Samfunnsøkonomi: Verdsetting

Hva er hardangervidda verdt for deg?(Foto Wikipedia.no)

Hvordan måler man i penger hva en nasjonalpark er verdt? Hvordan kan vi verdsette et liv? Hva bør man betale i erstatning for en oljeulykke? Dette er noen av spørsmålene enkelte samfunnsøkonomer jobber med, og jeg skal se om jeg kan gi litt samfunnsøkonomisk innsikt til de uinnvidde.

Opprinnelig var planen at jeg skulle blogge om fagene mine jevnlig, det skulle være en slags måte å lære seg pensum på. Naivt, mulig det, men like fullt en god idé. Derfor gjør jeg et forsiktig første forsøk i dag, og forteller deg om hvordan økonomer verdsetter verdier som ikke nødvendigvis kan kjøpes for penger.

Utgangspunktet er at hver gang staten skal gjennomføre et prosjekt av en viss kostnadsstørrelse, antatt kostnad over 500 millioner kroner, må det gjøres en nytte- og kostnadsanalyse av prosjektet. I denne analysen ser man på hva alternativet til prosjektet er, og så ser man hvordan ting endres av at man gjør prosjektet. Hva er den økte nytten av prosjektet, og hva er kostnaden av det. Et eksempel på et offentlig prosjekt kan være å bygge en høyhastighetstogbane. For å evaluere om det er noe vi skal bruke penger på ser vi på hva det vil koste å få en høyhastighetsbane i rene pengeverdier, og så ser vi på kostnader knyttet på det som ikke er målt i penger. Dette kan være økt støy for de som bor der toglinjen skal legge, eller dersom det er inngrep i naturområder, må man kanskje se på hva kostnaden av å redusere kvaliteten på et fritidsområde er. På samme måte ser man på nytten, hva er verdien av den sparte tiden, hva er verdien av mindre miljøforurensing, gitt at man for eksempel går fra å reise med fly til å heller reise med tog.

Dersom man skal forklare nytte-kostnadsanalyse til ikke-økonomer møtes man ofte med motforestillinger om at alt ikke kan måles i penger, og at man derfor ikke kan ta avgjørelser basert på slike analyser. Ofte mener man at det at prosjektet er positivt i seg selv (høyhastighetstog er raske og gode for miljøet), betyr at de bør gjennomføres uansett.

Økonomer mener derimot at man bør finne nytten av slike prosjekter og veie dem opp mot kostnadene. Dette må man gjøre nettopp fordi det finnes alternative måter å bruke penger på, og vi ønsker jo å bruke pengene våre (statens penger) best mulig. Det finnes forskjellige måter å måle nytte på, og jeg skal prøve å gi en kort og overfladisk innføring i hva de forskjellige er.

Først kan man prøve å finne ut hva folk syns noe er verdt ved å se på hva de er villig til å betale for noe annet som gir samme resultat. Man prøver å finne noe som kan tilnærmes å være det samme. Et klassisk eksempel her er hvordan man kan måle hva folk syns det er verdt å kunne bruke en nasjonal park, ved hjelp av reisekostnadsmetoden. Man samler informasjon om hvor mye folk betaler for å reise til nasjonalparken, og ser på beløpet som det de er villig til å betale for å bruke parken. Det samlede beløpet er folks verdsetting av parken samlet. Problemet med denne metoden er at den bare måler nytten til de som faktisk drar til parken, mens det kan tenkes at andre i befolkningen har nytte av muligheten for å dra dit, eller at de syns det er verdifullt at den finnes i seg selv, og at de anser det som en verdi at framtidige generasjoner kan dra dit.

En annen type metode som brukes mye er hedoniske metode. Spesielt brukes huspriser for å estimere hvordan folk verdsetter ting i miljøet. Man bruker statistisk metode til å se på hva prisene på hus er i gjennomsnitt, og så isolerer man hva de forskjellige faktorene som bestemmer prisen er, og hvor stor påvirkning de har. For huspriser kan man kanskje se på antall rom, antall kvadratmeter, kilometeravstand til nærmeste tettsted, og bygningsår. Ved statistisk analyse kan man da se hvor mye prisøkning man får ved å ha et ekstra rom i et hus, gitt at det er like stort, er like langt fra tettsteder og er bygd i samme år. Dette finner man med analyse av store datasett av huspriser og kjennetegn med husene. Så kan man legge inn den faktoren man er interessert i, for eksempel hvor mye et hus taper i verdi dersom det ligger så og så mange kilometer fra en støykilde som for eksempel en flyplass. På den måten ser man hvordan folk verdsetter å ikke være utsatt for støy. Denne verdien kan så tas med når man regner den tapte nytten til naboene til en ny flyplass. En annen vanlig bruk av slik metode er å se på hvor mye mer lønn man får ved å jobbe i et risikoyrke, som for eksempel dykking. Ut i fra dette verdipåslaget kan man regne ut hvordan folk verdsetter livet sitt.

Hvordan verdsetter du at utsikten til fjellet utenfor huset ditt blir forringet av vindmøller?

Men hva gjør man dersom man vil måle verdien av noe som det ikke finnes gode erstatninger for i markedet, eller dersom man vil se på totalnytten av noe, ikke bare verdien av de som aktivt bruker det (som i eksempelet med nasjonalparken). Man kan rett og slett spørre. Dette kalles betinget verdsetting (BV), og går ut på at man gjør spørreundersøkelser der folk blir gitt negative scenarioer og bestemmer hva de ville betalt for å unngå dem, eller positive scenarioer der de kan oppgi hva de ville betalt for å få det. Forskning viser at dersom spørsmålene blir stilt riktig vil folk flest gi oppriktige mål på hvor mye de verdsetter noe. Det finnes en indirekte måte å gjøre dette på også, hvis man for eksempel gir folk valg de må velge mellom, vil du for eksempel betalt 6000 kr mer i skatt i året dersom du fikk gå til tannlegen gratis, eller vil du ha samme skatt som i dag, og ikke få tannlegetjenester. En variasjon av denne metoden er å gi en rekke scenarioer som de som svarer så skal lage en prioriteringsliste på.

Målet med disse undersøkelsene er å vite hvor mye befolkningen verdsetter noe, for å på den måten kunne ta gode avgjørelser på om folket faktisk vil dra nytte av prosjektet, i forhold til det det koster dem i skatter.

Et sensitivt tema i denne sammenhengen er hvordan vi verdsetter et liv. Her er den riktige betegnelsen et statistisk liv, og det handler om hvor mye vi vil betale for å redusere risikoen for dødsfall med en person. Forsikringsselskap operer gjerne med en verdsetting av et liv som knyttet til forventet arbeidsinntekt, jf saken om erstatningen til tidligere valutamegler Tage Patrick Flobakk etter ulykke. Han mente at forsikringsselskapet la opp til at han ville hatt en lavere inntjening i framtida enn det han mente var tilfellet.

For samfunnet er ikke estimater for fremtidig inntjening et godt mål for verdien av et liv. Det ville jo tilsi at pensjonisters eller langvarige uføretrygdede ville hatt en livsverdi nær 0, men det er ingenting som tilsier at det faktisk er tilfellet. Fra et samfunnsøkonomisk synspunkt vil det være hvordan en enkelt person verdsetter livet sitt som er avgjørende, og det er heller ingenting som antyder at lavtlønte har en vesentlig lavere verdi av livet sitt enn høytlønnede. Likevel er det ikke et alternativ å spørre en person som ligger for døden hva de ville vært villig til å betale for å fortsette å leve. Svarene ville sannsynligvis vært at de kunne betalt hva det skulle vært for å få fortsette å leve. Her kan vi bruke hedonisk metode for å se hvordan folk ønsker å bli kompensert for å gjøre ting som innebærer risiko for livet deres. Fortsatt vil dette gi et konservativt anslag fordi det er gjerne de som er minst bekymret for å miste livet sitt som går inn i jobber med ulykkesrisiko, og de trenger dermed også minst lønnskompensasjon. I tillegg er det forskjell mellom hvilken kompensasjon du krever for å gå fra 0,1 % til 0,2 % dødsrisiko, i forhold til mellom 50,1 % og 50,2 %. Jo høyere risiko du har i utgangspunktet, jo mindre villig vil du være til å få mer. I dag verdsettes et statistisk liv i forhold til ulykker til 15 millioner kroner i Norge, men USA opererer med et vesentlig høyere tall (ca 6 millioner dollar). Dette har en interessant implikasjon at det på verdensbasis ville være bedre om nordmenn døde heller enn amerikanere i en nytte-kostnadsanalyse. Forskning viser dog at det norske estimatet er mer reelt, og USA planlegger å nedjustere sitt.

Dersom du syns dette var veldig interessant kan du lese mer i Finansdepartementets ”Veileder i samfunnsøkonomisk analyse”, kapittel 6.

Sesongåpninger

(Obs! Ekstremt masse spoilere i denne posten dersom du ikke er up to date på seriefronten)

Høst er tid for sykdom, skolestart, norske epler, men ikke minst gjensyn med gamle favorittserier, samt de man fortsetter å se sesong etter sesong tiltross for at man strengt tatt kan styre sin begeistring. Men, la oss ta de gode først, som Josh Whedons Dollhouse. Det var mange forventninger knyttet opp til Joshs nye serie på høsten i fjor. De fleste ble ganske skuffet først, selv om det var vanskelig å sette fingeren på akkurat hva som ikke fungerte. Kanskje var begynnelsen litt for gjennomtenkt, litt overtenkt. Men for de som holdt ut gjennom de første 6-7 episodene, tok serien seg drastisk opp, og man så virkelig det tematiske potensialet. Sesongåpningen følger opp denne tendensen. Doktor Saunders sliter med oppdagelsen hun gjorde i siste sesong om at hun selv er en aktiv, men Caroline blir mer og mer bevisst. Topher viser tydelige menneskelige trekk, mens vår tidligere helt Paul Ballard viser tegn til å miste sine. Ingen grunn til å gå glipp av andre sesong, men jeg anbefaler en oppfriskning av slutten av første før du går i gang. Som vanlig anbefaler jeg televisionwitoutpity.coms recaps.

Det har vært vanskelig å se hvordan Dexter skal utvikle seg videre, men sesongåpningen er absolutt lovende. Teaserbildene har vist Dexter med sin lille sønn, og første episode av fjerde sesong viser at det nettopp de typiske småbarnsforeldre-problemene som tidsklemma og søvnunderskudd som også preger Dexters liv. Vi presenteres for det som sannsynligvis blir de store dramaene på de personlige plan for karakterene, lite spennende så fremt du ikke er veldig interessert i Debras kjærlighetsliv. Manusfolket legger opp til at vi skal lure på hvordan Dexter skal kunne ”have it all”, men det er ikke det som fenger meg. Jeg kommer til å fortsette å se Dexter fordi den nye seriemorderen (som vi får vite hvem er fra første episode), spilles av John Lithgow, også kjent som crazy romsvesenmann fra 3rd rock from the sun, og han virker ikke mindre gal nå. Hvor gøy blir ikke dette!?

Noe som ikke er det minste morsomt er makkverket Grey's anatomy. Hvorfor, hvorfor, hvorfor gidder jeg fortsatt å se på dette? Hvorfor lar de Izzy leve, men George dø?! Det er helt uforståelig. Det er offisielt slutt mellom meg og Grey’s anatomy, jeg har holdt ut i hopet om å få se Izzy dø, men den gang ei.

I Californication er Hank Moody er fortsatt arrogant og hot. Det er interessant å se Runkle bli utsatt for sexpress på jobben, og å oppleve at Becca gjøre opprør. Men det er stort sett mer av det samme.

Gossip girl har gått fra hot til not. For mye såpe, selv for min smak. Det sier litt.

Neste gang skal vi se på de nye seriene. Wee! (eller Glee! om du vil).

Upperdog

Med jevne mellomrom kommer det klager på at norske kritikere gir norske filmer for gode omtaler. Jeg sitter alltid igjen og er litt uenig, fordi jeg føler at norsk samtidsfilm er litt bedre i kraft av å være nettopp norsk samtidsfilm. Det er litt som det Marta Nordheim skriver om bøker i Røff guide til samtidslitteraturen; det er ikke alle som vil stå seg som klassikere, men de er likevel de eneste som beskriver vår hverdag slik den er akkurat nå. Så dersom noen filmer får rause terningkast er det kanskje på sin plass, nettopp fordi publikum bør få det med seg for å få mulighet til å reflektere litt over vårt eget samfunn.

I dette perspektivet er Sara Johnsens Upperdog en god film. Den berører veldig mange aktuelle problemstillinger for det moderne norske samfunn. Alt fra Norges involvering i irakkrigen, arbeidsinnvandring og adopsjon, til klasseskiller og pressens rolle og ansvar, bare for å nevne noe. I tillegg tar den opp universelle problemer som skyld og relasjoner mellom menneskene.
Et sammensatt, men likevel ikke urealistisk persongalleri befolker filmen. Vi har Axel som har så store tillitsproblemer at han får kompisen til å ligge med kjæresten hans for å bevise at hun ikke kan stoles på. Han flytter ut og hjem til adoptivforeldrene og legger merke til familiens nye hushjelp Maria. Hun er polsk, med en sønn i hjemlandet som bor hos besteforeldrene. Hun jobber hos Axels familie om dagen, og sammen med Yanne på en restaurant om kvelden. Per har kommet til Oslo, etter å ha tjenestegjort i Afghanistan, for å studere, og flytter inn i huset tvers ovenfor restauranten.

Karakterene er jevnt over svært gjennomtenkte. Som nordlending setter jeg pris på at Per er fra Nord-Norge, men er fåmælt, litt sjenert, og ikke sier hestkuk. Polske Maria har et umiddelbart vesen som stadig gir komiske poeng, og enkel, men ubanal livsvisdom i kraft av å være en person og ikke en klisjé. Derfor kan hun si ”the Norwegians are sad” uten at det føles påklistret og teit. Hatten av for skuespiller Agnieszka Grochowska, som virkelig er sjarmerende og gir karakteren sin dybde. Hermann Sabado er pen å se på, og herlig ofte halvnaken, og vennskapet mellom Maria og Yanne åpner for at de kan snakke om andre ting enn menn. Det gjør seg med kvinnelige regissører, kvinnene får relevante roller og publikum får pene, nakne menn.

Sara Johnsen har laget en film med interessante synsvinkler, og filmen har et nærmest følsomt visuelt utrykk. Det som trekker ned er den svulstige filmmusikken jeg har lite til overs for. Det er slitsomt med påtrengende klassisk musikk som skal tvinge en inn i de sinnsstemningene man skal ha. Det hadde vært fint om man kunne stolt på at filmen i seg selv klarer å formidle de nødvendige følelsene. I tilegg opplever jeg filmen som litt for utflytende på slutten.

Men løp og kjøp billett, en god mulighet til å tenke over samfunnet vårt uten å få alle problemstillingene matet inn med skje.

Nyskapning og innsnevring

Anne Viken har skrevet et innlegg i dagens Aftenposten der hun går til angrep på ”feministene”. Jeg tror det delvis er ment som en kommentar til et innlegg av Anne Bitsch. Vikens innlegg har helt sikkert en god intensjon i utgangspunktet, hun etterlyser fornying i tankene rundt kjønn. Men samtidig kan det virke som om hun også har et behov for å si noe om denne gruppen mennesker som hun omtaler som feministene.

Jeg har et problem med en innsnevring av hvem som er feminister. Det er mange som definerer hvem som er feminister, ofte føler jeg at venstresiden av norsk politikk har klart å få definere hva man må mene for å være feminist. At man må se på strukturer, og at liberal feminisme er en umulighet. Se for øvrig mitt innlegg på 8.mars bloggen. På motsatt side har vi de kvinnene som åpent sier at de på ingen måter er feminister fordi de hater ikke menn, eller sex, eller what not. De driver også og innsnevrer definisjonen og rommet for å kalle seg feminist. Ofte føler jeg et visst sinne av sånne uttalelser, fordi det er jenter som leser det og tenker at de heller ikke vil være en sånn anti-sex mannehater, og velger å ikke kalle seg feminister. Ingen vil vel at en mann skal mistenke at de ikke er trivelige og easygoing. Men dette er klisjeene.

Når jeg leser Anne Vikens innlegg er min reaksjon at det er veldig lite egnet for å utvide rommet for å kalle seg feminist. For det første omtales feminister som en ensartet gjeng som har jevnlige møter der vi setter en agenda for alt vi er enig om.

Skillelinjene i debatten går tilsynelatende ikke mellom hvem som har peiling og hvem som ikke har peiling. Den går mellom de som går i takt, og de som ikke går i takt til feministenes bongotromme. De som følger programmet, og de ukorrekte.

Vi har også en utfrysningsagenda:

Feministers takhøyde er lav. Derfor utvikles ikke nye argumenter. Hva man kan mene og hva man ikke kan mene, skal man ha god oversikt over som feminist. Ellers blir man utdefinert.

Og vi har tydeligvis valgt Anne Bitsch til å snakke for oss alle sammen. Det rare er at jeg kan ikke huske at Anne Bitsch skrev noen plass at hun representerte alle feministene. Hun er ikke valgt, hun er en av de stemmene i debatten. Jeg er feminist, uten at jeg er enig med henne om alt, men jeg setter pris på at hun setter feministiske problemstillinger på dagsorden. På samme måte som at jeg forsåvidt setter pris på Anne Vikens bidrag, selv om jeg skulle ønske hun ville fokusert på sak, eller ideologi heller enn å tolke seg til en egentlig ikke eksisterende gruppes standpunkt. Jeg skulle ønske at man kunne føle en tilhørighet til feministbegrepet uten å måtte være enig med alt alle feminister skriver. Men dette målet vil aldri bli møtt hvis vi hele tiden skal lage forestillinger om hverandre.

Jeg ønsker også nyskapning i feminismen, og jeg skulle ønske innlegget handlet mer om hva en faktisk kunne gjort for fornying, heller enn vedlikeholde en gammeldags ide om hva “alle” feminister synes.

I'm not into it

Mot bedre vitende så jeg He’s just not that into you. Det er vanskelig å bestemme seg for hva som var verst, filmen, eller det faktum at jeg så den.
I forkant av premieren til denne filmen leste jeg en interessant kommentar i Nymag om hvordan moderne romantiske komedier alltid har et poeng om at kvinner må endre seg for å kunne finne kjærlighet. I denne ble He’s just not that into you nevnt og jeg var skeptisk, og valgte å ikke se den på kino. Men når nettene ble lange i Longyearbyen tok jeg den fram.

He’s just not that into you er en ensemble film, som ser på folk i forskjellige stadier av parforhold. Vi møter Gigi (Goodwin) som går på dater og venter på å bli oppringt, og som aldri forstår kodene for at en mann ikke kommer til å ringe henne. Hun jobber med Janine (Connelly) og Beth (Aniston), som stadig får høre om hennes besettelser over siste date. Selv er de i mer stabile forhold, men ikke uten problemer. Beth er sammen med en fyr på syvende året som enda ikke har fridd til henne, og Janine innbiller seg at hun er lykkelig gift med kjæresten hun fant på college. En ektemann som møter Anna, en singel jente som ikke har skrupler mot å legge seg etter gifte menn, og som ringer Conor til trøst når hun ikke får de hun egentlig vil ha. Som en relativt dårlig utviklet bihistorie har vi også Mary, en magasinarbeider som er i moderne kontakt med menn over myspace/mobil/mail, bare for å oppleve at det er syv kanaler hun må sjekke slik at hun kan føle seg avvist via alle medium.

Hovedproblemet med denne filmen er at den gir et inntrykk av at det eneste som opptar kvinner er å gifte seg og å få barn. Til tross for et lass med kvinnelige karakterer kan jeg ikke huske en eneste samtale mellom dem som ikke handlet om en mann. Hovedbudskapet gir seg ut for å være at kvinner må fatte skissa og ikke bli opphengt i menn som ikke er interessert i dem. Jeg har faktisk lest boka som filmen bygger på, og den var vesentlig mer morsom og krass, og kan oppfattes mer som et verktøy eller et middel for å oppnå sjelefred. ”Livsvisdommen” deles i filmen ut til Gigi fra bartenderen Alex, og er relativt enkelt, hvis han ikke ringer, eller prøver å få til å møte deg, så er han ikke interessert. Man skulle trodd det var ganske åpenbart, men for Gigi er det en helt ny innsikt som hun sprer til venninnene. Dette inspirerer Beth til å stille kjæresten et giftemålsultimatum.
Det er ikke det at man ikke kan kjenne seg igjen i tankegangen, at man ikke kan ha opplevd at en selv lager unnskyldninger (kanskje mistet han nummeret mitt, kanskje er han bortreist), forskjellen er at de fleste virkelige kvinner også har noen andre ting de er opptatt av enn dette. Vi aner ikke hva Gigi, Beth og Janine jobber med, arbeidsplassen er en kulisse for å snakke om det viktigste i verden, menn og forhold. Det er en plass man kan gå fra dersom man skal redde ekteskapet sitt med å ha sex på kontoret til mannen. Man kunne sagt at det er naturlig siden filmen handler om forhold, men mennenes jobber er tydelige, Connor er eiendomsmegler, Ben jobber i musikkbransjen og Alex driver en restaurant/bar. De er mindre viktige karakterer enn kvinnene, men deres jobber er altså relevante.

Det som gjør denne filmen ekstra dårlig som romantisk komedie er at den ikke har den følelsen av forelskelse vi vanligvis får, der gutt møter jente og det er åpenbart at de passer sammen og man venter på at de skal oppdage det selv. Gigi, som er så søt at du bare vil spise henne opp, vil bare finne en mann, og det virker nesten som om det er likegyldig hvem det er. Hennes forhold til Alex er preget av at de er i en semivennskapelig relasjon, men straks hun ser ”signaler” på at han er interessert i henne for noe mer, blir hun umiddelbart kjempeinteressert i han. I kraft av at han vil ha henne, ikke fordi hun liker han som person (for øvrig ikke ulikt Jim Carreys karakter i Eternal sunshine.. som sier: Why do I fall in love with every woman that shows me the slightest bit of interest?). Et like stort mysterium er hvorfor Alex etter en slags patetisk krangel forelsker seg i henne. Spesielt siden hun, la oss være enig om det, virker litt crazy. Jeg kjøper det ikke.

Når jeg sa at hovedbudskapet ”gir seg ut” for å være ”å fatte skissa”, er det fordi jeg oppfatter budskapet helt annerledes. Filmen trekker fram hvordan vi gjør unntakshistoriene, om den ene som var på en date hvor han ikke ringte på to uker, men som så endte det med at de giftet seg likevel, til hovedregelen, når de i virkeligheten er unntaket. Men budskapet er strengt tatt at lykken kommer til deg når du har funnet den rette. På slutten er det sånn hvordan-har-vi det-nå-aktig-sekvens, de lykkelige er de som fikk være i parforhold, de som liksom ikke har det så fint er de single (som også samsvarer med de kjipe, de som drev med utroskap, eller var sykelig up-tight).

Hvorfor gidder vi å se slike filmer? Hvorfor dyrker vi disse sidene ved oss selv, i stedet for å bli inspirert av filmer der kvinner er mennesker ikke bare dukker på jakt etter den perfekte mann. Kanskje fordi vi har så lite utvalg? Jeg sier meg enig med LAtimes om at tv-serier har mye mer å tilby i form av troverdige og interessante kvinneskikkelser, og vurderer fullstendig boikott av romantiske komedier fordi jeg finner det ikke morsomt lengre, bare trist.

Hung – den mannlige versjonen av Weeds?

Ingen nyhet at jeg elsker nye serier, selv de dårlige gir meg alltid noe. Hva er ideen? Kunne det blitt bra? Hva er feil? Sånn sett fungerer HBOs Hung fint for meg.

Jeg tror tanken har vært å skape en serie som sier noe om konsekvensen av finanskrisen for den gjennomsnittlige amerikanske mannen. Vi møter Ray, en vanlig amerikansk mann, lærer og basketballtrener, skilt med to tenåringsbarn som er forfriskende vanlige og ikke spesielt pene. Etter at kona forlot han for en dermatolog flytter han inn i barndomshjemmet sammen med ungdommene, som helst vil bo med han. Det går dårlig på jobben, med laget og økonomien, men det endelige slaget blir når huset brenner ned og han ikke har forsikring. Han flytter i telt i hagen, barna flytter tilbake til moren og de økonomiske problemene topper seg. Desperat prøver han å komme opp med en måte å skaffe penger på, en bi-jobb, og på et gründerseminar blir han oppfordret til å komme på hva hans talent er, hans unike gave. Det eneste Ray kommer på er at han er godt utstyrt, i den forstand som tittelen på serien antyder. Men hvordan tjene penger? Gjennom det eldste yrket i verden, prostitusjon. Ved hjelp av en tidligere one night stand, Tanya, prøver han å etablere seg som mannelig eskorte, eller som Tanya ønsker å brande det, ”happiness consultant”.

Parallellen til Weeds er der, en desperat eneforsørger føler seg tvunget ut i et belastet ”yrke” for å ta vare på familien sin. Men Weeds har, i motsetning til Hung, vittige og intelligente karakterer. Selv de dumme i Weeds er ofte slu og oppfinnsomme. Ray er ikke spesielt kvikk, det er jo derfor han er i den situasjonen han er. Og dette er interessant, for der Nancy i Weeds er kjempesmart og oppgående har hun likevel ikke noe annet valg en dopdealing fordi hun mangler utdanning og erfaring til en annen jobb. Denne logikken ville nok ikke fungert i Hung, for en intelligent mann ville aldri vært uten utdanning og erfaring, eller i en lavtlønnet jobb. Et annet, helt åpenbart kjønnissue er for øvrig hvorfor det er greit å lage en dramakomedie om en mann som prostituerer seg, ville vi i det hele tatt vurdert det om det var en kvinne?

Et annet problem med Hung er Jane Adams, som spiller Tanya. Vi har sett henne som blant annet Joy i Happiness og i en birolle i Fraiser. Hun er for så vidt ikke en dårlig skuespiller, hun perfeksjonerer rollen som patetisk, irriterende og mislykket poet. Men jeg blir nesten uvel av å se henne, hun er rett og slett en sånn type person man ikke vil tilbringe tid med.

Verken Ray eller Tanya vekker min sympati, de er ikke spesielt morsomme, og kommer ikke i ekstremt festelige situasjoner. Et lyspunkt fant jeg dog. I fjerde episode har Ray endelig fått en ordentlig klient, men når han kommer dit er det en tykk, eldre dame. Han unnskylder seg med å være syk og stikker. Men etter å ha opplevd sin datter bli avvist av kjæresten sin til fordel for en penere og tynnere jente gjør det noe med han. På andre gangs besøket hos klienten er det hun som vil trekke seg, men han insisterer på å få henne til å føle seg pen og sexy. Da ble jeg faktisk litt rørt, nok til at jeg planlegger å se femte episode. Men jeg anbefaler den ikke, bare så det er sagt.

Venstre i mitt hjerte

I dag har det vært Venstre-dag for Dagbladets valgbloggere Mihoe, Hjorten og Bjørn Stærk, og i den anledning har jeg følt på kallet for å forsvare Venstre litt.

Venstre blir stadig kritisert fordi de ikke vil inngå i noe realistisk regjeringsalternativ. Sentrum-Høyre regjering utgår på grunn av for lav oppslutning, et borgelig alternativ er utelukket fordi Venstre ikke vil samarbeide med FrP, og Venstre ønsker heller ikke å støtte et rød-grønt alternativ med SV. Så blir det slått fast at en stemme til Venstre er en stemme til en mindretalls AP regjering. Det er ikke det at jeg ikke ser kritikken, men hva skal Venstre gjøre? Det er helt legetime grunner som gjør at de ikke kan støtte en FrP regjering eller en regjering med SV i, det strider fundamentalt med hva Venstre står for. Jeg vil heller ha et parti som faktisk holder på sitt ideologiske standpunkt framfor å være taktisk. Det er for få partier som er villig til å ta avgjørelser basert på sitt eget politiske standpunkt, heller enn å søke makt eller velgergunst for en hver pris.

Et eksempel på det så vi ved Venstres landsmøte i år. Sponheim ble kritisert for ikke å ta et klart EU standpunkt. Jeg satt igjen med et helt annet inntrykk. Talen hans viste at han var en politiker som reflekterte over et standpunkt. Han var åpen om at det ikke var en lett avgjørelse, men som avsluttet med at det var solidaritet- og samarbeidssaspektet med EU som gjorde at han på sikt kom til å gå inn for et norsk EU-medlemskap. Slike politikere ønsker jeg meg flere av, de som ikke hele tiden leter etter Norges fordeler, men som kan se utenfor ”våre” interesser.

Folk sier det ikke er noe poeng å stemme Venstre fordi partiet er så lite, og ikke står i en god posisjon for å gå i regjering. Men det å være i en potensiell vippeposisjon gir noen muligheter til å påvirke politikken som blir ført, og jeg vil at Venstre skal ha mest mulig påvirkningskraft fordi det er det partiet jeg kjenner meg komfortabel med ideologisk. Samtidig som at jeg er glad for at de ikke ønsker å være som et SV i en regjering som hele tiden overkjører dem, men som de må støtte offentlig. Derfor stemmer jeg Venstre, og syns ikke det er en bortkastet stemme, men helt ærlig det eneste partiet stemmen min kunne gått til.

Rocket Science (2007)

Unge jenter kan få unge gutter til å tro på seg selv med en slik intensitet at de fortsetter å tro på seg selv lenge etter at de unge jentene har gått videre til noe annet. Selv om vi har sett det før er det noe rørende med den tafatte unggutten med bollesveis og ingen åpenbare talenter, som plutselig for livet sitt endret av en jente som ser han. Selv om, eller kanskje spesielt på grunn av det, jenta er hans rake motsetning med ambisjoner nok til en hel skole og en skremmende målrettethet. Her må jeg skyte inn at jeg er mot at ambisiøse jenter med bein i nesa og imponerende viljestyrke blir framstilt som kjipe og umenneskelige. Men uansett, Rocket Science er en av de filmene som viser nettopp en av disse relasjonene, og som er morsomme, rørende, og triste uten å være sentimentale.

Hal Hefner er en snill og oppvakt gutt, med store taleproblemer, han stammer ut av en annen verden, kan ikke svare på spørsmål i timen, eller si i fra om han vil ha pizza eller fisk. Konstant plaget av sin eldre bror, og åpenbart ubekvem med foreldrenes skilsmisse, vandrer han rundt usett i verden. Inntil en dag når Ginny Ryerson tar kontakt med han på bussen og ber han bli med i debattlaget til skolen. Etter at partneren sviktet henne i statens debattfinale er hun på jakt etter et nytt lagmedlem som hun kan forme til den perfekte debattant. Hal er i utgangpunktet fullstendig imot på grunn av sine talevansker, men Ginnys ord om at han har et skjult talent, og at de med handikap presterer bedre i konkurranser fordi de har mer å bevise, vekker noe inni han.

For en deilig film, av den typen som ikke har happy ending, men ting går godt likevel, ikke ulikt livet. Ja, jeg er åpen for å si det, Rocket Science er som livet.

Nye sommerserier

På sommeren dukker det ofte opp litt absurde serier som skal underholde oss mens de andre seriene har ferie. Noen er absolutt severdige, som Entourage og True blood, mens andre dukker opp og forsvinner uten at noen husker dem nevneverdig. Det blir gjerne satset mot ungdomssegmentet, og ABC family har sluppet første episode av 10 things I hate about you, som er basert på filmen 10 things I hate about you, som i sin tid var basert på et Shakespear-stykke.

Serien begynner på samme sted som filmen begynner, med to søstre på samme high school, som er helt forskjellig. Den ene radikalt feministisk og kvasi-intellektuell, mens den andre hungrer etter å være populær. Den yngre wannaben Bianca får nerden Cameron til å føle kjærlighet ved første blikk, mens den eldre Kat(bildet) vekker interessen hos wild child Patrick. Jentenes far spilles av samme fyr som i filmen, og han er enda ganske ok. Serien ser ut til å ha high school settingen på plass, og noen av karakterene er morsomme. Hun som spiller Kat er vesentlig tøffere og kulere enn Julia Stiles var i filmen, og side kicket til Camron vekket min interesse med sin stå-på vilje og festlige garderobe. Jeg kommer til å se neste episode også.



På den helt andre siden av serieskalaen har vi den nye BBC serien Getting on. Den finner sted i en geriatrisk avdeling på et sykehus, og er en mørk komiserie i britisk stil. Den gjør narr av helsevesenet i dets byråkrati og selvmotsigelser, ved å tulle med skjemaveldet, prosedyrer for håndtering avføring, og forsøk på å forstå fremmedspråklige som er innlagt. Serien er fullstendig grå, noe som gjør den nesten deprimerende å se på, og alle karakterene er usympatiske på sitt eget vis. Legen som er opptatt av forskningsprosjektet sitt og undervisningen, mens hun neglisjerer pasientenes behov. Sykepleieren som er redd og engstelig for å bryte en eneste retningslinje. I tillegg til en hjelpepleier som er ”folk flest” eller barnet som sier at keiseren er naken, men likevel usmakelig i sin selvrettferdighet. Likevel virker det ikke som om serien kritiserer de som jobber i helsevesenet, så mye som det absurde systemet de er en del av. Jeg liker ideen, men må være i godt humør for å se den.

Pushing Daisies kansellert

Nok en favoritt kansellert. Det gjør vondt i hjertet. Pushing Daisies var en genuint original TV-serie, fylt til randen av god stemning, eventyr og morbiditet. Har sett de tre siste episodene og føler meg sveket av TV-selskapene. Nå skal det sies at jeg ikke har gitt TV-selskapet noe særlig tilbake. Jeg kan jo ikke vente på at serier skal vises i Norge, de ligger ikke reklamefinansiert ute på nett, så da lurer jeg på hvordan jeg som forbruker skal kunne støtte en amerikansk serie slik at den blir kommersielt vellykket. Min kjærlighet til serien bør kunne gjøre en forskjell, men hvordan? Jeg er åpen for å se mye reklame for å holde produksjonen av mine favoritter i gang.

Uansett, om du ikke har sett Pushing Daisies er den selvsagt tilgjengelig på DVD, la ikke sjansen gå fra deg! Det er en detektivserie i en annen verden, lik vår egen, bare mer fantastisk og i sterkere farger. Muligens en grunn til at serien ikke har stort potensial i forhold til produktplassering.
Vi møter Ned, the pie maker, som kan vekke døde ting til livet ved å berøre dem, og drepe dem igjen med neste berøring. Dersom han vekker noen til livet igjen, og lar dem leve i lengre enn et minutt vil noe annet, tilsvarende dø. Han kan gjøre død frukt levende igjen, på bekostning av blomstene utenfor vinduet, eller holde mennesker i livet mot at noen andre dør i deres sted. Ned jobber i The Pie Hole med Olive Snook (spilt av Kristin Chenoweth som bl.a. har spilt i The West Wing), men på si samarbeider han med privatdetektiv Emmerson Cod (Chi McBride, som spilte rektor i Boston Public) med å løse mordgåter. En dag støter de på et drapsoffer som viser seg å være Neds barndomsvenninne og store kjærlighet Chuck. Ned klarer ikke å ta fra henne livet igjen, ofrer en annens liv for henne, og tar henne med seg hjem. Chuck og Ned blir forelsket, men kan ikke berøre hverandre, og sammen med de to andre løser de drapsgåter, og møter nye spennende karakterer. Like viktig som disse fire er fortellerstemmen som setter oss inn i deres verden med et hav av faste vendinger: The girl named Chuck, The pie maker, the fact were these.

Noe av det beste med serien er hvordan den ser ut. Alt er i klare Amélie-farger, karakterene har underbare klær, og universet er en blanding av OZ og 50-tallet, uten at noe er lagt til fortiden. Det er stadig nye, oppfinnsomme drapsmetoder i bruk, og besøkene på likhuset hindrer serien fra å gli helt over i det sukkersøte. Serien er naiv i tonen, men på en intelligent måte, og med en subtil humor. Bi-karakterene er alltid minneverdig, fra hundetrenerne og taxidermisten, til Chucks tanter. Spesielt morsom var fjerde siste episode om ”the norwegians”. Veldig underholdende, om enn dårlig norgesreklame.

Det er ikke annet å gjøre enn å anbefale kjøp. Man blir glad av å være en del av deres verden, om en bare for korte 45 minutters episode over 2 sesonger.

Drømmedag

Å være på Svalbard er litt rart. På den ene siden er det utrolig fint å være en plass der hele samfunnet er enkelt, slow living uten alt jåleriet og der en føler en har all plass og tid i verden. Men på den andre siden føler jeg av og til at det er litt bortkastet på meg siden jeg ikke er så flink til å dra ut i naturen. De fleste som er her oppe elsker friluftsliv, de går i turklær bestandig, selv når de er på kontoret. Det offisielle fottøyet er fjellsko og mine skinnende adidas sneakers skiller seg ut.



Men i dag har jeg fått være med på tur. En av forskerne ved Norsk Polarinstitutt trengte å få satt ut utstyr til feltarbeidet sitt, og jeg fikk lov å dilte med. Jeg møtte opp på Bykaia der Lance var fortøyet og hilste på de andre som skulle være med, deriblant et tysk dokumentarfilmteam.



Turen ut var utrolig fin i strålende sol.



Gøy å stå øverst.





Framme i Skansenbukta gjorde vi oss klar for å ta helikopteret inn til land for å finne en fin leirplass.



Helikopteret frakter utstyret.





Jörg tar imot. Jeg er ikke med på bildet, men har ansvar for å bære rifle i tilfelle isbjørnen kommer. Veldig morsomt, men la oss være ærlig, dersom noen hadde sett risikoen for isbjørn som stor hadde jeg neppe fått ansvaret (selv om jeg var ganske flink til å skyte på skytebanen, til at det var første gang). Dokumentarfilmskaperene filmet meg med rifla, de syns det var festlig, se etter meg i en dokumentarfilm på din lokale tyske TV-kanal!

Trailere

Med jevne mellomrom setter jeg meg ned og ser alle de nyeste trailerne på apple.com/trailers. Siden jeg ikke er så interessert i å lese filmnyheter, oppdager jeg sjelden filmer jeg vil se før det er laget en trailer. Siden jeg var barn har jeg elsket å få en hel film på noen skarve sekunder. Det er alltid fornøyelig. Så jeg ser over apple sin trailerside delvis for å finne filmer jeg har lyst til å se, men også for å la meg overraske over hvilke filmer folk kan finne på å lage. Ta The last Airbender, hva er egentlig konseptet? En person som er den siste i rekken av en gruppe mennesker som kan flytte luft hardt. Det er jo ikke akkurat tidenes beste superevne. Skal han huff, puff and blow the house down? Her ville jeg valgt superstyrke eller edderkoppegenskaper om jeg var han. Men den tilfredsstiller jo blockbusterkravet om high concept, kanskje ikke så rart når den er basert på en animasjonsserie.

Når jeg skal velge neste kjærlighetsfilm ser det ut til å stå mellom Spread og 500 Days of Summer. Spread har Ashton Kutcher i hovedrollen og hele traileren er egentlig en parade av gode fotovinkler for han. 500 Days of Summer har Joseph Gordon-Levitt fra teen noiren Brick og Mysterious Skin i hovedrollen, og han blir dumpet av jenta i sitt liv, veldig søtt og sært. Siden jeg er mer en indie kind of girl kommer jeg til å se 500 days of summer på kino, men sikkert laste ned Spread og se den med Kirsti mens vi spiser junk. Men aldri i verden om jeg skal gidde å se The Time Traveler’s wife, blæh. La oss heller ikke glemme å drite i å se The girl from Monaco, som demonstrerer nok en gang den franske tendensen til å fremme forholdet mellom gammel, kjedelig mann og ung, spennende og vakker kvinne som realistisk.

Og ellers:

Ekstremt skuffende at mannen i mitt liv, Jeremy Piven (aka Ari Gold i Entourage) skal kaste bort sitt talent på en så flåsete film som The Goods: Live Hard, Sell Hard ser ut til å være. Ett stykk uintelligent komedie.

På den andre siden er det trivelig at Død snø traileren akkurat nå ligger høyt på lista. Mer trivelig en NY Times sin anmeldelse av den kanskje.

WOW, Fame! Suppete og sentimental, men who are we kidding, jeg har så og si kjøpt billett allerede.

Siden jeg kun kan se en type skrekkfilmer uten å dø av skrekk, nemlig zombifilmer, skal jeg sikkert på sikt se Zombieland, til tross for mitt hat til Woody Harrelson.

Men nå er det på tide å starte dannelseshelgen , uten internett.

Sommerprosjekt: Dannelsesskolen 2009

Som et barn av min tid, og reform 97, har jeg et hat elsk forhold til prosjekter. Jeg hatet alltid skoleprosjekter der jeg måtte samarbeide med andre om å lage et fellesresultat som alltid lyste av middelmådighet. Nå når jeg er eldre og klokere har jeg derimot begynt å elske prosjekter. Hovedsakelig fordi jeg lager personlige prosjekter som gjerne handler om selvutvikling, og fordi jeg fullfører dem alene eller sammen med betrodde venner. Sommeren er ideell for prosjekter av nettopp denne typen. Den beste typen sommerprosjekt er de du føler kommer til å endre livet ditt. Men de er sjeldne, og i år har jeg heller satset på å få opp allmenndannelsen. I tillegg til å lære meg italiensk (som er et biprosjekt av et treårig prosjekt jeg har), er målet mitt å få opp dannelsesnivået. Demokratisk anlagt som jeg jo er har jeg valgt å la flere av mine venner og bekjente få bidra til en pensumsliste i det som kan kalles for Dannelsesskolen 2009. Alle fikk en forespørsel om de kunne bidra med musikk, film og bøker jeg absolutt måtte få med meg. De fleste gikk for bøker, kultursnobbete som de jo er, men noen filmer og tegneserier kom med. Problemet med denne listen var at mine venner ble hekta på å foreslå russisk litteratur. I det lange formatet, og nå er jeg stuck i Brødrene Karamasov og enden virker på ingen måter nær, har lest 250 sider og føler jeg enda er på innledningsstadiet.

Pensum:
Bøker:
Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij
- Forbrytelse og straff
-Brødrene Karamasov
Aleksandr Solzjenitsyn - En dag i Ivan Denisovitsj liv
Nikolaj Gogols - Døde sjeler
Turgenev - Fedre og sønner
Majakovskij
Vladimir Sorokin - The Queue
Vekten av snøkrystaller – Torvald Steen
H.Murakami
-Trekkoppfugler
-Sauejakten
-Kafka på stranden
-Hard boiled Wonderland and The end of the World
John Fowles - The Magus
Jonathan Safran Foer - Everything is Illuminated (denne har jeg lest, men anbefaler selvsagt videre)
Sara Stridsberg -Drömfakulteten
Koranen
Sylvia Plath: Glassklokken
W.G.Sebald: Austerlitz
Knausgård - En tid for alt (har lest, og anbefaler videre)
Cecilie Løveid - Alltid skyer over Askøy
Fernando Pessoa - Uorens bok
Anna Gavalda - Eg vil at nokon skal venta på meg
Gunnhild Øyehaug si novelesamling
Simona Vinci - Om barna vet man ingenting
Virginia Woolf – Orlando
Mario Vargos Llosas - Tante Julia og han som skriver.
JT Leroy – Sarah
Jostein Garder - Appelsinpiken
Barbara Kingsolver - The Poisonwood Bible
Joan Didion - The Year of Magical Thinking
Jan Kjærstad - Tegn til kjærlighet
Ljudmila Ulitskaja - Sonetska
Michael Chabon - amazing adventures of kavelier clay

Tegneserier:
Blankets av Craig Thompson
Hey Princess -
Pojken I skogen –
Unga norrlänningar av mats jonsson
Kabuki-serien av David Mack
Strangers in paradise av Terry Moore
Black Hole av Charles Burns
Epileptic av David B

Musikk
Bob Dylan
Spesielt Hurricane
Yeah Yeah Yeahs - It's Blitz!
Bat for Lashes - two suns (hører på stadig vekk, og kan anbefales videre)

Film:
Myserious skin (har sett og anbefaler)
Me, you and everyone we know (har sett og anbefaler)
young @heart (usikker hvor jeg kan få tak i denne)
39 pounds of love (usikker hvor jeg kan få tak i denne)
Etre et avoir
Supergirl
Princess Mononoke
Waltz with Bashir (Har sett og anbefaler sterkt!)
half nelson
rocket science
spellbound
the warriors
class of 1984
BBC-serien Fornuft og følelser
The Twilight Samurai (Tasogare Seibei)

Wish me luck!

Battlestar Galactica spin-off

Etter å ha sett Caprica piloten er jeg litt avventende. Umiddelbart var det ting jeg likte veldig godt, mens andre ting var mindre spennende. Caprica er en spinn-off av Battlestar Galactica, også kjent som den beste science fiction serien noensinne. Vi befinner oss på Caprica, en av koloniplanetene, og vi er der i det man står på terskelen til å skape kunstig intelligens. Spennende tid når vi vet at disse intelligente robotene det eksperimenteres med på sikt vil samle seg og gå til krig mot menneskene.

Det ser ut til at at Caprica finner sted i en teknologisk periode som bare er litt foran vår egen. Dette gjør at ideene er spesielt interessante for oss. Piloten tar for eksempel opp hva det er som er en person. Er det den fysiske kroppen, eller summen av erfaring og informasjon om personen. Den rører også mot et tema for de som interesserer seg for personvernet, man kan gjenskape en person ut i fra all informasjonen som finnes lagret om dem i alt fra bilder, vitnemål, til handlevaner og bevegelsesmønster. Et bi-plot er konflikten mellom de fra Caprica og de fra Tauron. Tauron er en fattigere planet som enda lider av ettervirkningen fra en opprørsbevegelse, og innbyggere fra Tauron blir diskriminert på Caprica. Dette er en sterkere tydeliggjøring av de konfliktene mellom kononiplanetene som blir antydet i BSG. Utover det får vi også en fortsettelse av religionskonfliktene som BSG var full av.

Caprica sentreres rundt to familier som begge mister sine tenåringsdøtre i et terroristangrep som den ene av jentene var med på. Den ene familien er rik, faren Daniel Greystone jobber i et firma som jobber med å utvikle robotsoldater for hæren, mens den andre familien er opprinnelig fra Taurus der faren jobber som mafiaadvokat. Ulykken bringer mennene sammen, men det er uklart hvordan relasjonen skal utvikle seg. Det største problemet med piloten er at den er veldig melodramatisk på et tidspunkt der vi ikke bryr oss nok om karakterene til å bli rørt.

Jeg tror at når den emosjonelle motivasjonen som var nødvendig i piloten har utspilt sin rolle vil serien kunne klare seg bra, og jeg ser fram til å se den. Samtidig er det en fare for at de dveler med dramaet, og i så fall kan det bli horribelt. Er for øvrig enig med TWOP at det mangler sterke kvinnekarakterer som vi har blitt vant til i BSG, men hva annet er nytt under solen?

For en mer omfattende omtale anbefaler jeg The house next doors' anmeldelse.

X-Men Origins: Wolverine

Tidenes komedie! Jeg har aldri ledd så mye av en film, hvis jeg ikke samtidig har ment at den var elendig. Men Wolverine er ikke elendig, faktisk vil jeg si at jeg var fullstendig underholdt fra jeg gikk inn i kinosalen, til jeg gikk ut. Jeg kan ikke forstå annet enn at det har vært deres intensjon når de lagde filmen at det skulle være mye å le av (selv om jeg ikke husker de andre X-men filmene som morsomme på denne måten). For dersom det ikke var meningen at jeg skulle le, hvorfor har de gitt Ryan Reynolds (Berg i Pizzagjengen) en rolle, jeg kan ikke se den mannen uten å le. Og hva er greia med å vise Logans lille hytte (plassert ute på et stup omringet av overveldende natur), i måneskinn med en ulv som ulte i bakgrunnen dersom det ikke skulle få meg til å briste ut i latter. Mannen angriper og legger et helikopter ned i bakken! Han hopper naken ned en gigantisk foss! Fylt med raseri og sorg figurerer han foran en mektig og rød solnedgang!

Som vanlig er det lite med kvinner, ingen av dem snakker sammen, og de har litt typiske kvinnelige skills (en av dem har hud som er så hard som diamant, og skifter til å se ut som diamanter, det er noe Twilightsk over det, en annen film med elendige kvinneroller). Til gjengjeld er Wolverine naken, i stor grad, så alt i alt kan vi si at man, i alle fall for den heterofile kvinnen, får en 1-1 score.

The Unusuals

Ny serie!

Når det kommer til TV-serier har jeg et viktig kriterium for hvorvidt jeg kommer til å se alle sesongene. Jeg må like karakterene, eller i alle fall noen av dem. Dette var grunnen til at jeg til tross for gode skuespillerprestasjoner og interessant tematikk aldri så hele Six feet under (ja, jeg er engstelig for det ekstreme kredtapet jeg akkurat fikk, men likevel, jeg så ikke videre etter første sesong fordi jeg ikke likte noen av karakterene, ville bare ikke være sammen med dem lengre). Til gjengjeld så jeg hele The O.C. (led meg gjennom 2. og 3. sesong fordi jeg ikke kunne gå glipp av hvordan det gikk med Seth og Summer). Heldigvis har vanligvis kvalitetsserier likende og interessante karakterer (The Wire, Sopranos, Carnivale, Dexter osv.), så det er sjelden det er et stort problem. Men tydelige og spesielle personligheter kan gjøre en serie som kanskje ikke er fantastisk på andre måter verdt å se. Dette er tilfellet for The Unusuals, en ny politiserie jeg har fått med meg et par episoder av. Det er en politiserie med litt mer humor og mindre realisme enn trenden gjerne har vært for sjangeren.

Hovedkarakterene er Casey Shraeger (Amber Tamblyn fra Joan of Arcadia) en ung og fremadstormende politikvinne som blir flyttet til drapsetterforskning. Der blir hun teamet opp med Jason Walsh, en hardbarka politimann som bor i en diner han har åpent av og til, og lager elendig mat i (noe som gjør de klassiske dinerscenene litt morsommere). I kjølevannet av drapet av Jasons forrige partner som skjedde under omstendigheter som indikerer korrupsjon, blir Casey oppfordret ledelsen til å finne ut om Jason også var en del av det. I periferien av dette plottet har vi partnerne Leo Banks og Eric Delahoy, spilt av henholdsvis Harold Perrineau (Michael i Lost) og Adam Goldberg (Chandlers gale romkamerat Eddie i Friends), der den ene er overbevist om at han skal dø når som helst, mens den andre har en hjernesvulst som gjør at han vet han skal dø (noe som kanskje høres mer tragisk ut enn gøy, men jeg ler bare jeg ser Eddie, og det skaper en del morsomme situasjoner). De andre karakterene på avdelingen er også underholdende, som gjør serien severdig.

Jeg er også svak for gimmiker, og det at hver episode begynner med en scene der vi blir slengt inn i handlingen som så å si kun for comic relief, sjarmerer meg.

Dette er ikke en serie du må se. Det er ikke en komedie, men heller ikke et rent drama. Den kan ikke anklages for å være dyp eller genial på noen måte, men den er trivelig lell.

Filmhistorie 1 - de første og mest populære filmsnuttene

Eksamenslesningen har omsider begynt. MEVI213. Så jeg leser filmhistorie og har begynt på begynnelsen. Vi er egentlig ekstremt priviligerte som har så mye informasjon lett tilgjengelig. Når jeg leser om hvordan man steg for steg oppfant filmteknologien, og får med meg at Acres' & Pauls "Rough Sea at Dover" (1895) var en av de mest omtalte og imponerende filmsnuttene for det første publikumet, kan jeg søke den opp på youtube og se den selv.



I tillegg har vi en av de første fiksjonssnuttene, L'Arroseur arrosé av Louise & Auguste Lumière,

Kjærleik

Det er et eller annet rørende med kjærlighetserklæringer. Selv med sin grunnleggende mangel på originalitet kan man bli påvirket av dette. Du tar deg selv i å sitte på kino og ser Save the last dance med tårer på kinnene, eller leser minneord i avisa med klump i halsen. Sånn var det plutselig med meg når jeg gikk gjennom Central Park og oppdaget de små skiltene på benkene der folk har fått utrykt sine mest ekte følelser for hele verden.

















Det er Central Park Conservancy som tilbyr folk å adoptere en benk, og det ser ut som programmet er veldig populært.

Post Secret

Alle vet vel hva Post Secret er, en side som viser hemmeligheter som folk sender inn. Man kan også følge dem på Twitter. Men man glemmer at det finnes og sjekker det ikke hver dag, men det bør man, ellers går man glipp av ting. I dag ble jeg rørt av denne.

Party down 2

I dag lo jeg høyt av andre episode av Party down! De catret en fest for republikanerne der alle venter på guvernør Arnold. Jeg er klar for å anbefale serien! Pluss at Logan fra Veronica Mars var med.

I dag leser jeg....

...Slate.coms anmeldelse av Monsters vs Aliens som applauderer Dreamworks for å endelig ha laget sin egen Pixarfilm, samt å ha skapt en sterk kvinnelig hovedrolle. Traileren er arti.

I tillegg leser jeg TWOPS ubesvarte spørsmål om Battlestar Galactica . Seriefinalen løste en del problemer, men det fungerte ikke helt. Jeg satt dog igjen med følelsen av at BSG er ganske fantastisk, til tross for at de ikke løste opp i alt.

Utover det studerer jeg NYMAGS eventkalender, for jeg er i New York, baby!

Party down

Party down er en ny serie fra mannen bak Veronica Mars, altså også kjent som mannen i mitt liv, Rob Thomas. I tillegg er den skrevet av VM forfatterene, pluss at piloten har flere kjente og kjære skuespillere fra Veronica Mars, hvordan kan dette ikke lykkes?

Konseptet er et cateringfirma i LA, der en gjeng spesielle showbizwannaber har dagjobben sin i påvente av sitt store gjennombrudd. Strukturen er at hver episode viser et nytt selskap der de nødvendigvis kommer i kontakt med en rekke unike folk.

Jer har ikke helt klart å få tak på hvordan serien er, dømt kun ut i fra piloten vil jeg si at det er basert på en rekke tydelige karakterer og absurde situasjoner. Skuespillere og skribenter som ikke har slått gjennom byr jo nødvendigvis på en del morsomme scener. Det er underholdende, men jeg ble i alle fall ikke umiddelbart hekta. Skuespillerne er dog veldig lovende, og hele ideen med hvordan folk i LA tenker i en slags selvhøytidelig kvasifilosofisk måte(jmf Mirandas observasjon i Sex and the City) har jo mye komisk potensial, så jeg akter å gi det et par episoder til og så rapportere mer inngående!

Dollhouse

Et senter fullt av mennesker som har fått hvisket vekk personligheten, de brukes som avanserte eskorter. Takket være en særdeles stormannsgal nerd som har utviklet en teknologi som gjør det mulig å sette inn nye minner, personlighet og egenskaper i disse menneskene, har de spesialisert seg i å gjøre drømmer levende. For et særs eksklusivt kundesegment tilbyr de perfekt tilpassede mennesker for enhver anledning, det være seg tidenes date, forhandler i kidnappersak eller mestertyv. Vi følger Echo, spilt av Eliza Dushku (Faith i Buffy, men ikke minst Missy Pantone i Bring it on), hun er en av de mest etterspurte ”actives” som senteret har, men som piloten antyder har hun ikke akkurat meldt seg frivillig.

Joss Whedon står bak serien, han har tidligere skapt serier som Buffy, Angel, Firefly og i fjor lagde han også Dr. Horribles Sing-Along blog (som jeg jo rett og slett elsket). Han har en stor og trofast fanskare som har ventet lenge på Dollhouse. Men allerede før piloten ble vist var mange overbevist om at den så å si var tatt av plakaten før plakaten i det hele tatt hadde kommet opp. Rykter om mange omskrivinger av manus, samt nyinnspillinger gjorde at mange så Dollhouses mulighet til å overleve sesongen som like usannsynlig som plottet.

Nå når vi har sett 4 episoder er det vel ikke slik at begeistringen er til å ta og føle på. Noen ser på Dollhouse i en slags takknemlighetsgjeld, men siden jeg ikke er helt der burde jeg la hele serien ligge…..likevel ser jeg det nå på en ukentlig basis. Hva kan jeg si, det er interessante aspekter med serien. Den stiller jo interessante spørsmål ved hva personlighet faktisk er (kan man virkelig ta vekk personligheten til noen og sitte igjen med et halvtomt skall?). Og det er jo et visst feministisk perspektiv, man kan leie en vakker kvinne og på toppen av alt få bestemme hvem hun skal være. Hun er innestengt i en striglet verden der hun spiser sunt, trener, gjør yoga og får spabehandling. Vi ser jo kritikken.

Andre ting

I tillegg til å se på tv-serier og filmer leser jeg bøker og mener ting om feminisme.

Skins

For to år siden snublet jeg over en helt unik TV-serie for ungdom. Den var britisk, den moraliserte ikke, den tok opp interessante problemstillinger, hadde et spennende persongalleri, var i veldig høy grad interaktiv og den var bra. Skins er både surrealistisk og realistisk, rørende og morsom. I første episode av første sesong følger vi Tony, spilt av Nicholas Hoult som man kanskje husker fra About a boy, en kynisk, pen gutt som har som prosjekt å hjelpe sin mer nerdete venn Sid med å bli kvitt jomfrudommen. I de følgende åtte episodene i første sesongen får hver karakter sin egen historie fortalt, og man blir forelsket i serien.

For det første, disse ungdommene drikker, har sex, doper seg, men ingen må dra på rehab etter to fyller på rad, eller ha en alvorlig samtale med en forelder/venn/forelder av en venn, eller forstår sine feil etter å ha observert et bi-plott. Dette betyr ikke at man bagatelliserer ungdomsproblemer, tvert imot utforsker man dem mer. En av karakterene Cassie har spiseforstyrrelser, og det har hun gjennom hele serien, i større eller mindre grad. I Cassies tilfellet får vi også virkelig se et gjennomgående trekk for serien, hvordan alle voksne er idioter som ikke kan hjelpe med noe (og som helst spilles av britiske komikere som for eksempel Bill Bailey som spiller Walter Oliver i to episoder). Skildringen av Cassie viser også en jente med alvorlige spiseforstyrrelser, som er villig til å ta hva som helst hvis det gjør at hun kan glemme at hun er sulten. Samtidig blir det ikke grått og trist på grunn av for eksempel de svært surrealistiske elementene som gjerne i stor grad dukker opp rundt Cassie.

I tillegg er dette en serie som føles veldig tidsriktig. Maxxie som er homofil er det hele tiden, han trenger ikke en lang komme-ut-av-skapet-prosess, hans problemer for da dreie seg om for eksempel forholdet til hans muslimske venn, og at en av de straighte vennene hans prøver seg på han.

I tillegg må man få med seg unseen skins, scener som ikke er med i serien, og som ikke er tatt ut, men laget i tillegg. Livat!

Men dette var altså første sesong. Så kom andre sesong. Og det var en nedtur. Det var umulig for serien å følge opp den sinnsykt bra førstesesongen, og det gikk i den teite andre-sesongs-fella. Alt for mye, og alt for alvorlig plotutvikling. Det føles som om serier med en veldig sterk første sesong ikke aner hva de skal gjøre for å holde interessen, og i alt for mange tilfeller slenger de på død, gjerne i form av et mord (Nevner i fleng: FNL, The O.C. og Gossip Girl).

Derfor er det herlig å begynne på sesong 3 i Skins med helt nye karakterer, med unntak av Effy, Tonys lillesøster. Første og andre episode virker lovende, og jeg har tro på sesongen og karakterene. Jeg liker jo selvsagt veldig godt tvillingproblematikken, men også det faktum at Effy alltid overrasker. Good times ahead!

Årsoppsummeringer

Jeg har jo laget min egen selvsenterte årsoppsummering, men andre har jo også lagt bedre og mer allmenne oppsummeringer. New York magazines kultursider har en omfattende oversikt over beste og verste filmer, kunstopplevelser, bøker og annet (der "og annet" kanskje er mest interessant).

Mindre seriøst, men desto mer underholdende er underavdelingen Vultures "The year in review: Vulture's greatest hits 2008". Min favoritt er selvsagt "Vulture’s Complete Field Guide to the Facial Expressions of Keanu Reeves".

Dana Stevens i Slate lister opp sine 10 yndlingfilmer fra 2008. Tre er på TIFF programmet, i tillegg til at to av dem ble vist under Europeiske filmdager: Frankrike på Verdensteateret i høst.

TwoP ser på forskjellige aspekter av bra og dårlig i fjorårets tv- og filmår. Sjekk ut TV Moments That Actually Paid Off, eller beste og verste casting.

2008!

Etter en grundig evaluering har jeg kommet til at 2008 har vært det beste året i mitt liv. Det var selvsagt andre år som fremsto som verdige kandidater, eksempelvis gullåret 2002, da jeg hadde mitt andre og tredje semester på internatskolen og derimellom sommeren jeg fylte atten. Like fullt vil jeg påstå at 2008 har vært det beste. Med fare for å gli inn i den uinteressante personlige sfæren presenterer jeg 2008 lista:

Årets festival: TIFF 08
Årets metafortema: Maritim
Årets motto: Ja! (Sterk andreplass: Mer av alt!)
Årets utrykk: ”God stemning” (Sterk andreplass: ”Crazyness satt i system”)
Årets opptur: GK11
Årets prosjekt: Lerka på tur
Årets plagg: Pelsen
Årets nye destinasjoner: Puglia, Longyearbyen, Milano, Sienna, London, Manchester
Årets mann 2008: Johannes
Årets forening: Frokostklubben
Årets beste kveld ute: Textotek på Landmark (men hvor var Wuthering heights?)
Årets konsertopplevelse: Nattjazzen siste lørdag
Årets årgang: 87-88
Årets fest: Filmtemafesten!
Årets midnattssol: Sett best fra gruve 2
Årets serie: Pushing Daisies
Årets film: Syndechdoke, New York
Årets sjef: Martha (Sterk andreplass: Kaja)
Årets kafé: Kaffemisjonen
Årets overraskelse: 6 uker på Svalbard
Årets butikk: Kostym
Årets dance: På studentsenteret tirsdag kl 19 og i stua i Nykirkealmenningen søndags formiddag.
Årets indeks: Puddelindeksen
Årets mest siterte serie: How I met your mother
”It’s going to be legend….wait for it….wait for it, and I hope you’re not lactose intolerant because the last part of this word is…dairy!”
“It’s like a disease; I slept with her once and caught feelings”
“Suit up!” “Snow suit up!”
“Woo girls”
Årets sykdom: En 6(!) ukers lang forkjølelse
Tidenes ferie: Italia juni08
Årets kunstopplevelse: Takmaleri til en paves ære, sett omtrent da den kulturelle skolesekken ble så tung å bære at vi måtte legge oss ned litt.
Årets bil: Fiat 500