For to år siden snublet jeg over en helt unik TV-serie for ungdom. Den var britisk, den moraliserte ikke, den tok opp interessante problemstillinger, hadde et spennende persongalleri, var i veldig høy grad interaktiv og den var bra. Skins er både surrealistisk og realistisk, rørende og morsom. I første episode av første sesong følger vi Tony, spilt av Nicholas Hoult som man kanskje husker fra About a boy, en kynisk, pen gutt som har som prosjekt å hjelpe sin mer nerdete venn Sid med å bli kvitt jomfrudommen. I de følgende åtte episodene i første sesongen får hver karakter sin egen historie fortalt, og man blir forelsket i serien.
For det første, disse ungdommene drikker, har sex, doper seg, men ingen må dra på rehab etter to fyller på rad, eller ha en alvorlig samtale med en forelder/venn/forelder av en venn, eller forstår sine feil etter å ha observert et bi-plott. Dette betyr ikke at man bagatelliserer ungdomsproblemer, tvert imot utforsker man dem mer. En av karakterene Cassie har spiseforstyrrelser, og det har hun gjennom hele serien, i større eller mindre grad. I Cassies tilfellet får vi også virkelig se et gjennomgående trekk for serien, hvordan alle voksne er idioter som ikke kan hjelpe med noe (og som helst spilles av britiske komikere som for eksempel Bill Bailey som spiller Walter Oliver i to episoder). Skildringen av Cassie viser også en jente med alvorlige spiseforstyrrelser, som er villig til å ta hva som helst hvis det gjør at hun kan glemme at hun er sulten. Samtidig blir det ikke grått og trist på grunn av for eksempel de svært surrealistiske elementene som gjerne i stor grad dukker opp rundt Cassie.
I tillegg er dette en serie som føles veldig tidsriktig. Maxxie som er homofil er det hele tiden, han trenger ikke en lang komme-ut-av-skapet-prosess, hans problemer for da dreie seg om for eksempel forholdet til hans muslimske venn, og at en av de straighte vennene hans prøver seg på han.
I tillegg må man få med seg unseen skins, scener som ikke er med i serien, og som ikke er tatt ut, men laget i tillegg. Livat!
Men dette var altså første sesong. Så kom andre sesong. Og det var en nedtur. Det var umulig for serien å følge opp den sinnsykt bra førstesesongen, og det gikk i den teite andre-sesongs-fella. Alt for mye, og alt for alvorlig plotutvikling. Det føles som om serier med en veldig sterk første sesong ikke aner hva de skal gjøre for å holde interessen, og i alt for mange tilfeller slenger de på død, gjerne i form av et mord (Nevner i fleng: FNL, The O.C. og Gossip Girl).
Derfor er det herlig å begynne på sesong 3 i Skins med helt nye karakterer, med unntak av Effy, Tonys lillesøster. Første og andre episode virker lovende, og jeg har tro på sesongen og karakterene. Jeg liker jo selvsagt veldig godt tvillingproblematikken, men også det faktum at Effy alltid overrasker. Good times ahead!
