Burn after reading er den nyeste filmen til de ikke altfor ukjente Coen-brødrene. Til tross for at mine venner i Slate.com mener de går litt på tomgang, lot jeg meg underholde, om enn av billige triks. Et typisk eksempel på deres billige triks er å la Brad Pitt spille en karikert uintelligent personlig trener med et tomt, men lykkelig blikk og herlige blonde striper i håret. Og jeg er ikke mer komplisert enn at jeg lar meg underholde. På sett og vis bæres hele filmen av at alle karakterene har små eiendommelige aspekter av sin personlighet som gjør dem morsomme, som man vel strengt tatt kan avskrive som nok et eksempel på billige triks.
Det er litt meningsløst å gjenfortelle historien, da det stort sett går ut på forviklinger og rot. Osbourne Cox(John Malkovich) sier opp jobben sin i CIA i sinne etter å ha blitt degradert på grunn av drikkeproblemet sitt. Han gjør noen fåfengte forsøk på å skrive sine egne memoarer samtidig som han blir sett på med stadig mer forakt av sin kone, Katie Cox (Tilda Swinton). Linda Litzke(Frances McDormand) jobber på et helsestudio, utforsker internettdating, og drømmer om å skape en ny Linda gjennom en rekke kosmetiske inngrep,som til hennes fortvilelse ikke dekkes av helseforsikringen hennes. På helsestudioet dukker det opp en cd med biter av Cox memoarer og noe annet og Litxke ser en gylden mulighet til finnerlønn og sammen med Chad Feldheimer(Brad Pitt) tar de kontakt med en lite samarbeidsvillig Cox. Samtidig har vi Harry Pfarrer(George Clooney) som tilsynelatende er lykkelig gift med en barnebokforfatter men cruiser internett etter kvinner og også har et forhold til Cox’ kone.
Tematikken er typisk, vanlige mennesker som er utilfredstilt i livene sine. De er ikke fornøyd med partneren, jobben, kroppen eller tilværelsen generelt. Du har de som er lavt i samfunnsanseelsen som prøver å skape seg et bedre liv, de som mister status og har vanskelig for å akseptere det og de som føler at de er på topp, litt over de andre og derfor fortjener bedre. Det interessante for meg med denne filmen er hvordan vi har et tydelig klasseskille, ikke bare i penger, men også i utdannelse og kultur. Det føles litt ubehagelig å le av at de dumme helsestudioarbeiderene som tror de har funnet topphemmelig informasjon brent ut på en cd på gulvet i garderoben når det ligger i kortene at dette ikke er en film som denne typen mennesker selv ville gått for å se. Men filmen har jo et visst pessimistisk anslag som stiller alle menneskene i et særdeles dårlig lys, samtidig som du blir litt glad i dem mye takket være skuespillerstjernene som gir dem liv. Ikke nødvendigvis med fantastisk skuespill, men med magien som ligger i karismaen til superstjerner.
Et annet aspekt jeg liker med filmen er det fokuset den har lagt på å vise forskjellige mennesketyper. Ja-mennesker og nei-mennesker, de som er på jakt etter å oppfylle nesten umulige drømmer og de som gir opp når de møter motstand. Og den tredje typen, den pragmatiske, som er verken pessimistisk eller optimistisk, men bare handlekraftig og fremdriftsorientert. På et punkt i filmen hyler en Linda Litzke til den stakkarslige sjefen sin som åpenbart er forelsket i henne at hun er så lei negativiteten hans når han forsiktig er kritisk til å bryte seg inn hos fremmede for å stjele statshemmeligheter.
Filmen er morsom, men ikke hysterisk sådan. Men den tilfredstiller ikke det feministiske kriteriet.
Det er litt meningsløst å gjenfortelle historien, da det stort sett går ut på forviklinger og rot. Osbourne Cox(John Malkovich) sier opp jobben sin i CIA i sinne etter å ha blitt degradert på grunn av drikkeproblemet sitt. Han gjør noen fåfengte forsøk på å skrive sine egne memoarer samtidig som han blir sett på med stadig mer forakt av sin kone, Katie Cox (Tilda Swinton). Linda Litzke(Frances McDormand) jobber på et helsestudio, utforsker internettdating, og drømmer om å skape en ny Linda gjennom en rekke kosmetiske inngrep,som til hennes fortvilelse ikke dekkes av helseforsikringen hennes. På helsestudioet dukker det opp en cd med biter av Cox memoarer og noe annet og Litxke ser en gylden mulighet til finnerlønn og sammen med Chad Feldheimer(Brad Pitt) tar de kontakt med en lite samarbeidsvillig Cox. Samtidig har vi Harry Pfarrer(George Clooney) som tilsynelatende er lykkelig gift med en barnebokforfatter men cruiser internett etter kvinner og også har et forhold til Cox’ kone.
Tematikken er typisk, vanlige mennesker som er utilfredstilt i livene sine. De er ikke fornøyd med partneren, jobben, kroppen eller tilværelsen generelt. Du har de som er lavt i samfunnsanseelsen som prøver å skape seg et bedre liv, de som mister status og har vanskelig for å akseptere det og de som føler at de er på topp, litt over de andre og derfor fortjener bedre. Det interessante for meg med denne filmen er hvordan vi har et tydelig klasseskille, ikke bare i penger, men også i utdannelse og kultur. Det føles litt ubehagelig å le av at de dumme helsestudioarbeiderene som tror de har funnet topphemmelig informasjon brent ut på en cd på gulvet i garderoben når det ligger i kortene at dette ikke er en film som denne typen mennesker selv ville gått for å se. Men filmen har jo et visst pessimistisk anslag som stiller alle menneskene i et særdeles dårlig lys, samtidig som du blir litt glad i dem mye takket være skuespillerstjernene som gir dem liv. Ikke nødvendigvis med fantastisk skuespill, men med magien som ligger i karismaen til superstjerner.
Et annet aspekt jeg liker med filmen er det fokuset den har lagt på å vise forskjellige mennesketyper. Ja-mennesker og nei-mennesker, de som er på jakt etter å oppfylle nesten umulige drømmer og de som gir opp når de møter motstand. Og den tredje typen, den pragmatiske, som er verken pessimistisk eller optimistisk, men bare handlekraftig og fremdriftsorientert. På et punkt i filmen hyler en Linda Litzke til den stakkarslige sjefen sin som åpenbart er forelsket i henne at hun er så lei negativiteten hans når han forsiktig er kritisk til å bryte seg inn hos fremmede for å stjele statshemmeligheter.
Filmen er morsom, men ikke hysterisk sådan. Men den tilfredstiller ikke det feministiske kriteriet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar