X-Men Origins: Wolverine

Tidenes komedie! Jeg har aldri ledd så mye av en film, hvis jeg ikke samtidig har ment at den var elendig. Men Wolverine er ikke elendig, faktisk vil jeg si at jeg var fullstendig underholdt fra jeg gikk inn i kinosalen, til jeg gikk ut. Jeg kan ikke forstå annet enn at det har vært deres intensjon når de lagde filmen at det skulle være mye å le av (selv om jeg ikke husker de andre X-men filmene som morsomme på denne måten). For dersom det ikke var meningen at jeg skulle le, hvorfor har de gitt Ryan Reynolds (Berg i Pizzagjengen) en rolle, jeg kan ikke se den mannen uten å le. Og hva er greia med å vise Logans lille hytte (plassert ute på et stup omringet av overveldende natur), i måneskinn med en ulv som ulte i bakgrunnen dersom det ikke skulle få meg til å briste ut i latter. Mannen angriper og legger et helikopter ned i bakken! Han hopper naken ned en gigantisk foss! Fylt med raseri og sorg figurerer han foran en mektig og rød solnedgang!

Som vanlig er det lite med kvinner, ingen av dem snakker sammen, og de har litt typiske kvinnelige skills (en av dem har hud som er så hard som diamant, og skifter til å se ut som diamanter, det er noe Twilightsk over det, en annen film med elendige kvinneroller). Til gjengjeld er Wolverine naken, i stor grad, så alt i alt kan vi si at man, i alle fall for den heterofile kvinnen, får en 1-1 score.

The Unusuals

Ny serie!

Når det kommer til TV-serier har jeg et viktig kriterium for hvorvidt jeg kommer til å se alle sesongene. Jeg må like karakterene, eller i alle fall noen av dem. Dette var grunnen til at jeg til tross for gode skuespillerprestasjoner og interessant tematikk aldri så hele Six feet under (ja, jeg er engstelig for det ekstreme kredtapet jeg akkurat fikk, men likevel, jeg så ikke videre etter første sesong fordi jeg ikke likte noen av karakterene, ville bare ikke være sammen med dem lengre). Til gjengjeld så jeg hele The O.C. (led meg gjennom 2. og 3. sesong fordi jeg ikke kunne gå glipp av hvordan det gikk med Seth og Summer). Heldigvis har vanligvis kvalitetsserier likende og interessante karakterer (The Wire, Sopranos, Carnivale, Dexter osv.), så det er sjelden det er et stort problem. Men tydelige og spesielle personligheter kan gjøre en serie som kanskje ikke er fantastisk på andre måter verdt å se. Dette er tilfellet for The Unusuals, en ny politiserie jeg har fått med meg et par episoder av. Det er en politiserie med litt mer humor og mindre realisme enn trenden gjerne har vært for sjangeren.

Hovedkarakterene er Casey Shraeger (Amber Tamblyn fra Joan of Arcadia) en ung og fremadstormende politikvinne som blir flyttet til drapsetterforskning. Der blir hun teamet opp med Jason Walsh, en hardbarka politimann som bor i en diner han har åpent av og til, og lager elendig mat i (noe som gjør de klassiske dinerscenene litt morsommere). I kjølevannet av drapet av Jasons forrige partner som skjedde under omstendigheter som indikerer korrupsjon, blir Casey oppfordret ledelsen til å finne ut om Jason også var en del av det. I periferien av dette plottet har vi partnerne Leo Banks og Eric Delahoy, spilt av henholdsvis Harold Perrineau (Michael i Lost) og Adam Goldberg (Chandlers gale romkamerat Eddie i Friends), der den ene er overbevist om at han skal dø når som helst, mens den andre har en hjernesvulst som gjør at han vet han skal dø (noe som kanskje høres mer tragisk ut enn gøy, men jeg ler bare jeg ser Eddie, og det skaper en del morsomme situasjoner). De andre karakterene på avdelingen er også underholdende, som gjør serien severdig.

Jeg er også svak for gimmiker, og det at hver episode begynner med en scene der vi blir slengt inn i handlingen som så å si kun for comic relief, sjarmerer meg.

Dette er ikke en serie du må se. Det er ikke en komedie, men heller ikke et rent drama. Den kan ikke anklages for å være dyp eller genial på noen måte, men den er trivelig lell.

Filmhistorie 1 - de første og mest populære filmsnuttene

Eksamenslesningen har omsider begynt. MEVI213. Så jeg leser filmhistorie og har begynt på begynnelsen. Vi er egentlig ekstremt priviligerte som har så mye informasjon lett tilgjengelig. Når jeg leser om hvordan man steg for steg oppfant filmteknologien, og får med meg at Acres' & Pauls "Rough Sea at Dover" (1895) var en av de mest omtalte og imponerende filmsnuttene for det første publikumet, kan jeg søke den opp på youtube og se den selv.



I tillegg har vi en av de første fiksjonssnuttene, L'Arroseur arrosé av Louise & Auguste Lumière,

Kjærleik

Det er et eller annet rørende med kjærlighetserklæringer. Selv med sin grunnleggende mangel på originalitet kan man bli påvirket av dette. Du tar deg selv i å sitte på kino og ser Save the last dance med tårer på kinnene, eller leser minneord i avisa med klump i halsen. Sånn var det plutselig med meg når jeg gikk gjennom Central Park og oppdaget de små skiltene på benkene der folk har fått utrykt sine mest ekte følelser for hele verden.

















Det er Central Park Conservancy som tilbyr folk å adoptere en benk, og det ser ut som programmet er veldig populært.

Post Secret

Alle vet vel hva Post Secret er, en side som viser hemmeligheter som folk sender inn. Man kan også følge dem på Twitter. Men man glemmer at det finnes og sjekker det ikke hver dag, men det bør man, ellers går man glipp av ting. I dag ble jeg rørt av denne.