I'm not into it

Mot bedre vitende så jeg He’s just not that into you. Det er vanskelig å bestemme seg for hva som var verst, filmen, eller det faktum at jeg så den.
I forkant av premieren til denne filmen leste jeg en interessant kommentar i Nymag om hvordan moderne romantiske komedier alltid har et poeng om at kvinner må endre seg for å kunne finne kjærlighet. I denne ble He’s just not that into you nevnt og jeg var skeptisk, og valgte å ikke se den på kino. Men når nettene ble lange i Longyearbyen tok jeg den fram.

He’s just not that into you er en ensemble film, som ser på folk i forskjellige stadier av parforhold. Vi møter Gigi (Goodwin) som går på dater og venter på å bli oppringt, og som aldri forstår kodene for at en mann ikke kommer til å ringe henne. Hun jobber med Janine (Connelly) og Beth (Aniston), som stadig får høre om hennes besettelser over siste date. Selv er de i mer stabile forhold, men ikke uten problemer. Beth er sammen med en fyr på syvende året som enda ikke har fridd til henne, og Janine innbiller seg at hun er lykkelig gift med kjæresten hun fant på college. En ektemann som møter Anna, en singel jente som ikke har skrupler mot å legge seg etter gifte menn, og som ringer Conor til trøst når hun ikke får de hun egentlig vil ha. Som en relativt dårlig utviklet bihistorie har vi også Mary, en magasinarbeider som er i moderne kontakt med menn over myspace/mobil/mail, bare for å oppleve at det er syv kanaler hun må sjekke slik at hun kan føle seg avvist via alle medium.

Hovedproblemet med denne filmen er at den gir et inntrykk av at det eneste som opptar kvinner er å gifte seg og å få barn. Til tross for et lass med kvinnelige karakterer kan jeg ikke huske en eneste samtale mellom dem som ikke handlet om en mann. Hovedbudskapet gir seg ut for å være at kvinner må fatte skissa og ikke bli opphengt i menn som ikke er interessert i dem. Jeg har faktisk lest boka som filmen bygger på, og den var vesentlig mer morsom og krass, og kan oppfattes mer som et verktøy eller et middel for å oppnå sjelefred. ”Livsvisdommen” deles i filmen ut til Gigi fra bartenderen Alex, og er relativt enkelt, hvis han ikke ringer, eller prøver å få til å møte deg, så er han ikke interessert. Man skulle trodd det var ganske åpenbart, men for Gigi er det en helt ny innsikt som hun sprer til venninnene. Dette inspirerer Beth til å stille kjæresten et giftemålsultimatum.
Det er ikke det at man ikke kan kjenne seg igjen i tankegangen, at man ikke kan ha opplevd at en selv lager unnskyldninger (kanskje mistet han nummeret mitt, kanskje er han bortreist), forskjellen er at de fleste virkelige kvinner også har noen andre ting de er opptatt av enn dette. Vi aner ikke hva Gigi, Beth og Janine jobber med, arbeidsplassen er en kulisse for å snakke om det viktigste i verden, menn og forhold. Det er en plass man kan gå fra dersom man skal redde ekteskapet sitt med å ha sex på kontoret til mannen. Man kunne sagt at det er naturlig siden filmen handler om forhold, men mennenes jobber er tydelige, Connor er eiendomsmegler, Ben jobber i musikkbransjen og Alex driver en restaurant/bar. De er mindre viktige karakterer enn kvinnene, men deres jobber er altså relevante.

Det som gjør denne filmen ekstra dårlig som romantisk komedie er at den ikke har den følelsen av forelskelse vi vanligvis får, der gutt møter jente og det er åpenbart at de passer sammen og man venter på at de skal oppdage det selv. Gigi, som er så søt at du bare vil spise henne opp, vil bare finne en mann, og det virker nesten som om det er likegyldig hvem det er. Hennes forhold til Alex er preget av at de er i en semivennskapelig relasjon, men straks hun ser ”signaler” på at han er interessert i henne for noe mer, blir hun umiddelbart kjempeinteressert i han. I kraft av at han vil ha henne, ikke fordi hun liker han som person (for øvrig ikke ulikt Jim Carreys karakter i Eternal sunshine.. som sier: Why do I fall in love with every woman that shows me the slightest bit of interest?). Et like stort mysterium er hvorfor Alex etter en slags patetisk krangel forelsker seg i henne. Spesielt siden hun, la oss være enig om det, virker litt crazy. Jeg kjøper det ikke.

Når jeg sa at hovedbudskapet ”gir seg ut” for å være ”å fatte skissa”, er det fordi jeg oppfatter budskapet helt annerledes. Filmen trekker fram hvordan vi gjør unntakshistoriene, om den ene som var på en date hvor han ikke ringte på to uker, men som så endte det med at de giftet seg likevel, til hovedregelen, når de i virkeligheten er unntaket. Men budskapet er strengt tatt at lykken kommer til deg når du har funnet den rette. På slutten er det sånn hvordan-har-vi det-nå-aktig-sekvens, de lykkelige er de som fikk være i parforhold, de som liksom ikke har det så fint er de single (som også samsvarer med de kjipe, de som drev med utroskap, eller var sykelig up-tight).

Hvorfor gidder vi å se slike filmer? Hvorfor dyrker vi disse sidene ved oss selv, i stedet for å bli inspirert av filmer der kvinner er mennesker ikke bare dukker på jakt etter den perfekte mann. Kanskje fordi vi har så lite utvalg? Jeg sier meg enig med LAtimes om at tv-serier har mye mer å tilby i form av troverdige og interessante kvinneskikkelser, og vurderer fullstendig boikott av romantiske komedier fordi jeg finner det ikke morsomt lengre, bare trist.