14.3.10

Livet i Italia!


Illustrasjon av den italienske hverdagen, il caffè e il dolce.

Livet er vesentlig annerledes i Roma enn hjemme i Bergen. Det er mulig du syns NHH er en snobbete skole, men det er ingenting mot LUISS, Italias dyreste universitet, der jeg fortiden tråkker rundt ikledd kule, men oppsiktsvekkende, adidassko.

Italienere er ikke et vakkert folkeslag, det er i aller høyeste grad en myte. Men siden jeg henger ut med de barna som er det genetiske resultatet av rike menn som gifter seg med vakre kvinner, er det likevel som å være i en candy store. Siden jeg også er tilbøyelig til å være ekstra begeistret for lave gutter, er dette virkelig et blivende sted. For italienere er korte, veldig korte. Tror det er litt derfor mange lave gutter drar på utveksling hit. Plutselig er de normalt høye.

En annen fordel med privatskole er dannelse. Italienere er nemlig heller ikke et spesielt høflig folkeslag, men kidsa på LUISS hilser pent og takker når de stiger inn og ut av minibussen som kjører oss mellom universitetsbygningen. Det er altså en dresskledt mann som kjører. Han inngår i det store serviceapparatet vi nyter godt av. Her en dag satt jeg på datarommet og kvapp til da en elegant passerte meg i slips og dress. Men han var bare der for å bytte printertoner.

Det fine med å være på utveksling i Italia er at det er lett å bli kjent med italienere. På forelesning tar folk kontakt, inviterer til fest, og hjelper villig til om du lurer på noe. Ulikt av hvordan utvekslingsstudenter nok har det i Norge, der vi aldri snakker med fremmede. Den jevne italiener kan heller ikke engelsk, så språket må brukes flittig.

Men egentlig er det ikke så overraskende at italienere tar kontakt, for de elsker virkelig å snakke. Forelesningene er preget av at de italienske studentene snakker hele tiden, og da mener jeg ikke at de deltar aktivt i undervisningen, men at de snakker mens professoren underviser. Så roper professoren: Ragazzi! Dai! (som betyr (unge) folk! Kom igjen!) Eller banker i mikrofonen. Slitsomt for de av oss som må konsentrere seg ut av en annen verden for å forstå språket. Når timen så er slutt bryter det ut massiv snikksnakk, akkurat som de har lidd seg gjennom en time uten å kunne snakke. Hardt.

Alt i alt kan vi si at Italia så langt er ganske forskjellig fra Norge, og at privatskole er bedre enn forventet.

2 kommentarer:

Ingeborg B. Hansen sa...

Moro lesing, og langt i frå min kvardag også!! Eg som trudde dei danske snakka mykje i timane, men dei berre bruker litt lengre tid på å falle til ro.

brannfjell sa...

Jeg har faktisk bodd i København et halvår også, og ja, snikksnakket er ingenting mot italienernes. Men en fin fin by er det.