Upperdog

Med jevne mellomrom kommer det klager på at norske kritikere gir norske filmer for gode omtaler. Jeg sitter alltid igjen og er litt uenig, fordi jeg føler at norsk samtidsfilm er litt bedre i kraft av å være nettopp norsk samtidsfilm. Det er litt som det Marta Nordheim skriver om bøker i Røff guide til samtidslitteraturen; det er ikke alle som vil stå seg som klassikere, men de er likevel de eneste som beskriver vår hverdag slik den er akkurat nå. Så dersom noen filmer får rause terningkast er det kanskje på sin plass, nettopp fordi publikum bør få det med seg for å få mulighet til å reflektere litt over vårt eget samfunn.

I dette perspektivet er Sara Johnsens Upperdog en god film. Den berører veldig mange aktuelle problemstillinger for det moderne norske samfunn. Alt fra Norges involvering i irakkrigen, arbeidsinnvandring og adopsjon, til klasseskiller og pressens rolle og ansvar, bare for å nevne noe. I tillegg tar den opp universelle problemer som skyld og relasjoner mellom menneskene.
Et sammensatt, men likevel ikke urealistisk persongalleri befolker filmen. Vi har Axel som har så store tillitsproblemer at han får kompisen til å ligge med kjæresten hans for å bevise at hun ikke kan stoles på. Han flytter ut og hjem til adoptivforeldrene og legger merke til familiens nye hushjelp Maria. Hun er polsk, med en sønn i hjemlandet som bor hos besteforeldrene. Hun jobber hos Axels familie om dagen, og sammen med Yanne på en restaurant om kvelden. Per har kommet til Oslo, etter å ha tjenestegjort i Afghanistan, for å studere, og flytter inn i huset tvers ovenfor restauranten.

Karakterene er jevnt over svært gjennomtenkte. Som nordlending setter jeg pris på at Per er fra Nord-Norge, men er fåmælt, litt sjenert, og ikke sier hestkuk. Polske Maria har et umiddelbart vesen som stadig gir komiske poeng, og enkel, men ubanal livsvisdom i kraft av å være en person og ikke en klisjé. Derfor kan hun si ”the Norwegians are sad” uten at det føles påklistret og teit. Hatten av for skuespiller Agnieszka Grochowska, som virkelig er sjarmerende og gir karakteren sin dybde. Hermann Sabado er pen å se på, og herlig ofte halvnaken, og vennskapet mellom Maria og Yanne åpner for at de kan snakke om andre ting enn menn. Det gjør seg med kvinnelige regissører, kvinnene får relevante roller og publikum får pene, nakne menn.

Sara Johnsen har laget en film med interessante synsvinkler, og filmen har et nærmest følsomt visuelt utrykk. Det som trekker ned er den svulstige filmmusikken jeg har lite til overs for. Det er slitsomt med påtrengende klassisk musikk som skal tvinge en inn i de sinnsstemningene man skal ha. Det hadde vært fint om man kunne stolt på at filmen i seg selv klarer å formidle de nødvendige følelsene. I tilegg opplever jeg filmen som litt for utflytende på slutten.

Men løp og kjøp billett, en god mulighet til å tenke over samfunnet vårt uten å få alle problemstillingene matet inn med skje.