Den siste revejakta

Jeg har aldri vært helt inne i 70-tallet. Mine foreldre var ung på 80-tallet, og jeg har aldri hatt den store 70-tallsnostalgien som jeg ofte har observert hos mine jevnaldrende venner, som alle er barn av 68’erne. Hippier har for meg alltid vært en gjeng selvbedragere som jeg nødvendigvis ikke ønsket assosieres med. Dette gjorde at jeg nærmet meg kinosalen med en bør av fordommer med på lasset da jeg skulle se Den siste revejakta. Men, som med så mange ganger før ble mine fordommer mot spesifikke subkulturer tildels sjarmert vekk av enkeltmenneskene den består av.

Vi møter Carl og Robert, spilt av henholdsvis Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch, som bedriver hasjsalg for å tjene penger til å oppfylle de svevende drømmene sine. Fram til nå har de drevet i småskala, men de står foran en stor jobb, med 45 kilo som skal finansieres, hentes og selges på 2 uker, og det er jobben som gjør at de endelig skal kunne ta overskuddet å realisere et hippiekollektiv på landet. Med en viss ironisering over enkelte aspekter av kulturen fortelles historien på en forsåvidt troverdig måte. Ting gjøres ikke for stort og skummelt, det er tross alt snakk om Oslo på slutten av 70-tallet, derfor ser vi ikke skytevåpen eller utstrakt voldsbruk som vanligvis preger filmer som tematiserer dopsalg.

Mitt største problem med filmen er at jeg ikke helt tror på Nicolai Cleve Brochs skuespill, spesielt har jeg problemer med å tro på kostymet hans. Det store skjegget glir av og til over til å se julenisseaktig ut. Til gjengjeld er Kristoffer Joner en drøm. Selv om han blir type-castet til å spille den nervøse, paranoide typen velger jeg å ikke holde det mot han. I denne rollen er han dessuten mer mandig enn han vanligvis er, og han bringer også størstedelen av humoren inn i filmen. Det at filmen ikke er veldig moraliserende, men likevel kommer med motforestillinger mot hovedpersonenes syn på seg selv som frihetsforkjempere i et forknytt norsk samfunn, gjør den balansert, noe som igjen får hippieskeptikeren i meg til å mykne litt.

Alt i alt er filmen verdt å se, men ikke en høyder for meg personlig. (Og om man skulle undres over hvorfor jeg ikke gjentar den vante sangen om at Bjørn Sundqvist spiller i alle norske filmer, er det selvsagt fordi jeg elsker Bjørn Sundqvist og jeg tror de fleste filmer hadde vært bedre dersom han var med, ønsket er at han er i ABSOLUTT ALLE norske, og gjerne utenlandske filmer.)