Å besøke Old Trafford, ikke akkurat noe som stod høyt på lista min over ting jeg kunne tenkt meg å gjøre. Like fullt fant jeg meg selv hutrende på tribunen på en rundtur (ja, ikke en gang en kamp, men en guidet tur) på stadionen. Men la oss spole tilbake, for dette var slett ikke min eneste Manchester United opplevelse den dagen. Det første var å finne stadionen. Vi er en familie på fire som til stadighet vil imponere hverandre med vår sprekhet, derfor var det ikke en sjel som protesterte da mamma friskt forslo at vi skulle gå til fotballbanen, dette til tross for at vi alle kunne se at den ikke lå i bykartområdet, der vi befant oss, men på et annet kart over the Quays der vi tydelig kunne se Old Trafford, som en stort, grønt markert stadionområde. Men, ingen grunn til bekymring, vi gikk jo gjennom interessante strøk med industri, motorvei og nedslitte hus, hva kunne vel vært bedre. Etter hvert som vi nærmet oss denne grønne oasen i det folketomme, nesten klisjeaktige urbane engelske landskapet så vi et skilt mot Old Trafford som visselig gikk i en helt annen retning enn den vi gikk i. Nærmere gransking av kartet viste at det vi hadde antatt var Old Trafford, fotballområdet, i virkeligheten var Old Trafford cricketbanen, spenstig.
En liten omnavigering førte oss på rett vei, og endelig kom vi fram til det store fotballanlegget. Vi tuslet forbi MEGASTORE der man kunne kjøpe alskens Man U effekter (mer om det siden), og rett til Manchester United museet(!) for å sikre oss billetter til omvisningen på stadionen. Etter lang køing i et lite, iskaldt forværelse med en dør som pep hver gang noen stod for nært, som jo stort sett var alltid på grunn av mengden folk og den minimale plassen, fikk vi hvert vårt Manchester United nøkkelkjede med billett og reservasjon til omvisning 2 timer senere. Overraskende nok var ikke Manchester United museet nok til å holde oss opptatt i 2 timer, dette til tross for store montre med trofeer, et herlig display av tidligere brukte drakter og fotballsko, samt en hel vegg av navnene til alle som noen sinne hadde spilt på United. Min personlige favoritt var audiensen med Alex Ferguson, et kontor med et slags hologram av treneren som snakker og vitser litt om sin egen tyggisspising. For å få tiden til å gå beveget vi oss opp i the Red cafe, der produkter og service var langt under akseptabelt nivå. Vi hastet oss derfor videre til MEGASTORE.
Først, en liten setning om standarden på ting. Museet og cafeen så ganske sletne og stygge ut, mens MEGASTOREN var polert og fin. Kanskje har Manchester United valgt å bruke pengene der de tjener dem (noe som kan diskuteres, spesielt i lys av omvisningen).
Det var ikke en ting de ikke hadde i MEGASTOREN, alt fra lommelerke, alt av klær(sommer og vinter), julepynt, håndduker, prinsesskjoler, hårbørste, til gro-ditt-eget-old-trafford-kit(bildet), u name it, they got it. Så! Omvisning. Jeg vil påstå at dette var høydepunktet for min del, det er noe underbart med å være en plass og at noen forteller deg alt du trenger å vite på en morsom, men informativ måte. Ting jeg lærte:
Stadionen har plass til 77 000 (men har gjerne bare 75 000 tilstedet på kamper, en del stoler går bort på å lage mellomrom mellom hjemmelag- og bortelagsupportere).
Sesongbilletter koster mellom £400-990 (aka mellom 4000-9900 gitt dagens kurs).
Bortelaget får maks 3000 billetter, men det blir vurdert i forhold til hvor mange som kommer.
De gir mange (flere hundre) plasser til rullestolbrukere, men en betingelse for å kunne kjøpe billett er at du er med i handikapsupporterklubben til Manchester United. De får sitt eget loungeområde med gratis mat.
Spillernes lounge er latterlig liten og innredet som et slags samfunnshus på bygda, sykt. Tydeligvis ikke så fantastisk å spille på ”verdens beste lag”.
Pluss mange andre interessante fakta. Omvisningen var gøyal og kan anbefales, men enten med sykt mye klær, eller ikke i romjula.
Neste post, KAMPEN.
