Munn-til-munn-metoden

Denne teksten ble publisert i Bergens Tidende 29. august 2011, og gjentas her til glede for venner og familie som av en eller annen syk, mistenkelig grunn ikke abonnerer på BT.

Det tikker inn en e-post fra en forlegger i en av de mange små forlagene rundt i landet. Hun vil få oppmerksomhet rundt krimboka de har gitt ut, ironisk nok titulert Hemmeligheten. Pressemeldinga forteller at det er allerede er solgt 1000 eksemplarer, kun via munn-til-munn-metoden. Uten å henge seg alt for mye opp i det bilde man får i hodet av utrykket, er det umulig å unngå symbolikken. Det er ikke kun en fornorskning av word of mouth, men også et etablert førstehjelpsutrykk. Livredding blir gjort med munn-til-munn-metoden, og forleggeren gjør en innsats. Hun prøver å berge romanen som hittil har blitt oversett av rikspressen.

Kanskje er det flere bøker som trenger livredding. Det mest slående med årets bokhøst er hvor mange av våre etablerte forfattere som kommer med nye bøker. Innenfor alle sjangre, og på rekke og rad utover høsten. Vi kan nevne i fleng Karl Ove Knausgård, Hanne Ørstavik, Linn Ullmann, Jan Kjærstad, Roy Jacobsen, Anne B. Ragde, og det er bare de nasjonale. En spennende høst for kritikere og lesere, og de riktige forfatterne. Men hva skjer dersom du har gitt ut tredje boka di denne høsten, uten at du har klart å opparbeide deg et sterkt rykte med de to foregående. Du havnet ikke på noens radar, og i år rekker de kanskje ikke engang å lese boka, det var ikke spalteplass eller tid igjen etter at de store navnene ble dekt. Å levere et sterkt manus blir ikke lengre en garanti for anmeldelse. Kanskje er region- og lokalavisene løsningen, men selv ikke uetablerte vestlandsforfattere er trygge i år da de fleste av landsdelens prominente forfattere også gir ut bøker i høst, blant annet Frode Grytten, Marit Eikmo, Tomas Espedal, og Mette Karlsvik.

Heldigvis er det alltid noen å skylde på. Alle går i hver sin skyttergrav, forfattere skylder på forlagene, som ikke jobber nok med bøkene deres. Forlag anklager pressen for å kun interessere seg for bestselgerne. Pressen hevder de dekker det leserne er interessert i, og leserne føler presset om å lese all verdens bøker for å være oppdatert. Og muligens er det der problemet ligger, det er for mange bøker. Selv om du ønsket å velge bøker basert på kun kvalitet ville det være uoverkommelig å lese hundrevis av bøker bare for å sjekke. Forlagene har en strategisk interesse i å gi ut en bred katalog, selv om de ikke legger ned masse ressurser i å følge dem opp, redaksjonelt eller på PR-siden. Og noen forfattere står igjen, de hadde uflaks med lanseringshøsten og må nå håpe på munn-til-munn-metoden.