Dollhouse

Et senter fullt av mennesker som har fått hvisket vekk personligheten, de brukes som avanserte eskorter. Takket være en særdeles stormannsgal nerd som har utviklet en teknologi som gjør det mulig å sette inn nye minner, personlighet og egenskaper i disse menneskene, har de spesialisert seg i å gjøre drømmer levende. For et særs eksklusivt kundesegment tilbyr de perfekt tilpassede mennesker for enhver anledning, det være seg tidenes date, forhandler i kidnappersak eller mestertyv. Vi følger Echo, spilt av Eliza Dushku (Faith i Buffy, men ikke minst Missy Pantone i Bring it on), hun er en av de mest etterspurte ”actives” som senteret har, men som piloten antyder har hun ikke akkurat meldt seg frivillig.

Joss Whedon står bak serien, han har tidligere skapt serier som Buffy, Angel, Firefly og i fjor lagde han også Dr. Horribles Sing-Along blog (som jeg jo rett og slett elsket). Han har en stor og trofast fanskare som har ventet lenge på Dollhouse. Men allerede før piloten ble vist var mange overbevist om at den så å si var tatt av plakaten før plakaten i det hele tatt hadde kommet opp. Rykter om mange omskrivinger av manus, samt nyinnspillinger gjorde at mange så Dollhouses mulighet til å overleve sesongen som like usannsynlig som plottet.

Nå når vi har sett 4 episoder er det vel ikke slik at begeistringen er til å ta og føle på. Noen ser på Dollhouse i en slags takknemlighetsgjeld, men siden jeg ikke er helt der burde jeg la hele serien ligge…..likevel ser jeg det nå på en ukentlig basis. Hva kan jeg si, det er interessante aspekter med serien. Den stiller jo interessante spørsmål ved hva personlighet faktisk er (kan man virkelig ta vekk personligheten til noen og sitte igjen med et halvtomt skall?). Og det er jo et visst feministisk perspektiv, man kan leie en vakker kvinne og på toppen av alt få bestemme hvem hun skal være. Hun er innestengt i en striglet verden der hun spiser sunt, trener, gjør yoga og får spabehandling. Vi ser jo kritikken.