Alle jenter suger til seg Jane Austen filmatiseringene og ser for seg selv som den morsomme, og handsome enough Elizabeth Bennet’er, som skal finne en kjekk og staut mann. Etter noen misforståelser og forviklinger utrykkes endelig den dype kjærligheten. Det er trist at Bright Star sannsynligvis vil bli oppfattet som samme type film. Nok et kostymedrama som prøver å dra nytte av Jane Austen-effekten, for å gi jenter nok en urealistisk forventing om kjærligheten. Det vil være urettferdig, da denne filmen tvert imot skildret et av de kjærlighetsforholdene som jeg har opplevd som mest virkelighetsnær på lenge. De to karakterene, Fanny og Keats er på ingen måter perfekte. Hun er ikke spesielt morsom, men har til tider et gravalvor og en inderlighet som ikke alltid fant gjenklang hos meg. Samtidig er hun lidenskapelig opptatt av mote, og syr alle klærne sine selv. I begynnelsen av filmen ble det understreket så mange ganger at jeg følte det var en påklistret feminismetrekk hos Fanny, at hun hadde sin egen selvstendige interesse. Etter hvert oppfattet jeg det derimot mer som en måte å vise at hun er en litt skrytete person, som er komisk overdressed til en hver anledning. En vanlig person med styrker og svakheter. Heller ikke han er noe bedre, ikke utpreget pen, om enn handsome enough (eller som min mor sa om Sivert Høyem, han hadde gått greit på en mandag). Han er litt svakelig, og uselvstendig. De to blir ikke umiddelbart forelsket, men trekkes mot hverandre sakte.
Filmen er stemningsfull, men subtil. Det gis masse rom for bare å utforske hvordan man står mellom gardinene og vinduet for å vise seg fram til noen i hagen, eller hvor deilig det er å gå hånd i hånd når man nettopp har kysset, og man syns alt er morsomt. Kameraet går ofte helt nært, bokstavelig talt som i første scene der vi får se synålen i arbeid, men også så nært karakterene at vi virkelig føler deres virkelighet. Det er utrolig mye vakkert i filmen, som når Fanny har brodert et puteklede til Keats og (og her må jeg stjele Slates Dana Stevens bilde) det er som et dikt i seg selv. Eller et rom fullt av sommerfugler, eller noen som ligger på toppen av et tre og gjenskaper en drøm. Men uten at det blir teit og bare en romantisk film.
Hva er det som er problemet med kjærlighet på film? Det er laget for å skape drømmer, og får det til med å gi oss idealiserte bilder av kjærlighet. Pene, morsomme mennesker møtes og forelsker seg. Så er det noen komplikasjoner, men til slutt finner de sammen. Bright Star viser ikke et kjærlighetsforhold du ønsker deg inn i, men som du kan kjenne deg igjen i.
Klarte dessverre ikke å finne ut om, og eventuelt når, Bright Star er på kino i Norge.
