23.7.08

Friday night lights

Vanligvis har jeg ingen problemer med å selge en TV-serie til noen. Jeg kan alltid få fram det i serien som vil appellere til den jeg snakker med. Dessuten har jeg tro på at intens entusiasme alltid kan få noen til å i alle fall prøve en ny serie. Det skal sies at jeg noen gang har slitt, det er vanskelig å forklare Veronica Mars uten å få det til å høres ut som en modernisert Nancy Drew (ehh.. hun går på high school og er privatdetektiv… og er kjempekul), men det lar seg gjøre (en film noir serie med den eneste ekte feministiske karakteren som finnes på TV).

Men, med Friday night lights har jeg virkelig fått en hard oppgave. Muligens fordi jeg veldig lenge var særdeles skeptisk selv. Det er en high school serie (som alltid er et pluss for meg), men den kretser hovedsakelig rundt en sport(minus) og da mer spesifikt amerikanske fotball(mer minus). Akkurat det at det er amerikansk fotball var kanskje den største bøygen, fordi det sjelden er de guttene man liker i high school/college film og TV settingene. De er store, dumme og (i de tilfellene vi befinner oss i collegeunivers) i et slags elendig fraternity. Likevel, etter en sterk anbefaling fra mine personlige TV-guruer, de vittige menneskene bak Televisionwithoutpity.com, samt den ekstreme tomheten under forfatterstreiken i USA, bestemte jeg meg for å gi det en sjanse.

Det første som slår deg er hvor upolert serien er, uten sterke farger, eller glansede overflater. Håndholdt kamera er hyppig brukt (en stadig kritikk mot serien er nettopp denne kamerabruken, men etter å ha sett en god del glossy serier føler jeg det gir et velkomment upolert uttrykk), og fargeskalaen en er grå/brun/svart. Serien er plassert i en liten by i Texas med en dårlig økonomi som bidrar til det litt nedslitte inntrykket. Det eneste virkelige fargesterke, rene, glossy og klare er alt utstyret og stadionen som er knyttet til fotballspilling, som understreker hvor viktig fotballaget er for byen, og ikke minst hvordan det representerer muligheten for en framtid for mange av guttene. Samtidig som det presiseres at det kan være et overdrevet fokus på det.

Friday night lighs adresserer behovet for serier for tenåringer som behandler problemstillinger som faktisk berører ungdom, men enda viktigere er hvordan de problemene får spille seg ut. For de av oss som vokste opp med Beverly Hills 90210 var det alltid fascinerende hvordan noen kunne utvikle et problem veldig raskt, det være seg alkoholisme/narkotika/småkriminalitet/slankepiller og der til lignende, for så å raskt komme seg ut av det ved rehab/intervention/den seriøse samtalen med en voksen person man respekterte/ eller, min personlige favoritt, ved en åpenbaring fra en klisjéfylt opplevelse. I FNL lar man problemene være realistiske og uten enkle løsninger(jeg skal ikke skjønnmale, enkelte plotlinjer har vært overdrevne, men jeg unnskylder det med 2. sesongsangsten). Noen ting løses ikke lett, det faktum at begge foreldrene dine har dratt og du bor med din kronisk arbeidsløse bror former personligheten din, at moren din ikke ser på seg selv som noe mer enn noens kjæreste gjør at du har mindre tro på din egen framtid. Sånn sett er det amerikanske samfunnet mer interessant å få portrettert, enn for eksempel de norske, da ungdommene har deterministiske issues de må takle.

Til tross for dette klarte jeg ikke å skjønne behovet mitt for å se denne serien non-stop. Hva bestod min entusiasme for serien av? Tilslutt er det en ting som alltid makes or breakes en serie for meg, i hvor stor grad liker jeg karakterene, derfor falt brikkene på plass da det gikk opp for meg at jeg liker ABSOLUTT alle karakterene. Dette tror jeg kommer av at serien elsker å vise sårbarheten til karakterene, du får se så mye av dem, i så mange forskjellige relasjoner og situasjoner at du blir kjent med dem. Serieskaperne har skjønt at det ikke er nødvendig å lage en bitch eller en drittsekk for å holde hjulene i gang rett og slett fordi vi alle har de sidene i oss, og de kommer fram av og til i stor nok grad til å skape framdrift. På samme måte er det ingen grunn til å skjønnmale noen karakterer slik at vi elsker dem, fordi det er vanskelig å unngå å bli berørt av ekte mennesker.

Det er kanskje umulig å komme på noe fengende å si som får folk til å strømme til butikkene for å kjøpe serien, som kanskje forklarer hvorfor den gjennomgående ikke har klart å hevde seg i stor grad i USA. Men nettopp det faktum at du ikke kan gjøre den catchy med noen få ord understreker kompleksiteten i serien som gjør den seerverdig, og heldigvis ser det ut til, til tross for litt lave seertall, at det kommer en 3. sesong!