Den siste revejakta

Jeg har aldri vært helt inne i 70-tallet. Mine foreldre var ung på 80-tallet, og jeg har aldri hatt den store 70-tallsnostalgien som jeg ofte har observert hos mine jevnaldrende venner, som alle er barn av 68’erne. Hippier har for meg alltid vært en gjeng selvbedragere som jeg nødvendigvis ikke ønsket assosieres med. Dette gjorde at jeg nærmet meg kinosalen med en bør av fordommer med på lasset da jeg skulle se Den siste revejakta. Men, som med så mange ganger før ble mine fordommer mot spesifikke subkulturer tildels sjarmert vekk av enkeltmenneskene den består av.

Vi møter Carl og Robert, spilt av henholdsvis Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch, som bedriver hasjsalg for å tjene penger til å oppfylle de svevende drømmene sine. Fram til nå har de drevet i småskala, men de står foran en stor jobb, med 45 kilo som skal finansieres, hentes og selges på 2 uker, og det er jobben som gjør at de endelig skal kunne ta overskuddet å realisere et hippiekollektiv på landet. Med en viss ironisering over enkelte aspekter av kulturen fortelles historien på en forsåvidt troverdig måte. Ting gjøres ikke for stort og skummelt, det er tross alt snakk om Oslo på slutten av 70-tallet, derfor ser vi ikke skytevåpen eller utstrakt voldsbruk som vanligvis preger filmer som tematiserer dopsalg.

Mitt største problem med filmen er at jeg ikke helt tror på Nicolai Cleve Brochs skuespill, spesielt har jeg problemer med å tro på kostymet hans. Det store skjegget glir av og til over til å se julenisseaktig ut. Til gjengjeld er Kristoffer Joner en drøm. Selv om han blir type-castet til å spille den nervøse, paranoide typen velger jeg å ikke holde det mot han. I denne rollen er han dessuten mer mandig enn han vanligvis er, og han bringer også størstedelen av humoren inn i filmen. Det at filmen ikke er veldig moraliserende, men likevel kommer med motforestillinger mot hovedpersonenes syn på seg selv som frihetsforkjempere i et forknytt norsk samfunn, gjør den balansert, noe som igjen får hippieskeptikeren i meg til å mykne litt.

Alt i alt er filmen verdt å se, men ikke en høyder for meg personlig. (Og om man skulle undres over hvorfor jeg ikke gjentar den vante sangen om at Bjørn Sundqvist spiller i alle norske filmer, er det selvsagt fordi jeg elsker Bjørn Sundqvist og jeg tror de fleste filmer hadde vært bedre dersom han var med, ønsket er at han er i ABSOLUTT ALLE norske, og gjerne utenlandske filmer.)

Amanda-prisen

Å ikke ha TV gjør at jeg til tider føler meg litt utenfor norsk offentlighet. Derfor er det fint å komme hjem til familien og endelig nyte godt av å kunne betrakte hva som rører seg i den frimerkestore norske offentligheten. Etter en uke må jeg si at det ikke er spesielt mye, men Amanda-prisen minner meg på hva jeg hater med norsk offentlighet.

Jeg hater TV2 produksjoner som ikke lar mennesker si et ord, men kun er opptatt av tullete tidsskjemaer, jeg finner det pinlig. Med skrekk minnes jeg fjorårets ærespris til Knut Andersen der den gamle mannen regelrett ble avbrutt midt i en inspirerende tale. Skandaløst. Det samme så jeg i år ved flere anledninger, dog ikke like graverende. La folk si noen få ord, er det ikke rom for det, lag en lengre sending! (Eller kutt ned på merkelig og malplasserte sang og danseinnslag... musikalnummeret, hva var det?)

Jeg hater Dorthe Skappel. Hennes intervju av Aksel Hennie og Trond Espen Seim i forsendingen var ubehagelig å se på for en som blir flau på andres vegne (jf at jeg så Borat bak en sofapute). På mange måter ville det passet mitt ønske om å være en fanebærer for kommersiell smak i pretensiøse miljøer dersom jeg likte henne, men jeg er bare uinteressert i det hun prøver å få frem i sine sendinger.

Jeg hater at TV ikke gir rom for eldre kvinner som kanskje har noe å fortelle heller enn billedskjønne østlandskblide piker.

Jeg elsker til gjengjeld norsk film. Det gjorde meg trist at Ole Giæver ikke fikk prisen for beste manus (siden det muligens er den beste dialogen jeg har hørt), og at hans hovedrolleinnehaver Maria Bock ikke vant beste kvinnelige skuespiller. Nord-Norge gikk dog ikke tomhendt hjem, og det gleder meg åpenbart storlig at Kautokeino opprøret vant folkets Amanda, og ikke minst at den evigfantastiske Anni-Kristiina Juuso vant beste kvinnelige skuespiller, for bare etter å ha snakket litt med henne under TIFF 08 ble jeg unektelig sjarmert. (Du kan ikke annet enn å elske en ung kvinne som sier at hun er så sinnsykt tissetrengt at hun må stikke). Aller morsomst er det likevel at Kåfjord også har en vinner i Herman Rundberg som delte prisen for beste musikk med Mari Boine og Svein Schultz.

Dr. Horrible

Kanskje ble du forelsket i han som Dr. Doogie(Doogie Howser M.D). Muligens ble du betatt når du innførte "suit up" i ditt vokabular etter maraton visning av How I meet your mother. Men om det ikke har skjedd hittil, la det skje nå: Se Dr. Horrible's Sing-Along Blog og begynn og forgud Neil Patrick Harris sporenstreks.