Anonyme facebookaddicts, søk hjelp. Inspirert av Anonyme Alkoholikeres 12 trinn har jeg utviklet egne erkjennelsessteg:
1. Vi innrømmer at vi er maktesløse overfor Facebook, og at vi ikke lenger kan mestre våre liv eller tiden vår
2. Vi føler at Facebook er en makt større enn oss selv, og at vi trenger å bli brakt tilbake til sunn fornuft.
3. Vi innså at vi hadde overlatt vår vilje og vårt liv til Facebook.
4. Vi foretok en fryktløs og grundig selvransakelse.
5. Vi innrømmet, ærlig og utilslørt, våre feil, for oss selv og et annet menneske, og de 350 nærmeste vennene våre.
6. Vi var helt innstilt på å la oss fjerne disse feilene i vår karakter.
7. Vi ba Facebook ydmykt om å slette oss.
8. Da Facebook nektet ba vi ydmykt om å få deaktivere kontoen vår.
9. Vi håpet at de menneskene vi hadde overvåket, fyllemeldt, stalket eller glemt bursdagen til ville tilgi oss.
10. Vi kjente på abstinensene etter å skrive statusoppdatering, legge ut linker, lage events og starte grupper.
11. Vi søkte gjennom kafemøter og kinoavtaler å styrke vår bevisste kontakt med mennesker i den virkelige verden istedet for på Facebook.
12. Når vi hadde hatt en åndelig oppvåkning som følge av disse trinn, prøvde vi å bringe dette budskapet videre til de som var igjen på det sosiale nettstedet og oppfordret dem til å følge oss.
Generelt går det greit. Det verste med å deaktivere seg var å oppgi grunn og skjønne at alternativet: ”Facebook skaper for mye sosialt drama i livet mitt” var det mest passende.
1. Vi innrømmer at vi er maktesløse overfor Facebook, og at vi ikke lenger kan mestre våre liv eller tiden vår
2. Vi føler at Facebook er en makt større enn oss selv, og at vi trenger å bli brakt tilbake til sunn fornuft.
3. Vi innså at vi hadde overlatt vår vilje og vårt liv til Facebook.
4. Vi foretok en fryktløs og grundig selvransakelse.
5. Vi innrømmet, ærlig og utilslørt, våre feil, for oss selv og et annet menneske, og de 350 nærmeste vennene våre.
6. Vi var helt innstilt på å la oss fjerne disse feilene i vår karakter.
7. Vi ba Facebook ydmykt om å slette oss.
8. Da Facebook nektet ba vi ydmykt om å få deaktivere kontoen vår.
9. Vi håpet at de menneskene vi hadde overvåket, fyllemeldt, stalket eller glemt bursdagen til ville tilgi oss.
10. Vi kjente på abstinensene etter å skrive statusoppdatering, legge ut linker, lage events og starte grupper.
11. Vi søkte gjennom kafemøter og kinoavtaler å styrke vår bevisste kontakt med mennesker i den virkelige verden istedet for på Facebook.
12. Når vi hadde hatt en åndelig oppvåkning som følge av disse trinn, prøvde vi å bringe dette budskapet videre til de som var igjen på det sosiale nettstedet og oppfordret dem til å følge oss.
Generelt går det greit. Det verste med å deaktivere seg var å oppgi grunn og skjønne at alternativet: ”Facebook skaper for mye sosialt drama i livet mitt” var det mest passende.
