Sommerserier

Sommerserier er the guiltiest of TV-pleasures. I år kan vi selvsagt glede oss over den nye sesongen av True Blood som takk og lov ikke innholder mer Maryann, men til gjengjeld har gjort Pam til en fast karakter. Etter første (og tredje) episode er en ting klart, den ideelle rollen så langt er å være den østeuropeiske stripperen. Vår favoritt trashserie er tilbake, og formen er så langt god, men gitt hvordan det fløt ut i forrige sesong er jeg ikke klar for å friskemelde TB helt enda.



En annen serie som vender tilbake, men som jeg tror få faktisk følger med på i Norge, er Make it or break it. Det er en underbar liten serie om profesjonelle turnjenter, som har en deilig blanding av tenåringsdrama og turn. Selvsagt er kule gymnastikkoppvisninger grunn nok i seg selv for å se på Make it or break it, men jeg tenker også at det er en serie som kan inspirere unge jenter til å ha mål som er større enn å få en kjæreste og å se fin ut. Dette er piker som ikke går på skole, de trener og har hovedsaklig drømmer knyttet til idrettprestasjoner, og de er flinke! Åpenbart får vi gutte- og venninnedrama med på kjøpet, men det kan jo bare gjøre det hele bedre. Make it or break it vises på ABC family, noe som ofte skinner igjennom, der den ene jenta som har debutert seksuelt også er den generelt mest ufyselige, og familie er det uttalt viktigste i verden. Men dersom du er oppvokst med Happy hour-seriene til TV-Norge vil du neppe bli særlig plaget av det.



Huge er også helt ny på ABC family, en serie om ungdommer på fat camp, en sommerleir der de slankes ned. Åpningsscenen er første dagen, alle må stille i badedrakt og shorts for å bli avbildet slik at de kan innse sine problemer. Hovedkarakteren Will (Nikki Blonsky fra Hairspray) er mildt sagt ubegeistret for å strippe ned, og prøver å komme unna med å si at hun ikke har badedrakt. De harde camplederne sier det ikke er noe problem, hun kan alltids få en av fellesbadedraktene. Rettledet av en campgjengangers febrilske hoderisting sier hun:

Ah, this is weird, I found my suit, it’s on my body.

For så å gå over til en vill dans der hun stripper av de andre klærne, med en gigantisk ironisering over hele opplegget. Hennes mål med å være der er å gå opp i vekt, og hun finner straks sin atagonist i Amber. Amber er den pene og, relativt til de andre, tynne på campen, og gleder seg over å endelig få den oppmerksomheten hun ønsker seg. På veggene har hun bilder av tynne modeller som ”thinspiration”. Noe av det morsomste med Amber er kanskje at hun spilles av Hayley Hasselhoff, datteren til David Hasselhoff. Det er flere ting som er bra med denne serien, for det første er alle ungdommene overvektige, noe som igjen kanskje er fint å se dersom du er tenåring og føler deg utenfor på grunn av kroppen din. For det andre er det litt kulhet over serien, for eksempel når Will driver svartebørs for snop. Den igjen, du må synes at tenåringsangst er livat for å virkelig glede deg over dette.

Til slutt blant de nye seriene mine har vi Louie, som er stand-up-komiker Louis C.Ks nye serie, om sitt liv som fraskilt alenefar. Gitt tidligere show har han ikke overraskende blitt skilt:

Uansett, serien består av flere stand-up-opptredener av Louie, avbrutt av innslag fra ”livet hans”. Opptredene er som det man kan finne på youtube av han, morsomt og støtende. Bitene som illustrerer virkeligheten er litt mer som episodene i De ufrivillige, bare litt mer amerikansk og litt mindre vellykkede. Det er ingen sammenhengende historie, de er strengt episodiske og formatet er litt merkelig. Samtidig er helheten morsom, så jeg holder på litt til.

Ellers venter jeg på Mad Men, gjør vi ikke alle?

Bright Star

Bright Star er en film som forteller om relasjonen mellom Fanny Brawne og John Keats. Det er en vakker film som viser et kjærlighetsforhold som er mer enn sukkertøy for jentegjenger.


Alle jenter suger til seg Jane Austen filmatiseringene og ser for seg selv som den morsomme, og handsome enough Elizabeth Bennet’er, som skal finne en kjekk og staut mann. Etter noen misforståelser og forviklinger utrykkes endelig den dype kjærligheten. Det er trist at Bright Star sannsynligvis vil bli oppfattet som samme type film. Nok et kostymedrama som prøver å dra nytte av Jane Austen-effekten, for å gi jenter nok en urealistisk forventing om kjærligheten. Det vil være urettferdig, da denne filmen tvert imot skildret et av de kjærlighetsforholdene som jeg har opplevd som mest virkelighetsnær på lenge. De to karakterene, Fanny og Keats er på ingen måter perfekte. Hun er ikke spesielt morsom, men har til tider et gravalvor og en inderlighet som ikke alltid fant gjenklang hos meg. Samtidig er hun lidenskapelig opptatt av mote, og syr alle klærne sine selv. I begynnelsen av filmen ble det understreket så mange ganger at jeg følte det var en påklistret feminismetrekk hos Fanny, at hun hadde sin egen selvstendige interesse. Etter hvert oppfattet jeg det derimot mer som en måte å vise at hun er en litt skrytete person, som er komisk overdressed til en hver anledning. En vanlig person med styrker og svakheter. Heller ikke han er noe bedre, ikke utpreget pen, om enn handsome enough (eller som min mor sa om Sivert Høyem, han hadde gått greit på en mandag). Han er litt svakelig, og uselvstendig. De to blir ikke umiddelbart forelsket, men trekkes mot hverandre sakte.

Filmen er stemningsfull, men subtil. Det gis masse rom for bare å utforske hvordan man står mellom gardinene og vinduet for å vise seg fram til noen i hagen, eller hvor deilig det er å gå hånd i hånd når man nettopp har kysset, og man syns alt er morsomt. Kameraet går ofte helt nært, bokstavelig talt som i første scene der vi får se synålen i arbeid, men også så nært karakterene at vi virkelig føler deres virkelighet. Det er utrolig mye vakkert i filmen, som når Fanny har brodert et puteklede til Keats og (og her må jeg stjele Slates Dana Stevens bilde) det er som et dikt i seg selv. Eller et rom fullt av sommerfugler, eller noen som ligger på toppen av et tre og gjenskaper en drøm. Men uten at det blir teit og bare en romantisk film.

Hva er det som er problemet med kjærlighet på film? Det er laget for å skape drømmer, og får det til med å gi oss idealiserte bilder av kjærlighet. Pene, morsomme mennesker møtes og forelsker seg. Så er det noen komplikasjoner, men til slutt finner de sammen. Bright Star viser ikke et kjærlighetsforhold du ønsker deg inn i, men som du kan kjenne deg igjen i.

Klarte dessverre ikke å finne ut om, og eventuelt når, Bright Star er på kino i Norge.

Ting jeg så på Sicilia!

Jeg har vært på Sicilia!

Først var vi i Palermo, og slik ser byen ut fra Monreale, en slags landsby i fjellet over byen.

I tillegg til en tipp topp utsikt har Monreale også en fancy katedral. Den er ganske spektakulær med gullmosaikker i middelalderstil (disclaimer, det er mulig jeg ta feil, jeg er ikke såååå stø på kunsthistorie, men det var sånn jeg opplevde det).

I følge Wikipedia er Palermo den femte største byen i Italia og den har cirka 600 000 innbyggere. Til tross for denne størrelsen føles byen ut som en landsby. Klesvasken henger utenfor vinduene i de små smugene rett ved hovedgaten. Det mest slående er likevel hvor shabby byen faktisk er. Sicilia er en fattig del av Italia, i likhet med flere av regionene i sør, og man kan se det på de offentlige byggene, fontene, og havneområdet, egentlig overalt. Det er søppel i gatene, ikke i utkanten av byen, men midt i sentrum.

Plutselig fant jeg en park av merkelige trær! Trærne ser ut til å få små hengegreiner, som går ned til jorda og slår rot der. Nesten skummelt!

En annen skummel ting var markedet utenfor hotellet vårt. Der solgte de store tunfisker, lunger hang på kroker og folk ropte mye.

Etter Palermo dro vi til Agrigento. Der var det en samling templer fra den greske antikken. Det kan du google for å finne ut mer om, det så litt ut som dette.

Det fine med disse templene var at området føltes mer fritt enn andre lignende områder fylt med antikke byggverk. Det var lite vakthold, og vi kunne gå inn i et av templene, der de også hadde en utstilling av moderne kunst.Dersom du skulle komme til å reise til Agrigento må du spise på det som kanskje er min favoritt restaurant i Sicilia, La Posata di Federico II (Piazza Cavour 19 - +39 0922 28289)!

Så dro vi hjem. Men på flyplassen fant vi tidenes mest italienske automat. En pizzaautomat som understreker at alle ingrediensene er friske og at pizzaen lages fra bunnen av der og da. I løpet av kun 2,5 minutt kan man se maskinen blande og elte deig og steke en pizza. I følge prøvekaninen var det bedre en grandiosa.

Livet i Italia!

Illustrasjon av den italienske hverdagen, il caffè e il dolce.

Livet er vesentlig annerledes i Roma enn hjemme i Bergen. Det er mulig du syns NHH er en snobbete skole, men det er ingenting mot LUISS, Italias dyreste universitet, der jeg fortiden tråkker rundt ikledd kule, men oppsiktsvekkende, adidassko.

Italienere er ikke et vakkert folkeslag, det er i aller høyeste grad en myte. Men siden jeg henger ut med de barna som er det genetiske resultatet av rike menn som gifter seg med vakre kvinner, er det likevel som å være i en candy store. Siden jeg også er tilbøyelig til å være ekstra begeistret for lave gutter, er dette virkelig et blivende sted. For italienere er korte, veldig korte. Tror det er litt derfor mange lave gutter drar på utveksling hit. Plutselig er de normalt høye.

En annen fordel med privatskole er dannelse. Italienere er nemlig heller ikke et spesielt høflig folkeslag, men kidsa på LUISS hilser pent og takker når de stiger inn og ut av minibussen som kjører oss mellom universitetsbygningen. Det er altså en dresskledt mann som kjører. Han inngår i det store serviceapparatet vi nyter godt av. Her en dag satt jeg på datarommet og kvapp til da en elegant passerte meg i slips og dress. Men han var bare der for å bytte printertoner.

Det fine med å være på utveksling i Italia er at det er lett å bli kjent med italienere. På forelesning tar folk kontakt, inviterer til fest, og hjelper villig til om du lurer på noe. Ulikt av hvordan utvekslingsstudenter nok har det i Norge, der vi aldri snakker med fremmede. Den jevne italiener kan heller ikke engelsk, så språket må brukes flittig.

Men egentlig er det ikke så overraskende at italienere tar kontakt, for de elsker virkelig å snakke. Forelesningene er preget av at de italienske studentene snakker hele tiden, og da mener jeg ikke at de deltar aktivt i undervisningen, men at de snakker mens professoren underviser. Så roper professoren: Ragazzi! Dai! (som betyr (unge) folk! Kom igjen!) Eller banker i mikrofonen. Slitsomt for de av oss som må konsentrere seg ut av en annen verden for å forstå språket. Når timen så er slutt bryter det ut massiv snikksnakk, akkurat som de har lidd seg gjennom en time uten å kunne snakke. Hardt.

Alt i alt kan vi si at Italia så langt er ganske forskjellig fra Norge, og at privatskole er bedre enn forventet.

Vår og valg i Roma

Det er vår (nordnorsk sommer) her i Roma, og lokalvalget nærmer seg. De elsker å bruke plakater for å spre det glade budskap. Tillit (fiducia) og lidenskap (passione) er ord som går igjen på posterne. Som forøvrig byttes ut relativt hyppig. Første bildet er tatt ca kl 10.00 på vei til skolen, mens andre bilde er tatt 5 timer sener. Der imellom har noen hengt opp noen nye røde plakater over vår kvinne Emma Bonino, og som dere kan se på bildet er noen i gang med en tredje runde.

Roma, baby!

Jeg har flyttet til Roma.

Her er bakgården min:





Utenfor skolen er det en park, den er fin.



Nå tenker du kanskje at jeg skryter over å være i varmere strøk. Vel, her om dagen snødde det i Roma for første gang på 25 år: