6.8.09

Nyskapning og innsnevring



Anne Viken har skrevet et innlegg i dagens Aftenposten der hun går til angrep på ”feministene”. Jeg tror det delvis er ment som en kommentar til et innlegg av Anne Bitsch. Vikens innlegg har helt sikkert en god intensjon i utgangspunktet, hun etterlyser fornying i tankene rundt kjønn. Men samtidig kan det virke som om hun også har et behov for å si noe om denne gruppen mennesker som hun omtaler som feministene.

Jeg har et problem med en innsnevring av hvem som er feminister. Det er mange som definerer hvem som er feminister, ofte føler jeg at venstresiden av norsk politikk har klart å få definere hva man må mene for å være feminist. At man må se på strukturer, og at liberal feminisme er en umulighet. Se for øvrig mitt innlegg på 8.mars bloggen. På motsatt side har vi de kvinnene som åpent sier at de på ingen måter er feminister fordi de hater ikke menn, eller sex, eller what not. De driver også og innsnevrer definisjonen og rommet for å kalle seg feminist. Ofte føler jeg et visst sinne av sånne uttalelser, fordi det er jenter som leser det og tenker at de heller ikke vil være en sånn anti-sex mannehater, og velger å ikke kalle seg feminister. Ingen vil vel at en mann skal mistenke at de ikke er trivelige og easygoing. Men dette er klisjeene.

Når jeg leser Anne Vikens innlegg er min reaksjon at det er veldig lite egnet for å utvide rommet for å kalle seg feminist. For det første omtales feminister som en ensartet gjeng som har jevnlige møter der vi setter en agenda for alt vi er enig om.

Skillelinjene i debatten går tilsynelatende ikke mellom hvem som har peiling og hvem som ikke har peiling. Den går mellom de som går i takt, og de som ikke går i takt til feministenes bongotromme. De som følger programmet, og de ukorrekte.

Vi har også en utfrysningsagenda:

Feministers takhøyde er lav. Derfor utvikles ikke nye argumenter. Hva man kan mene og hva man ikke kan mene, skal man ha god oversikt over som feminist. Ellers blir man utdefinert.

Og vi har tydeligvis valgt Anne Bitsch til å snakke for oss alle sammen. Det rare er at jeg kan ikke huske at Anne Bitsch skrev noen plass at hun representerte alle feministene. Hun er ikke valgt, hun er en av de stemmene i debatten. Jeg er feminist, uten at jeg er enig med henne om alt, men jeg setter pris på at hun setter feministiske problemstillinger på dagsorden. På samme måte som at jeg forsåvidt setter pris på Anne Vikens bidrag, selv om jeg skulle ønske hun ville fokusert på sak, eller ideologi heller enn å tolke seg til en egentlig ikke eksisterende gruppes standpunkt. Jeg skulle ønske at man kunne føle en tilhørighet til feministbegrepet uten å måtte være enig med alt alle feminister skriver. Men dette målet vil aldri bli møtt hvis vi hele tiden skal lage forestillinger om hverandre.

Jeg ønsker også nyskapning i feminismen, og jeg skulle ønske innlegget handlet mer om hva en faktisk kunne gjort for fornying, heller enn vedlikeholde en gammeldags ide om hva “alle” feminister synes.

7 kommentarer:

Fjordfitte sa...

Jeg må dessverre anbefale Anne Viken min eldgamle post "guide for deg som vil skrive om feminisme". Hvem er det hun skriver om egentlig? Er også forbløffet over at Anne Bitsch nå er synonym for feministene.

brannfjell sa...

Det er så rart at det aldri tar slutt, på den andre siden er vel dette nettopp hvorfor det aldri tar slutt.

Anne Viken sa...

Det som hadde vore interessant, var om ein tok debatten heller enn å kverrulere. Men det maktar ein kanskje ikkje, som påpeikt.

brannfjell sa...

Det er jo alltid opp til øyet som ser hvem som kverulerer. Man kan vel påstå at det er du som kverulerer her. Det er jo nyskapningsideene jeg etterlyser i innlegget ditt. Jeg har i andre fora prøvd å gi innspill på hvordan man skal kunne skape en ny giv i feminismen, og et av hovedpoengene mine har vært at man trenger en utvidelse av begrepet og ikke en innsnevring slik at flere kan komme på banen og kalle seg feminist. Jeg opplever jo at ditt innlegg motarbeider min visjon og ønske for debatten. Håpet er jo at du tar opp ditt eget initiativ og foreslår nyskapende ting, heller enn en gammel fordomsrepetisjon.

Mihoe sa...

Bifalles! Kjenner jeg er litt for matt akkurat nå til å mene så mye, men opplever som deg at det er langt mer konstruktivt å snakke om sin egen feminisme enn å kritisere andres. Den posten du la igjen en lengre kommentar på oppfatter jeg som sjikanerende - med henvisning til alle disse intelektuelle folka som AV tydeligvis omgir seg med og som sier negative ting om Anne Bitsch.

brannfjell sa...

Jeg har litt problemer med å forstå motivasjonen for å skrive et innlegg ikke om hva en selv mener, men hva en mener andre burde mene i stedet for det de mener. Kall meg sneversynt.

Øivind Nordahl sa...

Det er forsåvidt interessant å formidle, studere - og kritisere språket, diskursene og hvordan de oppfattes. Det er nok dét Viken er ute etter, hvis jeg oppfatter henne riktig.

De som kaller seg "feminister" må på samme måte som alle andre som gruppeidentifiserer seg gjennom ismene etc. tåle baksiden av medaljen. Feminismen er omdiskutert, omdefinert - og stadig vekk et salig rot. Mens noen vil utvide begrepet feminisme er det andre som opplever at spesifisering og kampen om avgrensingen er viktigere for å bevare "riktigere" kultur- og verdisyn. Bedre har det ikke blitt av at noen antagoniserer og latterliggjør med-/motdebattanter. Hersketeknikkene sitter av og til løst. Bitsch har ved et par anledninger vært slurvete og skyldig i dette.

Legger man konstruktiv retorikk til grunn er det likevel tilbakevendende gode sjanser for å skape en felles plattform innad og på tvers av kjønnene.

Viken kritiserer også den stagnerte språkbruken. Jeg tror hun har rett i at den trengs å fornyes. Feminismen virker ofte for homogen for mange til å brukes som utgangspunkt og/eller videre likestillingsplattform - i hvert fall språklig.

Hvor synes Brannfjell det er lurt å begynne?