLA har også en støtteordning for oversettelse, som kanskje betyr at oversettelseskostnadene neppe er utslagsgivende for at salget går i null. Hvorfor higet etter det ulønnsomme salget til utlandet? Er dét vår gave til verden? For forlagene blir i alle fall antall oversettelser et godt PR-verktøy mot norske kjøpere, et kvalitetstegn, ”på høyde med det beste fra utlandet”.

Hvor mange nye norske bøker planlegger du å kjøpe i år, gitt at hver bok har en fastbestemt pris på mellom 350 og 400 kroner? Hvor mange diktsamlinger på 80 sider tar du deg råd til? Norske bøker er usosialt dyre, og gjør at vi kjøper færre bøker enn vi ville gjort dersom prisene hadde vært lavere. Og med en bransjeavtale om fastpris, som uten særlig motstand skal formaliseres til en boklov er det ingenting som tilsier at det vil endre seg. Det er penger å tjene på å holde prisene høye selv om det går på bekostninger av salget av ny norsk litteratur. Even Råkil i Aschehoug Agency sier til DN at når volumet blir stort nok er det også økonomi i salg til utlandet. Synd at volum ikke er et mål på hjemmebane.


19.9.11

Jeg anmelder bøker


Eller, jeg anmelder bok. Hadde min første anmeldelse på trykk i BT i dag (og på nett til og med). Etter å ha angstet hele forrige uke klarer jeg nå så vidt å se på resultatet. Men det står der.

30.8.11

Munn-til-munn-metoden

Denne teksten ble publisert i Bergens Tidende 29. august 2011, og gjentas her til glede for venner og familie som av en eller annen syk, mistenkelig grunn ikke abonnerer på BT.

Det tikker inn en e-post fra en forlegger i en av de mange små forlagene rundt i landet. Hun vil få oppmerksomhet rundt krimboka de har gitt ut, ironisk nok titulert Hemmeligheten. Pressemeldinga forteller at det er allerede er solgt 1000 eksemplarer, kun via munn-til-munn-metoden. Uten å henge seg alt for mye opp i det bilde man får i hodet av utrykket, er det umulig å unngå symbolikken. Det er ikke kun en fornorskning av word of mouth, men også et etablert førstehjelpsutrykk. Livredding blir gjort med munn-til-munn-metoden, og forleggeren gjør en innsats. Hun prøver å berge romanen som hittil har blitt oversett av rikspressen.

Kanskje er det flere bøker som trenger livredding. Det mest slående med årets bokhøst er hvor mange av våre etablerte forfattere som kommer med nye bøker. Innenfor alle sjangre, og på rekke og rad utover høsten. Vi kan nevne i fleng Karl Ove Knausgård, Hanne Ørstavik, Linn Ullmann, Jan Kjærstad, Roy Jacobsen, Anne B. Ragde, og det er bare de nasjonale. En spennende høst for kritikere og lesere, og de riktige forfatterne. Men hva skjer dersom du har gitt ut tredje boka di denne høsten, uten at du har klart å opparbeide deg et sterkt rykte med de to foregående. Du havnet ikke på noens radar, og i år rekker de kanskje ikke engang å lese boka, det var ikke spalteplass eller tid igjen etter at de store navnene ble dekt. Å levere et sterkt manus blir ikke lengre en garanti for anmeldelse. Kanskje er region- og lokalavisene løsningen, men selv ikke uetablerte vestlandsforfattere er trygge i år da de fleste av landsdelens prominente forfattere også gir ut bøker i høst, blant annet Frode Grytten, Marit Eikmo, Tomas Espedal, og Mette Karlsvik.

Heldigvis er det alltid noen å skylde på. Alle går i hver sin skyttergrav, forfattere skylder på forlagene, som ikke jobber nok med bøkene deres. Forlag anklager pressen for å kun interessere seg for bestselgerne. Pressen hevder de dekker det leserne er interessert i, og leserne føler presset om å lese all verdens bøker for å være oppdatert. Og muligens er det der problemet ligger, det er for mange bøker. Selv om du ønsket å velge bøker basert på kun kvalitet ville det være uoverkommelig å lese hundrevis av bøker bare for å sjekke. Forlagene har en strategisk interesse i å gi ut en bred katalog, selv om de ikke legger ned masse ressurser i å følge dem opp, redaksjonelt eller på PR-siden. Og noen forfattere står igjen, de hadde uflaks med lanseringshøsten og må nå håpe på munn-til-munn-metoden.


5.7.10

Sommerserier

Sommerserier er the guiltiest of TV-pleasures. I år kan vi selvsagt glede oss over den nye sesongen av True Blood som takk og lov ikke innholder mer Maryann, men til gjengjeld har gjort Pam til en fast karakter. Etter første (og tredje) episode er en ting klart, den ideelle rollen så langt er å være den østeuropeiske stripperen. Vår favoritt trashserie er tilbake, og formen er så langt god, men gitt hvordan det fløt ut i forrige sesong er jeg ikke klar for å friskemelde TB helt enda.



En annen serie som vender tilbake, men som jeg tror få faktisk følger med på i Norge, er Make it or break it. Det er en underbar liten serie om profesjonelle turnjenter, som har en deilig blanding av tenåringsdrama og turn. Selvsagt er kule gymnastikkoppvisninger grunn nok i seg selv for å se på Make it or break it, men jeg tenker også at det er en serie som kan inspirere unge jenter til å ha mål som er større enn å få en kjæreste og å se fin ut. Dette er piker som ikke går på skole, de trener og har hovedsaklig drømmer knyttet til idrettprestasjoner, og de er flinke! Åpenbart får vi gutte- og venninnedrama med på kjøpet, men det kan jo bare gjøre det hele bedre. Make it or break it vises på ABC family, noe som ofte skinner igjennom, der den ene jenta som har debutert seksuelt også er den generelt mest ufyselige, og familie er det uttalt viktigste i verden. Men dersom du er oppvokst med Happy hour-seriene til TV-Norge vil du neppe bli særlig plaget av det.



Huge er også helt ny på ABC family, en serie om ungdommer på fat camp, en sommerleir der de slankes ned. Åpningsscenen er første dagen, alle må stille i badedrakt og shorts for å bli avbildet slik at de kan innse sine problemer. Hovedkarakteren Will (Nikki Blonsky fra Hairspray) er mildt sagt ubegeistret for å strippe ned, og prøver å komme unna med å si at hun ikke har badedrakt. De harde camplederne sier det ikke er noe problem, hun kan alltids få en av fellesbadedraktene. Rettledet av en campgjengangers febrilske hoderisting sier hun:

Ah, this is weird, I found my suit, it’s on my body.

For så å gå over til en vill dans der hun stripper av de andre klærne, med en gigantisk ironisering over hele opplegget. Hennes mål med å være der er å gå opp i vekt, og hun finner straks sin atagonist i Amber. Amber er den pene og, relativt til de andre, tynne på campen, og gleder seg over å endelig få den oppmerksomheten hun ønsker seg. På veggene har hun bilder av tynne modeller som ”thinspiration”. Noe av det morsomste med Amber er kanskje at hun spilles av Hayley Hasselhoff, datteren til David Hasselhoff. Det er flere ting som er bra med denne serien, for det første er alle ungdommene overvektige, noe som igjen kanskje er fint å se dersom du er tenåring og føler deg utenfor på grunn av kroppen din. For det andre er det litt kulhet over serien, for eksempel når Will driver svartebørs for snop. Den igjen, du må synes at tenåringsangst er livat for å virkelig glede deg over dette.

Til slutt blant de nye seriene mine har vi Louie, som er stand-up-komiker Louis C.Ks nye serie, om sitt liv som fraskilt alenefar. Gitt tidligere show har han ikke overraskende blitt skilt:

Uansett, serien består av flere stand-up-opptredener av Louie, avbrutt av innslag fra ”livet hans”. Opptredene er som det man kan finne på youtube av han, morsomt og støtende. Bitene som illustrerer virkeligheten er litt mer som episodene i De ufrivillige, bare litt mer amerikansk og litt mindre vellykkede. Det er ingen sammenhengende historie, de er strengt episodiske og formatet er litt merkelig. Samtidig er helheten morsom, så jeg holder på litt til.

Ellers venter jeg på Mad Men, gjør vi ikke alle?

23.6.10

Bright Star

Bright Star er en film som forteller om relasjonen mellom Fanny Brawne og John Keats. Det er en vakker film som viser et kjærlighetsforhold som er mer enn sukkertøy for jentegjenger.


Alle jenter suger til seg Jane Austen filmatiseringene og ser for seg selv som den morsomme, og handsome enough Elizabeth Bennet’er, som skal finne en kjekk og staut mann. Etter noen misforståelser og forviklinger utrykkes endelig den dype kjærligheten. Det er trist at Bright Star sannsynligvis vil bli oppfattet som samme type film. Nok et kostymedrama som prøver å dra nytte av Jane Austen-effekten, for å gi jenter nok en urealistisk forventing om kjærligheten. Det vil være urettferdig, da denne filmen tvert imot skildret et av de kjærlighetsforholdene som jeg har opplevd som mest virkelighetsnær på lenge. De to karakterene, Fanny og Keats er på ingen måter perfekte. Hun er ikke spesielt morsom, men har til tider et gravalvor og en inderlighet som ikke alltid fant gjenklang hos meg. Samtidig er hun lidenskapelig opptatt av mote, og syr alle klærne sine selv. I begynnelsen av filmen ble det understreket så mange ganger at jeg følte det var en påklistret feminismetrekk hos Fanny, at hun hadde sin egen selvstendige interesse. Etter hvert oppfattet jeg det derimot mer som en måte å vise at hun er en litt skrytete person, som er komisk overdressed til en hver anledning. En vanlig person med styrker og svakheter. Heller ikke han er noe bedre, ikke utpreget pen, om enn handsome enough (eller som min mor sa om Sivert Høyem, han hadde gått greit på en mandag). Han er litt svakelig, og uselvstendig. De to blir ikke umiddelbart forelsket, men trekkes mot hverandre sakte.

Filmen er stemningsfull, men subtil. Det gis masse rom for bare å utforske hvordan man står mellom gardinene og vinduet for å vise seg fram til noen i hagen, eller hvor deilig det er å gå hånd i hånd når man nettopp har kysset, og man syns alt er morsomt. Kameraet går ofte helt nært, bokstavelig talt som i første scene der vi får se synålen i arbeid, men også så nært karakterene at vi virkelig føler deres virkelighet. Det er utrolig mye vakkert i filmen, som når Fanny har brodert et puteklede til Keats og (og her må jeg stjele Slates Dana Stevens bilde) det er som et dikt i seg selv. Eller et rom fullt av sommerfugler, eller noen som ligger på toppen av et tre og gjenskaper en drøm. Men uten at det blir teit og bare en romantisk film.

Hva er det som er problemet med kjærlighet på film? Det er laget for å skape drømmer, og får det til med å gi oss idealiserte bilder av kjærlighet. Pene, morsomme mennesker møtes og forelsker seg. Så er det noen komplikasjoner, men til slutt finner de sammen. Bright Star viser ikke et kjærlighetsforhold du ønsker deg inn i, men som du kan kjenne deg igjen i.

Klarte dessverre ikke å finne ut om, og eventuelt når, Bright Star er på kino i Norge.

18.5.10

Ting jeg så på Sicilia!

Jeg har vært på Sicilia!

Først var vi i Palermo, og slik ser byen ut fra Monreale, en slags landsby i fjellet over byen.


I tillegg til en tipp topp utsikt har Monreale også en fancy katedral. Den er ganske spektakulær med gullmosaikker i middelalderstil (disclaimer, det er mulig jeg ta feil, jeg er ikke såååå stø på kunsthistorie, men det var sånn jeg opplevde det).

I følge Wikipedia er Palermo den femte største byen i Italia og den har cirka 600 000 innbyggere. Til tross for denne størrelsen føles byen ut som en landsby. Klesvasken henger utenfor vinduene i de små smugene rett ved hovedgaten. Det mest slående er likevel hvor shabby byen faktisk er. Sicilia er en fattig del av Italia, i likhet med flere av regionene i sør, og man kan se det på de offentlige byggene, fontene, og havneområdet, egentlig overalt. Det er søppel i gatene, ikke i utkanten av byen, men midt i sentrum.


Plutselig fant jeg en park av merkelige trær! Trærne ser ut til å få små hengegreiner, som går ned til jorda og slår rot der. Nesten skummelt!

En annen skummel ting var markedet utenfor hotellet vårt. Der solgte de store tunfisker, lunger hang på kroker og folk ropte mye.


Etter Palermo dro vi til Agrigento. Der var det en samling templer fra den greske antikken. Det kan du google for å finne ut mer om, det så litt ut som dette.

Det fine med disse templene var at området føltes mer fritt enn andre lignende områder fylt med antikke byggverk. Det var lite vakthold, og vi kunne gå inn i et av templene, der de også hadde en utstilling av moderne kunst.Dersom du skulle komme til å reise til Agrigento må du spise på det som kanskje er min favoritt restaurant i Sicilia, La Posata di Federico II (Piazza Cavour 19 - +39 0922 28289)!

Så dro vi hjem. Men på flyplassen fant vi tidenes mest italienske automat. En pizzaautomat som understreker at alle ingrediensene er friske og at pizzaen lages fra bunnen av der og da. I løpet av kun 2,5 minutt kan man se maskinen blande og elte deig og steke en pizza. I følge prøvekaninen var det bedre en grandiosa.

14.3.10

Livet i Italia!


Illustrasjon av den italienske hverdagen, il caffè e il dolce.

Livet er vesentlig annerledes i Roma enn hjemme i Bergen. Det er mulig du syns NHH er en snobbete skole, men det er ingenting mot LUISS, Italias dyreste universitet, der jeg fortiden tråkker rundt ikledd kule, men oppsiktsvekkende, adidassko.

Italienere er ikke et vakkert folkeslag, det er i aller høyeste grad en myte. Men siden jeg henger ut med de barna som er det genetiske resultatet av rike menn som gifter seg med vakre kvinner, er det likevel som å være i en candy store. Siden jeg også er tilbøyelig til å være ekstra begeistret for lave gutter, er dette virkelig et blivende sted. For italienere er korte, veldig korte. Tror det er litt derfor mange lave gutter drar på utveksling hit. Plutselig er de normalt høye.

En annen fordel med privatskole er dannelse. Italienere er nemlig heller ikke et spesielt høflig folkeslag, men kidsa på LUISS hilser pent og takker når de stiger inn og ut av minibussen som kjører oss mellom universitetsbygningen. Det er altså en dresskledt mann som kjører. Han inngår i det store serviceapparatet vi nyter godt av. Her en dag satt jeg på datarommet og kvapp til da en elegant passerte meg i slips og dress. Men han var bare der for å bytte printertoner.

Det fine med å være på utveksling i Italia er at det er lett å bli kjent med italienere. På forelesning tar folk kontakt, inviterer til fest, og hjelper villig til om du lurer på noe. Ulikt av hvordan utvekslingsstudenter nok har det i Norge, der vi aldri snakker med fremmede. Den jevne italiener kan heller ikke engelsk, så språket må brukes flittig.

Men egentlig er det ikke så overraskende at italienere tar kontakt, for de elsker virkelig å snakke. Forelesningene er preget av at de italienske studentene snakker hele tiden, og da mener jeg ikke at de deltar aktivt i undervisningen, men at de snakker mens professoren underviser. Så roper professoren: Ragazzi! Dai! (som betyr (unge) folk! Kom igjen!) Eller banker i mikrofonen. Slitsomt for de av oss som må konsentrere seg ut av en annen verden for å forstå språket. Når timen så er slutt bryter det ut massiv snikksnakk, akkurat som de har lidd seg gjennom en time uten å kunne snakke. Hardt.

Alt i alt kan vi si at Italia så langt er ganske forskjellig fra Norge, og at privatskole er bedre enn forventet.

4.3.10

Vår og valg i Roma


Det er vår (nordnorsk sommer) her i Roma, og lokalvalget nærmer seg. De elsker å bruke plakater for å spre det glade budskap. Tillit (fiducia) og lidenskap (passione) er ord som går igjen på posterne. Som forøvrig byttes ut relativt hyppig. Første bildet er tatt ca kl 10.00 på vei til skolen, mens andre bilde er tatt 5 timer sener. Der imellom har noen hengt opp noen nye røde plakater over vår kvinne Emma Bonino, og som dere kan se på bildet er noen i gang med en tredje runde.

13.2.10

Roma, baby!

Jeg har flyttet til Roma.

Her er bakgården min:





Utenfor skolen er det en park, den er fin.



Nå tenker du kanskje at jeg skryter over å være i varmere strøk. Vel, her om dagen snødde det i Roma for første gang på 25 år:

15.11.09

Samfunnsøkonomi: Verdsetting

Hva er hardangervidda verdt for deg?(Foto Wikipedia.no)

Hvordan måler man i penger hva en nasjonalpark er verdt? Hvordan kan vi verdsette et liv? Hva bør man betale i erstatning for en oljeulykke? Dette er noen av spørsmålene enkelte samfunnsøkonomer jobber med, og jeg skal se om jeg kan gi litt samfunnsøkonomisk innsikt til de uinnvidde.

Opprinnelig var planen at jeg skulle blogge om fagene mine jevnlig, det skulle være en slags måte å lære seg pensum på. Naivt, mulig det, men like fullt en god idé. Derfor gjør jeg et forsiktig første forsøk i dag, og forteller deg om hvordan økonomer verdsetter verdier som ikke nødvendigvis kan kjøpes for penger.

Utgangspunktet er at hver gang staten skal gjennomføre et prosjekt av en viss kostnadsstørrelse, antatt kostnad over 500 millioner kroner, må det gjøres en nytte- og kostnadsanalyse av prosjektet. I denne analysen ser man på hva alternativet til prosjektet er, og så ser man hvordan ting endres av at man gjør prosjektet. Hva er den økte nytten av prosjektet, og hva er kostnaden av det. Et eksempel på et offentlig prosjekt kan være å bygge en høyhastighetstogbane. For å evaluere om det er noe vi skal bruke penger på ser vi på hva det vil koste å få en høyhastighetsbane i rene pengeverdier, og så ser vi på kostnader knyttet på det som ikke er målt i penger. Dette kan være økt støy for de som bor der toglinjen skal legge, eller dersom det er inngrep i naturområder, må man kanskje se på hva kostnaden av å redusere kvaliteten på et fritidsområde er. På samme måte ser man på nytten, hva er verdien av den sparte tiden, hva er verdien av mindre miljøforurensing, gitt at man for eksempel går fra å reise med fly til å heller reise med tog.

Dersom man skal forklare nytte-kostnadsanalyse til ikke-økonomer møtes man ofte med motforestillinger om at alt ikke kan måles i penger, og at man derfor ikke kan ta avgjørelser basert på slike analyser. Ofte mener man at det at prosjektet er positivt i seg selv (høyhastighetstog er raske og gode for miljøet), betyr at de bør gjennomføres uansett.

Økonomer mener derimot at man bør finne nytten av slike prosjekter og veie dem opp mot kostnadene. Dette må man gjøre nettopp fordi det finnes alternative måter å bruke penger på, og vi ønsker jo å bruke pengene våre (statens penger) best mulig. Det finnes forskjellige måter å måle nytte på, og jeg skal prøve å gi en kort og overfladisk innføring i hva de forskjellige er.

Først kan man prøve å finne ut hva folk syns noe er verdt ved å se på hva de er villig til å betale for noe annet som gir samme resultat. Man prøver å finne noe som kan tilnærmes å være det samme. Et klassisk eksempel her er hvordan man kan måle hva folk syns det er verdt å kunne bruke en nasjonal park, ved hjelp av reisekostnadsmetoden. Man samler informasjon om hvor mye folk betaler for å reise til nasjonalparken, og ser på beløpet som det de er villig til å betale for å bruke parken. Det samlede beløpet er folks verdsetting av parken samlet. Problemet med denne metoden er at den bare måler nytten til de som faktisk drar til parken, mens det kan tenkes at andre i befolkningen har nytte av muligheten for å dra dit, eller at de syns det er verdifullt at den finnes i seg selv, og at de anser det som en verdi at framtidige generasjoner kan dra dit.

En annen type metode som brukes mye er hedoniske metode. Spesielt brukes huspriser for å estimere hvordan folk verdsetter ting i miljøet. Man bruker statistisk metode til å se på hva prisene på hus er i gjennomsnitt, og så isolerer man hva de forskjellige faktorene som bestemmer prisen er, og hvor stor påvirkning de har. For huspriser kan man kanskje se på antall rom, antall kvadratmeter, kilometeravstand til nærmeste tettsted, og bygningsår. Ved statistisk analyse kan man da se hvor mye prisøkning man får ved å ha et ekstra rom i et hus, gitt at det er like stort, er like langt fra tettsteder og er bygd i samme år. Dette finner man med analyse av store datasett av huspriser og kjennetegn med husene. Så kan man legge inn den faktoren man er interessert i, for eksempel hvor mye et hus taper i verdi dersom det ligger så og så mange kilometer fra en støykilde som for eksempel en flyplass. På den måten ser man hvordan folk verdsetter å ikke være utsatt for støy. Denne verdien kan så tas med når man regner den tapte nytten til naboene til en ny flyplass. En annen vanlig bruk av slik metode er å se på hvor mye mer lønn man får ved å jobbe i et risikoyrke, som for eksempel dykking. Ut i fra dette verdipåslaget kan man regne ut hvordan folk verdsetter livet sitt.

Hvordan verdsetter du at utsikten til fjellet utenfor huset ditt blir forringet av vindmøller?

Men hva gjør man dersom man vil måle verdien av noe som det ikke finnes gode erstatninger for i markedet, eller dersom man vil se på totalnytten av noe, ikke bare verdien av de som aktivt bruker det (som i eksempelet med nasjonalparken). Man kan rett og slett spørre. Dette kalles betinget verdsetting (BV), og går ut på at man gjør spørreundersøkelser der folk blir gitt negative scenarioer og bestemmer hva de ville betalt for å unngå dem, eller positive scenarioer der de kan oppgi hva de ville betalt for å få det. Forskning viser at dersom spørsmålene blir stilt riktig vil folk flest gi oppriktige mål på hvor mye de verdsetter noe. Det finnes en indirekte måte å gjøre dette på også, hvis man for eksempel gir folk valg de må velge mellom, vil du for eksempel betalt 6000 kr mer i skatt i året dersom du fikk gå til tannlegen gratis, eller vil du ha samme skatt som i dag, og ikke få tannlegetjenester. En variasjon av denne metoden er å gi en rekke scenarioer som de som svarer så skal lage en prioriteringsliste på.

Målet med disse undersøkelsene er å vite hvor mye befolkningen verdsetter noe, for å på den måten kunne ta gode avgjørelser på om folket faktisk vil dra nytte av prosjektet, i forhold til det det koster dem i skatter.

Et sensitivt tema i denne sammenhengen er hvordan vi verdsetter et liv. Her er den riktige betegnelsen et statistisk liv, og det handler om hvor mye vi vil betale for å redusere risikoen for dødsfall med en person. Forsikringsselskap operer gjerne med en verdsetting av et liv som knyttet til forventet arbeidsinntekt, jf saken om erstatningen til tidligere valutamegler Tage Patrick Flobakk etter ulykke. Han mente at forsikringsselskapet la opp til at han ville hatt en lavere inntjening i framtida enn det han mente var tilfellet.

For samfunnet er ikke estimater for fremtidig inntjening et godt mål for verdien av et liv. Det ville jo tilsi at pensjonisters eller langvarige uføretrygdede ville hatt en livsverdi nær 0, men det er ingenting som tilsier at det faktisk er tilfellet. Fra et samfunnsøkonomisk synspunkt vil det være hvordan en enkelt person verdsetter livet sitt som er avgjørende, og det er heller ingenting som antyder at lavtlønte har en vesentlig lavere verdi av livet sitt enn høytlønnede. Likevel er det ikke et alternativ å spørre en person som ligger for døden hva de ville vært villig til å betale for å fortsette å leve. Svarene ville sannsynligvis vært at de kunne betalt hva det skulle vært for å få fortsette å leve. Her kan vi bruke hedonisk metode for å se hvordan folk ønsker å bli kompensert for å gjøre ting som innebærer risiko for livet deres. Fortsatt vil dette gi et konservativt anslag fordi det er gjerne de som er minst bekymret for å miste livet sitt som går inn i jobber med ulykkesrisiko, og de trenger dermed også minst lønnskompensasjon. I tillegg er det forskjell mellom hvilken kompensasjon du krever for å gå fra 0,1 % til 0,2 % dødsrisiko, i forhold til mellom 50,1 % og 50,2 %. Jo høyere risiko du har i utgangspunktet, jo mindre villig vil du være til å få mer. I dag verdsettes et statistisk liv i forhold til ulykker til 15 millioner kroner i Norge, men USA opererer med et vesentlig høyere tall (ca 6 millioner dollar). Dette har en interessant implikasjon at det på verdensbasis ville være bedre om nordmenn døde heller enn amerikanere i en nytte-kostnadsanalyse. Forskning viser dog at det norske estimatet er mer reelt, og USA planlegger å nedjustere sitt.

Dersom du syns dette var veldig interessant kan du lese mer i Finansdepartementets ”Veileder i samfunnsøkonomisk analyse”, kapittel 6.

9.10.09

Sesongåpninger


(Obs! Ekstremt masse spoilere i denne posten dersom du ikke er up to date på seriefronten)

Høst er tid for sykdom, skolestart, norske epler, men ikke minst gjensyn med gamle favorittserier, samt de man fortsetter å se sesong etter sesong tiltross for at man strengt tatt kan styre sin begeistring. Men, la oss ta de gode først, som Josh Whedons Dollhouse. Det var mange forventninger knyttet opp til Joshs nye serie på høsten i fjor. De fleste ble ganske skuffet først, selv om det var vanskelig å sette fingeren på akkurat hva som ikke fungerte. Kanskje var begynnelsen litt for gjennomtenkt, litt overtenkt. Men for de som holdt ut gjennom de første 6-7 episodene, tok serien seg drastisk opp, og man så virkelig det tematiske potensialet. Sesongåpningen følger opp denne tendensen. Doktor Saunders sliter med oppdagelsen hun gjorde i siste sesong om at hun selv er en aktiv, men Caroline blir mer og mer bevisst. Topher viser tydelige menneskelige trekk, mens vår tidligere helt Paul Ballard viser tegn til å miste sine. Ingen grunn til å gå glipp av andre sesong, men jeg anbefaler en oppfriskning av slutten av første før du går i gang. Som vanlig anbefaler jeg televisionwitoutpity.coms recaps.

Det har vært vanskelig å se hvordan Dexter skal utvikle seg videre, men sesongåpningen er absolutt lovende. Teaserbildene har vist Dexter med sin lille sønn, og første episode av fjerde sesong viser at det nettopp de typiske småbarnsforeldre-problemene som tidsklemma og søvnunderskudd som også preger Dexters liv. Vi presenteres for det som sannsynligvis blir de store dramaene på de personlige plan for karakterene, lite spennende så fremt du ikke er veldig interessert i Debras kjærlighetsliv. Manusfolket legger opp til at vi skal lure på hvordan Dexter skal kunne ”have it all”, men det er ikke det som fenger meg. Jeg kommer til å fortsette å se Dexter fordi den nye seriemorderen (som vi får vite hvem er fra første episode), spilles av John Lithgow, også kjent som crazy romsvesenmann fra 3rd rock from the sun, og han virker ikke mindre gal nå. Hvor gøy blir ikke dette!?

Noe som ikke er det minste morsomt er makkverket Grey's anatomy. Hvorfor, hvorfor, hvorfor gidder jeg fortsatt å se på dette? Hvorfor lar de Izzy leve, men George dø?! Det er helt uforståelig. Det er offisielt slutt mellom meg og Grey’s anatomy, jeg har holdt ut i hopet om å få se Izzy dø, men den gang ei.

I Californication er Hank Moody er fortsatt arrogant og hot. Det er interessant å se Runkle bli utsatt for sexpress på jobben, og å oppleve at Becca gjøre opprør. Men det er stort sett mer av det samme.

Gossip girl har gått fra hot til not. For mye såpe, selv for min smak. Det sier litt.

Neste gang skal vi se på de nye seriene. Wee! (eller Glee! om du vil).

21.8.09

Upperdog



Med jevne mellomrom kommer det klager på at norske kritikere gir norske filmer for gode omtaler. Jeg sitter alltid igjen og er litt uenig, fordi jeg føler at norsk samtidsfilm er litt bedre i kraft av å være nettopp norsk samtidsfilm. Det er litt som det Marta Nordheim skriver om bøker i Røff guide til samtidslitteraturen; det er ikke alle som vil stå seg som klassikere, men de er likevel de eneste som beskriver vår hverdag slik den er akkurat nå. Så dersom noen filmer får rause terningkast er det kanskje på sin plass, nettopp fordi publikum bør få det med seg for å få mulighet til å reflektere litt over vårt eget samfunn.

I dette perspektivet er Sara Johnsens Upperdog en god film. Den berører veldig mange aktuelle problemstillinger for det moderne norske samfunn. Alt fra Norges involvering i irakkrigen, arbeidsinnvandring og adopsjon, til klasseskiller og pressens rolle og ansvar, bare for å nevne noe. I tillegg tar den opp universelle problemer som skyld og relasjoner mellom menneskene.
Et sammensatt, men likevel ikke urealistisk persongalleri befolker filmen. Vi har Axel som har så store tillitsproblemer at han får kompisen til å ligge med kjæresten hans for å bevise at hun ikke kan stoles på. Han flytter ut og hjem til adoptivforeldrene og legger merke til familiens nye hushjelp Maria. Hun er polsk, med en sønn i hjemlandet som bor hos besteforeldrene. Hun jobber hos Axels familie om dagen, og sammen med Yanne på en restaurant om kvelden. Per har kommet til Oslo, etter å ha tjenestegjort i Afghanistan, for å studere, og flytter inn i huset tvers ovenfor restauranten.

Karakterene er jevnt over svært gjennomtenkte. Som nordlending setter jeg pris på at Per er fra Nord-Norge, men er fåmælt, litt sjenert, og ikke sier hestkuk. Polske Maria har et umiddelbart vesen som stadig gir komiske poeng, og enkel, men ubanal livsvisdom i kraft av å være en person og ikke en klisjé. Derfor kan hun si ”the Norwegians are sad” uten at det føles påklistret og teit. Hatten av for skuespiller Agnieszka Grochowska, som virkelig er sjarmerende og gir karakteren sin dybde. Hermann Sabado er pen å se på, og herlig ofte halvnaken, og vennskapet mellom Maria og Yanne åpner for at de kan snakke om andre ting enn menn. Det gjør seg med kvinnelige regissører, kvinnene får relevante roller og publikum får pene, nakne menn.

Sara Johnsen har laget en film med interessante synsvinkler, og filmen har et nærmest følsomt visuelt utrykk. Det som trekker ned er den svulstige filmmusikken jeg har lite til overs for. Det er slitsomt med påtrengende klassisk musikk som skal tvinge en inn i de sinnsstemningene man skal ha. Det hadde vært fint om man kunne stolt på at filmen i seg selv klarer å formidle de nødvendige følelsene. I tilegg opplever jeg filmen som litt for utflytende på slutten.

Men løp og kjøp billett, en god mulighet til å tenke over samfunnet vårt uten å få alle problemstillingene matet inn med skje.

6.8.09

Nyskapning og innsnevring



Anne Viken har skrevet et innlegg i dagens Aftenposten der hun går til angrep på ”feministene”. Jeg tror det delvis er ment som en kommentar til et innlegg av Anne Bitsch. Vikens innlegg har helt sikkert en god intensjon i utgangspunktet, hun etterlyser fornying i tankene rundt kjønn. Men samtidig kan det virke som om hun også har et behov for å si noe om denne gruppen mennesker som hun omtaler som feministene.

Jeg har et problem med en innsnevring av hvem som er feminister. Det er mange som definerer hvem som er feminister, ofte føler jeg at venstresiden av norsk politikk har klart å få definere hva man må mene for å være feminist. At man må se på strukturer, og at liberal feminisme er en umulighet. Se for øvrig mitt innlegg på 8.mars bloggen. På motsatt side har vi de kvinnene som åpent sier at de på ingen måter er feminister fordi de hater ikke menn, eller sex, eller what not. De driver også og innsnevrer definisjonen og rommet for å kalle seg feminist. Ofte føler jeg et visst sinne av sånne uttalelser, fordi det er jenter som leser det og tenker at de heller ikke vil være en sånn anti-sex mannehater, og velger å ikke kalle seg feminister. Ingen vil vel at en mann skal mistenke at de ikke er trivelige og easygoing. Men dette er klisjeene.

Når jeg leser Anne Vikens innlegg er min reaksjon at det er veldig lite egnet for å utvide rommet for å kalle seg feminist. For det første omtales feminister som en ensartet gjeng som har jevnlige møter der vi setter en agenda for alt vi er enig om.

Skillelinjene i debatten går tilsynelatende ikke mellom hvem som har peiling og hvem som ikke har peiling. Den går mellom de som går i takt, og de som ikke går i takt til feministenes bongotromme. De som følger programmet, og de ukorrekte.

Vi har også en utfrysningsagenda:

Feministers takhøyde er lav. Derfor utvikles ikke nye argumenter. Hva man kan mene og hva man ikke kan mene, skal man ha god oversikt over som feminist. Ellers blir man utdefinert.

Og vi har tydeligvis valgt Anne Bitsch til å snakke for oss alle sammen. Det rare er at jeg kan ikke huske at Anne Bitsch skrev noen plass at hun representerte alle feministene. Hun er ikke valgt, hun er en av de stemmene i debatten. Jeg er feminist, uten at jeg er enig med henne om alt, men jeg setter pris på at hun setter feministiske problemstillinger på dagsorden. På samme måte som at jeg forsåvidt setter pris på Anne Vikens bidrag, selv om jeg skulle ønske hun ville fokusert på sak, eller ideologi heller enn å tolke seg til en egentlig ikke eksisterende gruppes standpunkt. Jeg skulle ønske at man kunne føle en tilhørighet til feministbegrepet uten å måtte være enig med alt alle feminister skriver. Men dette målet vil aldri bli møtt hvis vi hele tiden skal lage forestillinger om hverandre.

Jeg ønsker også nyskapning i feminismen, og jeg skulle ønske innlegget handlet mer om hva en faktisk kunne gjort for fornying, heller enn vedlikeholde en gammeldags ide om hva “alle” feminister synes.

5.8.09

I'm not into it



Mot bedre vitende så jeg He’s just not that into you. Det er vanskelig å bestemme seg for hva som var verst, filmen, eller det faktum at jeg så den.
I forkant av premieren til denne filmen leste jeg en interessant kommentar i Nymag om hvordan moderne romantiske komedier alltid har et poeng om at kvinner må endre seg for å kunne finne kjærlighet. I denne ble He’s just not that into you nevnt og jeg var skeptisk, og valgte å ikke se den på kino. Men når nettene ble lange i Longyearbyen tok jeg den fram.

He’s just not that into you er en ensemble film, som ser på folk i forskjellige stadier av parforhold. Vi møter Gigi (Goodwin) som går på dater og venter på å bli oppringt, og som aldri forstår kodene for at en mann ikke kommer til å ringe henne. Hun jobber med Janine (Connelly) og Beth (Aniston), som stadig får høre om hennes besettelser over siste date. Selv er de i mer stabile forhold, men ikke uten problemer. Beth er sammen med en fyr på syvende året som enda ikke har fridd til henne, og Janine innbiller seg at hun er lykkelig gift med kjæresten hun fant på college. En ektemann som møter Anna, en singel jente som ikke har skrupler mot å legge seg etter gifte menn, og som ringer Conor til trøst når hun ikke får de hun egentlig vil ha. Som en relativt dårlig utviklet bihistorie har vi også Mary, en magasinarbeider som er i moderne kontakt med menn over myspace/mobil/mail, bare for å oppleve at det er syv kanaler hun må sjekke slik at hun kan føle seg avvist via alle medium.

Hovedproblemet med denne filmen er at den gir et inntrykk av at det eneste som opptar kvinner er å gifte seg og å få barn. Til tross for et lass med kvinnelige karakterer kan jeg ikke huske en eneste samtale mellom dem som ikke handlet om en mann. Hovedbudskapet gir seg ut for å være at kvinner må fatte skissa og ikke bli opphengt i menn som ikke er interessert i dem. Jeg har faktisk lest boka som filmen bygger på, og den var vesentlig mer morsom og krass, og kan oppfattes mer som et verktøy eller et middel for å oppnå sjelefred. ”Livsvisdommen” deles i filmen ut til Gigi fra bartenderen Alex, og er relativt enkelt, hvis han ikke ringer, eller prøver å få til å møte deg, så er han ikke interessert. Man skulle trodd det var ganske åpenbart, men for Gigi er det en helt ny innsikt som hun sprer til venninnene. Dette inspirerer Beth til å stille kjæresten et giftemålsultimatum.
Det er ikke det at man ikke kan kjenne seg igjen i tankegangen, at man ikke kan ha opplevd at en selv lager unnskyldninger (kanskje mistet han nummeret mitt, kanskje er han bortreist), forskjellen er at de fleste virkelige kvinner også har noen andre ting de er opptatt av enn dette. Vi aner ikke hva Gigi, Beth og Janine jobber med, arbeidsplassen er en kulisse for å snakke om det viktigste i verden, menn og forhold. Det er en plass man kan gå fra dersom man skal redde ekteskapet sitt med å ha sex på kontoret til mannen. Man kunne sagt at det er naturlig siden filmen handler om forhold, men mennenes jobber er tydelige, Connor er eiendomsmegler, Ben jobber i musikkbransjen og Alex driver en restaurant/bar. De er mindre viktige karakterer enn kvinnene, men deres jobber er altså relevante.

Det som gjør denne filmen ekstra dårlig som romantisk komedie er at den ikke har den følelsen av forelskelse vi vanligvis får, der gutt møter jente og det er åpenbart at de passer sammen og man venter på at de skal oppdage det selv. Gigi, som er så søt at du bare vil spise henne opp, vil bare finne en mann, og det virker nesten som om det er likegyldig hvem det er. Hennes forhold til Alex er preget av at de er i en semivennskapelig relasjon, men straks hun ser ”signaler” på at han er interessert i henne for noe mer, blir hun umiddelbart kjempeinteressert i han. I kraft av at han vil ha henne, ikke fordi hun liker han som person (for øvrig ikke ulikt Jim Carreys karakter i Eternal sunshine.. som sier: Why do I fall in love with every woman that shows me the slightest bit of interest?). Et like stort mysterium er hvorfor Alex etter en slags patetisk krangel forelsker seg i henne. Spesielt siden hun, la oss være enig om det, virker litt crazy. Jeg kjøper det ikke.

Når jeg sa at hovedbudskapet ”gir seg ut” for å være ”å fatte skissa”, er det fordi jeg oppfatter budskapet helt annerledes. Filmen trekker fram hvordan vi gjør unntakshistoriene, om den ene som var på en date hvor han ikke ringte på to uker, men som så endte det med at de giftet seg likevel, til hovedregelen, når de i virkeligheten er unntaket. Men budskapet er strengt tatt at lykken kommer til deg når du har funnet den rette. På slutten er det sånn hvordan-har-vi det-nå-aktig-sekvens, de lykkelige er de som fikk være i parforhold, de som liksom ikke har det så fint er de single (som også samsvarer med de kjipe, de som drev med utroskap, eller var sykelig up-tight).

Hvorfor gidder vi å se slike filmer? Hvorfor dyrker vi disse sidene ved oss selv, i stedet for å bli inspirert av filmer der kvinner er mennesker ikke bare dukker på jakt etter den perfekte mann. Kanskje fordi vi har så lite utvalg? Jeg sier meg enig med LAtimes om at tv-serier har mye mer å tilby i form av troverdige og interessante kvinneskikkelser, og vurderer fullstendig boikott av romantiske komedier fordi jeg finner det ikke morsomt lengre, bare trist.

31.7.09

Hung – den mannlige versjonen av Weeds?



Ingen nyhet at jeg elsker nye serier, selv de dårlige gir meg alltid noe. Hva er ideen? Kunne det blitt bra? Hva er feil? Sånn sett fungerer HBOs Hung fint for meg.

Jeg tror tanken har vært å skape en serie som sier noe om konsekvensen av finanskrisen for den gjennomsnittlige amerikanske mannen. Vi møter Ray, en vanlig amerikansk mann, lærer og basketballtrener, skilt med to tenåringsbarn som er forfriskende vanlige og ikke spesielt pene. Etter at kona forlot han for en dermatolog flytter han inn i barndomshjemmet sammen med ungdommene, som helst vil bo med han. Det går dårlig på jobben, med laget og økonomien, men det endelige slaget blir når huset brenner ned og han ikke har forsikring. Han flytter i telt i hagen, barna flytter tilbake til moren og de økonomiske problemene topper seg. Desperat prøver han å komme opp med en måte å skaffe penger på, en bi-jobb, og på et gründerseminar blir han oppfordret til å komme på hva hans talent er, hans unike gave. Det eneste Ray kommer på er at han er godt utstyrt, i den forstand som tittelen på serien antyder. Men hvordan tjene penger? Gjennom det eldste yrket i verden, prostitusjon. Ved hjelp av en tidligere one night stand, Tanya, prøver han å etablere seg som mannelig eskorte, eller som Tanya ønsker å brande det, ”happiness consultant”.

Parallellen til Weeds er der, en desperat eneforsørger føler seg tvunget ut i et belastet ”yrke” for å ta vare på familien sin. Men Weeds har, i motsetning til Hung, vittige og intelligente karakterer. Selv de dumme i Weeds er ofte slu og oppfinnsomme. Ray er ikke spesielt kvikk, det er jo derfor han er i den situasjonen han er. Og dette er interessant, for der Nancy i Weeds er kjempesmart og oppgående har hun likevel ikke noe annet valg en dopdealing fordi hun mangler utdanning og erfaring til en annen jobb. Denne logikken ville nok ikke fungert i Hung, for en intelligent mann ville aldri vært uten utdanning og erfaring, eller i en lavtlønnet jobb. Et annet, helt åpenbart kjønnissue er for øvrig hvorfor det er greit å lage en dramakomedie om en mann som prostituerer seg, ville vi i det hele tatt vurdert det om det var en kvinne?

Et annet problem med Hung er Jane Adams, som spiller Tanya. Vi har sett henne som blant annet Joy i Happiness og i en birolle i Fraiser. Hun er for så vidt ikke en dårlig skuespiller, hun perfeksjonerer rollen som patetisk, irriterende og mislykket poet. Men jeg blir nesten uvel av å se henne, hun er rett og slett en sånn type person man ikke vil tilbringe tid med.

Verken Ray eller Tanya vekker min sympati, de er ikke spesielt morsomme, og kommer ikke i ekstremt festelige situasjoner. Et lyspunkt fant jeg dog. I fjerde episode har Ray endelig fått en ordentlig klient, men når han kommer dit er det en tykk, eldre dame. Han unnskylder seg med å være syk og stikker. Men etter å ha opplevd sin datter bli avvist av kjæresten sin til fordel for en penere og tynnere jente gjør det noe med han. På andre gangs besøket hos klienten er det hun som vil trekke seg, men han insisterer på å få henne til å føle seg pen og sexy. Da ble jeg faktisk litt rørt, nok til at jeg planlegger å se femte episode. Men jeg anbefaler den ikke, bare så det er sagt.

24.7.09

Venstre i mitt hjerte


I dag har det vært Venstre-dag for Dagbladets valgbloggere Mihoe, Hjorten og Bjørn Stærk, og i den anledning har jeg følt på kallet for å forsvare Venstre litt.

Venstre blir stadig kritisert fordi de ikke vil inngå i noe realistisk regjeringsalternativ. Sentrum-Høyre regjering utgår på grunn av for lav oppslutning, et borgelig alternativ er utelukket fordi Venstre ikke vil samarbeide med FrP, og Venstre ønsker heller ikke å støtte et rød-grønt alternativ med SV. Så blir det slått fast at en stemme til Venstre er en stemme til en mindretalls AP regjering. Det er ikke det at jeg ikke ser kritikken, men hva skal Venstre gjøre? Det er helt legetime grunner som gjør at de ikke kan støtte en FrP regjering eller en regjering med SV i, det strider fundamentalt med hva Venstre står for. Jeg vil heller ha et parti som faktisk holder på sitt ideologiske standpunkt framfor å være taktisk. Det er for få partier som er villig til å ta avgjørelser basert på sitt eget politiske standpunkt, heller enn å søke makt eller velgergunst for en hver pris.

Et eksempel på det så vi ved Venstres landsmøte i år. Sponheim ble kritisert for ikke å ta et klart EU standpunkt. Jeg satt igjen med et helt annet inntrykk. Talen hans viste at han var en politiker som reflekterte over et standpunkt. Han var åpen om at det ikke var en lett avgjørelse, men som avsluttet med at det var solidaritet- og samarbeidssaspektet med EU som gjorde at han på sikt kom til å gå inn for et norsk EU-medlemskap. Slike politikere ønsker jeg meg flere av, de som ikke hele tiden leter etter Norges fordeler, men som kan se utenfor ”våre” interesser.

Folk sier det ikke er noe poeng å stemme Venstre fordi partiet er så lite, og ikke står i en god posisjon for å gå i regjering. Men det å være i en potensiell vippeposisjon gir noen muligheter til å påvirke politikken som blir ført, og jeg vil at Venstre skal ha mest mulig påvirkningskraft fordi det er det partiet jeg kjenner meg komfortabel med ideologisk. Samtidig som at jeg er glad for at de ikke ønsker å være som et SV i en regjering som hele tiden overkjører dem, men som de må støtte offentlig. Derfor stemmer jeg Venstre, og syns ikke det er en bortkastet stemme, men helt ærlig det eneste partiet stemmen min kunne gått til.

12.7.09

Rocket Science (2007)



Unge jenter kan få unge gutter til å tro på seg selv med en slik intensitet at de fortsetter å tro på seg selv lenge etter at de unge jentene har gått videre til noe annet. Selv om vi har sett det før er det noe rørende med den tafatte unggutten med bollesveis og ingen åpenbare talenter, som plutselig for livet sitt endret av en jente som ser han. Selv om, eller kanskje spesielt på grunn av det, jenta er hans rake motsetning med ambisjoner nok til en hel skole og en skremmende målrettethet. Her må jeg skyte inn at jeg er mot at ambisiøse jenter med bein i nesa og imponerende viljestyrke blir framstilt som kjipe og umenneskelige. Men uansett, Rocket Science er en av de filmene som viser nettopp en av disse relasjonene, og som er morsomme, rørende, og triste uten å være sentimentale.

Hal Hefner er en snill og oppvakt gutt, med store taleproblemer, han stammer ut av en annen verden, kan ikke svare på spørsmål i timen, eller si i fra om han vil ha pizza eller fisk. Konstant plaget av sin eldre bror, og åpenbart ubekvem med foreldrenes skilsmisse, vandrer han rundt usett i verden. Inntil en dag når Ginny Ryerson tar kontakt med han på bussen og ber han bli med i debattlaget til skolen. Etter at partneren sviktet henne i statens debattfinale er hun på jakt etter et nytt lagmedlem som hun kan forme til den perfekte debattant. Hal er i utgangpunktet fullstendig imot på grunn av sine talevansker, men Ginnys ord om at han har et skjult talent, og at de med handikap presterer bedre i konkurranser fordi de har mer å bevise, vekker noe inni han.

For en deilig film, av den typen som ikke har happy ending, men ting går godt likevel, ikke ulikt livet. Ja, jeg er åpen for å si det, Rocket Science er som livet.

11.7.09

Nye sommerserier



På sommeren dukker det ofte opp litt absurde serier som skal underholde oss mens de andre seriene har ferie. Noen er absolutt severdige, som Entourage og True blood, mens andre dukker opp og forsvinner uten at noen husker dem nevneverdig. Det blir gjerne satset mot ungdomssegmentet, og ABC family har sluppet første episode av 10 things I hate about you, som er basert på filmen 10 things I hate about you, som i sin tid var basert på et Shakespear-stykke.

Serien begynner på samme sted som filmen begynner, med to søstre på samme high school, som er helt forskjellig. Den ene radikalt feministisk og kvasi-intellektuell, mens den andre hungrer etter å være populær. Den yngre wannaben Bianca får nerden Cameron til å føle kjærlighet ved første blikk, mens den eldre Kat(bildet) vekker interessen hos wild child Patrick. Jentenes far spilles av samme fyr som i filmen, og han er enda ganske ok. Serien ser ut til å ha high school settingen på plass, og noen av karakterene er morsomme. Hun som spiller Kat er vesentlig tøffere og kulere enn Julia Stiles var i filmen, og side kicket til Camron vekket min interesse med sin stå-på vilje og festlige garderobe. Jeg kommer til å se neste episode også.



På den helt andre siden av serieskalaen har vi den nye BBC serien Getting on. Den finner sted i en geriatrisk avdeling på et sykehus, og er en mørk komiserie i britisk stil. Den gjør narr av helsevesenet i dets byråkrati og selvmotsigelser, ved å tulle med skjemaveldet, prosedyrer for håndtering avføring, og forsøk på å forstå fremmedspråklige som er innlagt. Serien er fullstendig grå, noe som gjør den nesten deprimerende å se på, og alle karakterene er usympatiske på sitt eget vis. Legen som er opptatt av forskningsprosjektet sitt og undervisningen, mens hun neglisjerer pasientenes behov. Sykepleieren som er redd og engstelig for å bryte en eneste retningslinje. I tillegg til en hjelpepleier som er ”folk flest” eller barnet som sier at keiseren er naken, men likevel usmakelig i sin selvrettferdighet. Likevel virker det ikke som om serien kritiserer de som jobber i helsevesenet, så mye som det absurde systemet de er en del av. Jeg liker ideen, men må være i godt humør for å se den.

10.7.09

Pushing Daisies kansellert



Nok en favoritt kansellert. Det gjør vondt i hjertet. Pushing Daisies var en genuint original TV-serie, fylt til randen av god stemning, eventyr og morbiditet. Har sett de tre siste episodene og føler meg sveket av TV-selskapene. Nå skal det sies at jeg ikke har gitt TV-selskapet noe særlig tilbake. Jeg kan jo ikke vente på at serier skal vises i Norge, de ligger ikke reklamefinansiert ute på nett, så da lurer jeg på hvordan jeg som forbruker skal kunne støtte en amerikansk serie slik at den blir kommersielt vellykket. Min kjærlighet til serien bør kunne gjøre en forskjell, men hvordan? Jeg er åpen for å se mye reklame for å holde produksjonen av mine favoritter i gang.

Uansett, om du ikke har sett Pushing Daisies er den selvsagt tilgjengelig på DVD, la ikke sjansen gå fra deg! Det er en detektivserie i en annen verden, lik vår egen, bare mer fantastisk og i sterkere farger. Muligens en grunn til at serien ikke har stort potensial i forhold til produktplassering.
Vi møter Ned, the pie maker, som kan vekke døde ting til livet ved å berøre dem, og drepe dem igjen med neste berøring. Dersom han vekker noen til livet igjen, og lar dem leve i lengre enn et minutt vil noe annet, tilsvarende dø. Han kan gjøre død frukt levende igjen, på bekostning av blomstene utenfor vinduet, eller holde mennesker i livet mot at noen andre dør i deres sted. Ned jobber i The Pie Hole med Olive Snook (spilt av Kristin Chenoweth som bl.a. har spilt i The West Wing), men på si samarbeider han med privatdetektiv Emmerson Cod (Chi McBride, som spilte rektor i Boston Public) med å løse mordgåter. En dag støter de på et drapsoffer som viser seg å være Neds barndomsvenninne og store kjærlighet Chuck. Ned klarer ikke å ta fra henne livet igjen, ofrer en annens liv for henne, og tar henne med seg hjem. Chuck og Ned blir forelsket, men kan ikke berøre hverandre, og sammen med de to andre løser de drapsgåter, og møter nye spennende karakterer. Like viktig som disse fire er fortellerstemmen som setter oss inn i deres verden med et hav av faste vendinger: The girl named Chuck, The pie maker, the fact were these.

Noe av det beste med serien er hvordan den ser ut. Alt er i klare Amélie-farger, karakterene har underbare klær, og universet er en blanding av OZ og 50-tallet, uten at noe er lagt til fortiden. Det er stadig nye, oppfinnsomme drapsmetoder i bruk, og besøkene på likhuset hindrer serien fra å gli helt over i det sukkersøte. Serien er naiv i tonen, men på en intelligent måte, og med en subtil humor. Bi-karakterene er alltid minneverdig, fra hundetrenerne og taxidermisten, til Chucks tanter. Spesielt morsom var fjerde siste episode om ”the norwegians”. Veldig underholdende, om enn dårlig norgesreklame.

Det er ikke annet å gjøre enn å anbefale kjøp. Man blir glad av å være en del av deres verden, om en bare for korte 45 minutters episode over 2 sesonger.

4.7.09

Drømmedag

Å være på Svalbard er litt rart. På den ene siden er det utrolig fint å være en plass der hele samfunnet er enkelt, slow living uten alt jåleriet og der en føler en har all plass og tid i verden. Men på den andre siden føler jeg av og til at det er litt bortkastet på meg siden jeg ikke er så flink til å dra ut i naturen. De fleste som er her oppe elsker friluftsliv, de går i turklær bestandig, selv når de er på kontoret. Det offisielle fottøyet er fjellsko og mine skinnende adidas sneakers skiller seg ut.



Men i dag har jeg fått være med på tur. En av forskerne ved Norsk Polarinstitutt trengte å få satt ut utstyr til feltarbeidet sitt, og jeg fikk lov å dilte med. Jeg møtte opp på Bykaia der Lance var fortøyet og hilste på de andre som skulle være med, deriblant et tysk dokumentarfilmteam.



Turen ut var utrolig fin i strålende sol.



Gøy å stå øverst.





Framme i Skansenbukta gjorde vi oss klar for å ta helikopteret inn til land for å finne en fin leirplass.



Helikopteret frakter utstyret.





Jörg tar imot. Jeg er ikke med på bildet, men har ansvar for å bære rifle i tilfelle isbjørnen kommer. Veldig morsomt, men la oss være ærlig, dersom noen hadde sett risikoen for isbjørn som stor hadde jeg neppe fått ansvaret (selv om jeg var ganske flink til å skyte på skytebanen, til at det var første gang). Dokumentarfilmskaperene filmet meg med rifla, de syns det var festlig, se etter meg i en dokumentarfilm på din lokale tyske TV-kanal!

26.6.09

Trailere


Med jevne mellomrom setter jeg meg ned og ser alle de nyeste trailerne på apple.com/trailers. Siden jeg ikke er så interessert i å lese filmnyheter, oppdager jeg sjelden filmer jeg vil se før det er laget en trailer. Siden jeg var barn har jeg elsket å få en hel film på noen skarve sekunder. Det er alltid fornøyelig. Så jeg ser over apple sin trailerside delvis for å finne filmer jeg har lyst til å se, men også for å la meg overraske over hvilke filmer folk kan finne på å lage. Ta The last Airbender, hva er egentlig konseptet? En person som er den siste i rekken av en gruppe mennesker som kan flytte luft hardt. Det er jo ikke akkurat tidenes beste superevne. Skal han huff, puff and blow the house down? Her ville jeg valgt superstyrke eller edderkoppegenskaper om jeg var han. Men den tilfredsstiller jo blockbusterkravet om high concept, kanskje ikke så rart når den er basert på en animasjonsserie.

Når jeg skal velge neste kjærlighetsfilm ser det ut til å stå mellom Spread og 500 Days of Summer. Spread har Ashton Kutcher i hovedrollen og hele traileren er egentlig en parade av gode fotovinkler for han. 500 Days of Summer har Joseph Gordon-Levitt fra teen noiren Brick og Mysterious Skin i hovedrollen, og han blir dumpet av jenta i sitt liv, veldig søtt og sært. Siden jeg er mer en indie kind of girl kommer jeg til å se 500 days of summer på kino, men sikkert laste ned Spread og se den med Kirsti mens vi spiser junk. Men aldri i verden om jeg skal gidde å se The Time Traveler’s wife, blæh. La oss heller ikke glemme å drite i å se The girl from Monaco, som demonstrerer nok en gang den franske tendensen til å fremme forholdet mellom gammel, kjedelig mann og ung, spennende og vakker kvinne som realistisk.

Og ellers:

Ekstremt skuffende at mannen i mitt liv, Jeremy Piven (aka Ari Gold i Entourage) skal kaste bort sitt talent på en så flåsete film som The Goods: Live Hard, Sell Hard ser ut til å være. Ett stykk uintelligent komedie.

På den andre siden er det trivelig at Død snø traileren akkurat nå ligger høyt på lista. Mer trivelig en NY Times sin anmeldelse av den kanskje.

WOW, Fame! Suppete og sentimental, men who are we kidding, jeg har så og si kjøpt billett allerede.

Siden jeg kun kan se en type skrekkfilmer uten å dø av skrekk, nemlig zombifilmer, skal jeg sikkert på sikt se Zombieland, til tross for mitt hat til Woody Harrelson.

Men nå er det på tide å starte dannelseshelgen , uten internett.

25.6.09

Sommerprosjekt: Dannelsesskolen 2009


Som et barn av min tid, og reform 97, har jeg et hat elsk forhold til prosjekter. Jeg hatet alltid skoleprosjekter der jeg måtte samarbeide med andre om å lage et fellesresultat som alltid lyste av middelmådighet. Nå når jeg er eldre og klokere har jeg derimot begynt å elske prosjekter. Hovedsakelig fordi jeg lager personlige prosjekter som gjerne handler om selvutvikling, og fordi jeg fullfører dem alene eller sammen med betrodde venner. Sommeren er ideell for prosjekter av nettopp denne typen. Den beste typen sommerprosjekt er de du føler kommer til å endre livet ditt. Men de er sjeldne, og i år har jeg heller satset på å få opp allmenndannelsen. I tillegg til å lære meg italiensk (som er et biprosjekt av et treårig prosjekt jeg har), er målet mitt å få opp dannelsesnivået. Demokratisk anlagt som jeg jo er har jeg valgt å la flere av mine venner og bekjente få bidra til en pensumsliste i det som kan kalles for Dannelsesskolen 2009. Alle fikk en forespørsel om de kunne bidra med musikk, film og bøker jeg absolutt måtte få med meg. De fleste gikk for bøker, kultursnobbete som de jo er, men noen filmer og tegneserier kom med. Problemet med denne listen var at mine venner ble hekta på å foreslå russisk litteratur. I det lange formatet, og nå er jeg stuck i Brødrene Karamasov og enden virker på ingen måter nær, har lest 250 sider og føler jeg enda er på innledningsstadiet.

Pensum:
Bøker:
Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij
- Forbrytelse og straff
-Brødrene Karamasov
Aleksandr Solzjenitsyn - En dag i Ivan Denisovitsj liv
Nikolaj Gogols - Døde sjeler
Turgenev - Fedre og sønner
Majakovskij
Vladimir Sorokin - The Queue
Vekten av snøkrystaller – Torvald Steen
H.Murakami
-Trekkoppfugler
-Sauejakten
-Kafka på stranden
-Hard boiled Wonderland and The end of the World
John Fowles - The Magus
Jonathan Safran Foer - Everything is Illuminated (denne har jeg lest, men anbefaler selvsagt videre)
Sara Stridsberg -Drömfakulteten
Koranen
Sylvia Plath: Glassklokken
W.G.Sebald: Austerlitz
Knausgård - En tid for alt (har lest, og anbefaler videre)
Cecilie Løveid - Alltid skyer over Askøy
Fernando Pessoa - Uorens bok
Anna Gavalda - Eg vil at nokon skal venta på meg
Gunnhild Øyehaug si novelesamling
Simona Vinci - Om barna vet man ingenting
Virginia Woolf – Orlando
Mario Vargos Llosas - Tante Julia og han som skriver.
JT Leroy – Sarah
Jostein Garder - Appelsinpiken
Barbara Kingsolver - The Poisonwood Bible
Joan Didion - The Year of Magical Thinking
Jan Kjærstad - Tegn til kjærlighet
Ljudmila Ulitskaja - Sonetska
Michael Chabon - amazing adventures of kavelier clay

Tegneserier:
Blankets av Craig Thompson
Hey Princess -
Pojken I skogen –
Unga norrlänningar av mats jonsson
Kabuki-serien av David Mack
Strangers in paradise av Terry Moore
Black Hole av Charles Burns
Epileptic av David B

Musikk
Bob Dylan
Spesielt Hurricane
Yeah Yeah Yeahs - It's Blitz!
Bat for Lashes - two suns (hører på stadig vekk, og kan anbefales videre)

Film:
Myserious skin (har sett og anbefaler)
Me, you and everyone we know (har sett og anbefaler)
young @heart (usikker hvor jeg kan få tak i denne)
39 pounds of love (usikker hvor jeg kan få tak i denne)
Etre et avoir
Supergirl
Princess Mononoke
Waltz with Bashir (Har sett og anbefaler sterkt!)
half nelson
rocket science
spellbound
the warriors
class of 1984
BBC-serien Fornuft og følelser
The Twilight Samurai (Tasogare Seibei)

Wish me luck!

27.5.09

Battlestar Galactica spin-off


Etter å ha sett Caprica piloten er jeg litt avventende. Umiddelbart var det ting jeg likte veldig godt, mens andre ting var mindre spennende. Caprica er en spinn-off av Battlestar Galactica, også kjent som den beste science fiction serien noensinne. Vi befinner oss på Caprica, en av koloniplanetene, og vi er der i det man står på terskelen til å skape kunstig intelligens. Spennende tid når vi vet at disse intelligente robotene det eksperimenteres med på sikt vil samle seg og gå til krig mot menneskene.

Det ser ut til at at Caprica finner sted i en teknologisk periode som bare er litt foran vår egen. Dette gjør at ideene er spesielt interessante for oss. Piloten tar for eksempel opp hva det er som er en person. Er det den fysiske kroppen, eller summen av erfaring og informasjon om personen. Den rører også mot et tema for de som interesserer seg for personvernet, man kan gjenskape en person ut i fra all informasjonen som finnes lagret om dem i alt fra bilder, vitnemål, til handlevaner og bevegelsesmønster. Et bi-plot er konflikten mellom de fra Caprica og de fra Tauron. Tauron er en fattigere planet som enda lider av ettervirkningen fra en opprørsbevegelse, og innbyggere fra Tauron blir diskriminert på Caprica. Dette er en sterkere tydeliggjøring av de konfliktene mellom kononiplanetene som blir antydet i BSG. Utover det får vi også en fortsettelse av religionskonfliktene som BSG var full av.

Caprica sentreres rundt to familier som begge mister sine tenåringsdøtre i et terroristangrep som den ene av jentene var med på. Den ene familien er rik, faren Daniel Greystone jobber i et firma som jobber med å utvikle robotsoldater for hæren, mens den andre familien er opprinnelig fra Taurus der faren jobber som mafiaadvokat. Ulykken bringer mennene sammen, men det er uklart hvordan relasjonen skal utvikle seg. Det største problemet med piloten er at den er veldig melodramatisk på et tidspunkt der vi ikke bryr oss nok om karakterene til å bli rørt.

Jeg tror at når den emosjonelle motivasjonen som var nødvendig i piloten har utspilt sin rolle vil serien kunne klare seg bra, og jeg ser fram til å se den. Samtidig er det en fare for at de dveler med dramaet, og i så fall kan det bli horribelt. Er for øvrig enig med TWOP at det mangler sterke kvinnekarakterer som vi har blitt vant til i BSG, men hva annet er nytt under solen?

For en mer omfattende omtale anbefaler jeg The house next doors' anmeldelse.

30.4.09

X-Men Origins: Wolverine


Tidenes komedie! Jeg har aldri ledd så mye av en film, hvis jeg ikke samtidig har ment at den var elendig. Men Wolverine er ikke elendig, faktisk vil jeg si at jeg var fullstendig underholdt fra jeg gikk inn i kinosalen, til jeg gikk ut. Jeg kan ikke forstå annet enn at det har vært deres intensjon når de lagde filmen at det skulle være mye å le av (selv om jeg ikke husker de andre X-men filmene som morsomme på denne måten). For dersom det ikke var meningen at jeg skulle le, hvorfor har de gitt Ryan Reynolds (Berg i Pizzagjengen) en rolle, jeg kan ikke se den mannen uten å le. Og hva er greia med å vise Logans lille hytte (plassert ute på et stup omringet av overveldende natur), i måneskinn med en ulv som ulte i bakgrunnen dersom det ikke skulle få meg til å briste ut i latter. Mannen angriper og legger et helikopter ned i bakken! Han hopper naken ned en gigantisk foss! Fylt med raseri og sorg figurerer han foran en mektig og rød solnedgang!

Som vanlig er det lite med kvinner, ingen av dem snakker sammen, og de har litt typiske kvinnelige skills (en av dem har hud som er så hard som diamant, og skifter til å se ut som diamanter, det er noe Twilightsk over det, en annen film med elendige kvinneroller). Til gjengjeld er Wolverine naken, i stor grad, så alt i alt kan vi si at man, i alle fall for den heterofile kvinnen, får en 1-1 score.