15.11.09

Samfunnsøkonomi: Verdsetting

Hva er hardangervidda verdt for deg?(Foto Wikipedia.no)

Hvordan måler man i penger hva en nasjonalpark er verdt? Hvordan kan vi verdsette et liv? Hva bør man betale i erstatning for en oljeulykke? Dette er noen av spørsmålene enkelte samfunnsøkonomer jobber med, og jeg skal se om jeg kan gi litt samfunnsøkonomisk innsikt til de uinnvidde.

Opprinnelig var planen at jeg skulle blogge om fagene mine jevnlig, det skulle være en slags måte å lære seg pensum på. Naivt, mulig det, men like fullt en god idé. Derfor gjør jeg et forsiktig første forsøk i dag, og forteller deg om hvordan økonomer verdsetter verdier som ikke nødvendigvis kan kjøpes for penger.

Utgangspunktet er at hver gang staten skal gjennomføre et prosjekt av en viss kostnadsstørrelse, antatt kostnad over 500 millioner kroner, må det gjøres en nytte- og kostnadsanalyse av prosjektet. I denne analysen ser man på hva alternativet til prosjektet er, og så ser man hvordan ting endres av at man gjør prosjektet. Hva er den økte nytten av prosjektet, og hva er kostnaden av det. Et eksempel på et offentlig prosjekt kan være å bygge en høyhastighetstogbane. For å evaluere om det er noe vi skal bruke penger på ser vi på hva det vil koste å få en høyhastighetsbane i rene pengeverdier, og så ser vi på kostnader knyttet på det som ikke er målt i penger. Dette kan være økt støy for de som bor der toglinjen skal legge, eller dersom det er inngrep i naturområder, må man kanskje se på hva kostnaden av å redusere kvaliteten på et fritidsområde er. På samme måte ser man på nytten, hva er verdien av den sparte tiden, hva er verdien av mindre miljøforurensing, gitt at man for eksempel går fra å reise med fly til å heller reise med tog.

Dersom man skal forklare nytte-kostnadsanalyse til ikke-økonomer møtes man ofte med motforestillinger om at alt ikke kan måles i penger, og at man derfor ikke kan ta avgjørelser basert på slike analyser. Ofte mener man at det at prosjektet er positivt i seg selv (høyhastighetstog er raske og gode for miljøet), betyr at de bør gjennomføres uansett.

Økonomer mener derimot at man bør finne nytten av slike prosjekter og veie dem opp mot kostnadene. Dette må man gjøre nettopp fordi det finnes alternative måter å bruke penger på, og vi ønsker jo å bruke pengene våre (statens penger) best mulig. Det finnes forskjellige måter å måle nytte på, og jeg skal prøve å gi en kort og overfladisk innføring i hva de forskjellige er.

Først kan man prøve å finne ut hva folk syns noe er verdt ved å se på hva de er villig til å betale for noe annet som gir samme resultat. Man prøver å finne noe som kan tilnærmes å være det samme. Et klassisk eksempel her er hvordan man kan måle hva folk syns det er verdt å kunne bruke en nasjonal park, ved hjelp av reisekostnadsmetoden. Man samler informasjon om hvor mye folk betaler for å reise til nasjonalparken, og ser på beløpet som det de er villig til å betale for å bruke parken. Det samlede beløpet er folks verdsetting av parken samlet. Problemet med denne metoden er at den bare måler nytten til de som faktisk drar til parken, mens det kan tenkes at andre i befolkningen har nytte av muligheten for å dra dit, eller at de syns det er verdifullt at den finnes i seg selv, og at de anser det som en verdi at framtidige generasjoner kan dra dit.

En annen type metode som brukes mye er hedoniske metode. Spesielt brukes huspriser for å estimere hvordan folk verdsetter ting i miljøet. Man bruker statistisk metode til å se på hva prisene på hus er i gjennomsnitt, og så isolerer man hva de forskjellige faktorene som bestemmer prisen er, og hvor stor påvirkning de har. For huspriser kan man kanskje se på antall rom, antall kvadratmeter, kilometeravstand til nærmeste tettsted, og bygningsår. Ved statistisk analyse kan man da se hvor mye prisøkning man får ved å ha et ekstra rom i et hus, gitt at det er like stort, er like langt fra tettsteder og er bygd i samme år. Dette finner man med analyse av store datasett av huspriser og kjennetegn med husene. Så kan man legge inn den faktoren man er interessert i, for eksempel hvor mye et hus taper i verdi dersom det ligger så og så mange kilometer fra en støykilde som for eksempel en flyplass. På den måten ser man hvordan folk verdsetter å ikke være utsatt for støy. Denne verdien kan så tas med når man regner den tapte nytten til naboene til en ny flyplass. En annen vanlig bruk av slik metode er å se på hvor mye mer lønn man får ved å jobbe i et risikoyrke, som for eksempel dykking. Ut i fra dette verdipåslaget kan man regne ut hvordan folk verdsetter livet sitt.

Hvordan verdsetter du at utsikten til fjellet utenfor huset ditt blir forringet av vindmøller?

Men hva gjør man dersom man vil måle verdien av noe som det ikke finnes gode erstatninger for i markedet, eller dersom man vil se på totalnytten av noe, ikke bare verdien av de som aktivt bruker det (som i eksempelet med nasjonalparken). Man kan rett og slett spørre. Dette kalles betinget verdsetting (BV), og går ut på at man gjør spørreundersøkelser der folk blir gitt negative scenarioer og bestemmer hva de ville betalt for å unngå dem, eller positive scenarioer der de kan oppgi hva de ville betalt for å få det. Forskning viser at dersom spørsmålene blir stilt riktig vil folk flest gi oppriktige mål på hvor mye de verdsetter noe. Det finnes en indirekte måte å gjøre dette på også, hvis man for eksempel gir folk valg de må velge mellom, vil du for eksempel betalt 6000 kr mer i skatt i året dersom du fikk gå til tannlegen gratis, eller vil du ha samme skatt som i dag, og ikke få tannlegetjenester. En variasjon av denne metoden er å gi en rekke scenarioer som de som svarer så skal lage en prioriteringsliste på.

Målet med disse undersøkelsene er å vite hvor mye befolkningen verdsetter noe, for å på den måten kunne ta gode avgjørelser på om folket faktisk vil dra nytte av prosjektet, i forhold til det det koster dem i skatter.

Et sensitivt tema i denne sammenhengen er hvordan vi verdsetter et liv. Her er den riktige betegnelsen et statistisk liv, og det handler om hvor mye vi vil betale for å redusere risikoen for dødsfall med en person. Forsikringsselskap operer gjerne med en verdsetting av et liv som knyttet til forventet arbeidsinntekt, jf saken om erstatningen til tidligere valutamegler Tage Patrick Flobakk etter ulykke. Han mente at forsikringsselskapet la opp til at han ville hatt en lavere inntjening i framtida enn det han mente var tilfellet.

For samfunnet er ikke estimater for fremtidig inntjening et godt mål for verdien av et liv. Det ville jo tilsi at pensjonisters eller langvarige uføretrygdede ville hatt en livsverdi nær 0, men det er ingenting som tilsier at det faktisk er tilfellet. Fra et samfunnsøkonomisk synspunkt vil det være hvordan en enkelt person verdsetter livet sitt som er avgjørende, og det er heller ingenting som antyder at lavtlønte har en vesentlig lavere verdi av livet sitt enn høytlønnede. Likevel er det ikke et alternativ å spørre en person som ligger for døden hva de ville vært villig til å betale for å fortsette å leve. Svarene ville sannsynligvis vært at de kunne betalt hva det skulle vært for å få fortsette å leve. Her kan vi bruke hedonisk metode for å se hvordan folk ønsker å bli kompensert for å gjøre ting som innebærer risiko for livet deres. Fortsatt vil dette gi et konservativt anslag fordi det er gjerne de som er minst bekymret for å miste livet sitt som går inn i jobber med ulykkesrisiko, og de trenger dermed også minst lønnskompensasjon. I tillegg er det forskjell mellom hvilken kompensasjon du krever for å gå fra 0,1 % til 0,2 % dødsrisiko, i forhold til mellom 50,1 % og 50,2 %. Jo høyere risiko du har i utgangspunktet, jo mindre villig vil du være til å få mer. I dag verdsettes et statistisk liv i forhold til ulykker til 15 millioner kroner i Norge, men USA opererer med et vesentlig høyere tall (ca 6 millioner dollar). Dette har en interessant implikasjon at det på verdensbasis ville være bedre om nordmenn døde heller enn amerikanere i en nytte-kostnadsanalyse. Forskning viser dog at det norske estimatet er mer reelt, og USA planlegger å nedjustere sitt.

Dersom du syns dette var veldig interessant kan du lese mer i Finansdepartementets ”Veileder i samfunnsøkonomisk analyse”, kapittel 6.

2 kommentarer:

Richard sa...

I like.

Nytteverdien man måler med metodene du nevner virker å være basert på folkets ønsker og meninger (i dag). Hvis man vil måle verdien av en nasjonalpark også for etterkommere må man kanskje bruke andre metoder (i tillegg?) (?)

brannfjell sa...

Det kan du si, samtidig er det jo menneskene i dag som skal betale for det. Nytteverdien for fremtiden blir derfor basert på hvilke hensyn dagens befolkning vil vise framtidens befolkning. Man snakker dog om hvilken neddiskonteringsfaktor man bør bruke på prosjekter med lang tidshorisont, som f eks miljøprosjekter, for å verdsette dem høyere, men her er det ikke kommet konklusjoner.