Hung – den mannlige versjonen av Weeds?

Ingen nyhet at jeg elsker nye serier, selv de dårlige gir meg alltid noe. Hva er ideen? Kunne det blitt bra? Hva er feil? Sånn sett fungerer HBOs Hung fint for meg.

Jeg tror tanken har vært å skape en serie som sier noe om konsekvensen av finanskrisen for den gjennomsnittlige amerikanske mannen. Vi møter Ray, en vanlig amerikansk mann, lærer og basketballtrener, skilt med to tenåringsbarn som er forfriskende vanlige og ikke spesielt pene. Etter at kona forlot han for en dermatolog flytter han inn i barndomshjemmet sammen med ungdommene, som helst vil bo med han. Det går dårlig på jobben, med laget og økonomien, men det endelige slaget blir når huset brenner ned og han ikke har forsikring. Han flytter i telt i hagen, barna flytter tilbake til moren og de økonomiske problemene topper seg. Desperat prøver han å komme opp med en måte å skaffe penger på, en bi-jobb, og på et gründerseminar blir han oppfordret til å komme på hva hans talent er, hans unike gave. Det eneste Ray kommer på er at han er godt utstyrt, i den forstand som tittelen på serien antyder. Men hvordan tjene penger? Gjennom det eldste yrket i verden, prostitusjon. Ved hjelp av en tidligere one night stand, Tanya, prøver han å etablere seg som mannelig eskorte, eller som Tanya ønsker å brande det, ”happiness consultant”.

Parallellen til Weeds er der, en desperat eneforsørger føler seg tvunget ut i et belastet ”yrke” for å ta vare på familien sin. Men Weeds har, i motsetning til Hung, vittige og intelligente karakterer. Selv de dumme i Weeds er ofte slu og oppfinnsomme. Ray er ikke spesielt kvikk, det er jo derfor han er i den situasjonen han er. Og dette er interessant, for der Nancy i Weeds er kjempesmart og oppgående har hun likevel ikke noe annet valg en dopdealing fordi hun mangler utdanning og erfaring til en annen jobb. Denne logikken ville nok ikke fungert i Hung, for en intelligent mann ville aldri vært uten utdanning og erfaring, eller i en lavtlønnet jobb. Et annet, helt åpenbart kjønnissue er for øvrig hvorfor det er greit å lage en dramakomedie om en mann som prostituerer seg, ville vi i det hele tatt vurdert det om det var en kvinne?

Et annet problem med Hung er Jane Adams, som spiller Tanya. Vi har sett henne som blant annet Joy i Happiness og i en birolle i Fraiser. Hun er for så vidt ikke en dårlig skuespiller, hun perfeksjonerer rollen som patetisk, irriterende og mislykket poet. Men jeg blir nesten uvel av å se henne, hun er rett og slett en sånn type person man ikke vil tilbringe tid med.

Verken Ray eller Tanya vekker min sympati, de er ikke spesielt morsomme, og kommer ikke i ekstremt festelige situasjoner. Et lyspunkt fant jeg dog. I fjerde episode har Ray endelig fått en ordentlig klient, men når han kommer dit er det en tykk, eldre dame. Han unnskylder seg med å være syk og stikker. Men etter å ha opplevd sin datter bli avvist av kjæresten sin til fordel for en penere og tynnere jente gjør det noe med han. På andre gangs besøket hos klienten er det hun som vil trekke seg, men han insisterer på å få henne til å føle seg pen og sexy. Da ble jeg faktisk litt rørt, nok til at jeg planlegger å se femte episode. Men jeg anbefaler den ikke, bare så det er sagt.

Venstre i mitt hjerte

I dag har det vært Venstre-dag for Dagbladets valgbloggere Mihoe, Hjorten og Bjørn Stærk, og i den anledning har jeg følt på kallet for å forsvare Venstre litt.

Venstre blir stadig kritisert fordi de ikke vil inngå i noe realistisk regjeringsalternativ. Sentrum-Høyre regjering utgår på grunn av for lav oppslutning, et borgelig alternativ er utelukket fordi Venstre ikke vil samarbeide med FrP, og Venstre ønsker heller ikke å støtte et rød-grønt alternativ med SV. Så blir det slått fast at en stemme til Venstre er en stemme til en mindretalls AP regjering. Det er ikke det at jeg ikke ser kritikken, men hva skal Venstre gjøre? Det er helt legetime grunner som gjør at de ikke kan støtte en FrP regjering eller en regjering med SV i, det strider fundamentalt med hva Venstre står for. Jeg vil heller ha et parti som faktisk holder på sitt ideologiske standpunkt framfor å være taktisk. Det er for få partier som er villig til å ta avgjørelser basert på sitt eget politiske standpunkt, heller enn å søke makt eller velgergunst for en hver pris.

Et eksempel på det så vi ved Venstres landsmøte i år. Sponheim ble kritisert for ikke å ta et klart EU standpunkt. Jeg satt igjen med et helt annet inntrykk. Talen hans viste at han var en politiker som reflekterte over et standpunkt. Han var åpen om at det ikke var en lett avgjørelse, men som avsluttet med at det var solidaritet- og samarbeidssaspektet med EU som gjorde at han på sikt kom til å gå inn for et norsk EU-medlemskap. Slike politikere ønsker jeg meg flere av, de som ikke hele tiden leter etter Norges fordeler, men som kan se utenfor ”våre” interesser.

Folk sier det ikke er noe poeng å stemme Venstre fordi partiet er så lite, og ikke står i en god posisjon for å gå i regjering. Men det å være i en potensiell vippeposisjon gir noen muligheter til å påvirke politikken som blir ført, og jeg vil at Venstre skal ha mest mulig påvirkningskraft fordi det er det partiet jeg kjenner meg komfortabel med ideologisk. Samtidig som at jeg er glad for at de ikke ønsker å være som et SV i en regjering som hele tiden overkjører dem, men som de må støtte offentlig. Derfor stemmer jeg Venstre, og syns ikke det er en bortkastet stemme, men helt ærlig det eneste partiet stemmen min kunne gått til.

Rocket Science (2007)

Unge jenter kan få unge gutter til å tro på seg selv med en slik intensitet at de fortsetter å tro på seg selv lenge etter at de unge jentene har gått videre til noe annet. Selv om vi har sett det før er det noe rørende med den tafatte unggutten med bollesveis og ingen åpenbare talenter, som plutselig for livet sitt endret av en jente som ser han. Selv om, eller kanskje spesielt på grunn av det, jenta er hans rake motsetning med ambisjoner nok til en hel skole og en skremmende målrettethet. Her må jeg skyte inn at jeg er mot at ambisiøse jenter med bein i nesa og imponerende viljestyrke blir framstilt som kjipe og umenneskelige. Men uansett, Rocket Science er en av de filmene som viser nettopp en av disse relasjonene, og som er morsomme, rørende, og triste uten å være sentimentale.

Hal Hefner er en snill og oppvakt gutt, med store taleproblemer, han stammer ut av en annen verden, kan ikke svare på spørsmål i timen, eller si i fra om han vil ha pizza eller fisk. Konstant plaget av sin eldre bror, og åpenbart ubekvem med foreldrenes skilsmisse, vandrer han rundt usett i verden. Inntil en dag når Ginny Ryerson tar kontakt med han på bussen og ber han bli med i debattlaget til skolen. Etter at partneren sviktet henne i statens debattfinale er hun på jakt etter et nytt lagmedlem som hun kan forme til den perfekte debattant. Hal er i utgangpunktet fullstendig imot på grunn av sine talevansker, men Ginnys ord om at han har et skjult talent, og at de med handikap presterer bedre i konkurranser fordi de har mer å bevise, vekker noe inni han.

For en deilig film, av den typen som ikke har happy ending, men ting går godt likevel, ikke ulikt livet. Ja, jeg er åpen for å si det, Rocket Science er som livet.

Nye sommerserier

På sommeren dukker det ofte opp litt absurde serier som skal underholde oss mens de andre seriene har ferie. Noen er absolutt severdige, som Entourage og True blood, mens andre dukker opp og forsvinner uten at noen husker dem nevneverdig. Det blir gjerne satset mot ungdomssegmentet, og ABC family har sluppet første episode av 10 things I hate about you, som er basert på filmen 10 things I hate about you, som i sin tid var basert på et Shakespear-stykke.

Serien begynner på samme sted som filmen begynner, med to søstre på samme high school, som er helt forskjellig. Den ene radikalt feministisk og kvasi-intellektuell, mens den andre hungrer etter å være populær. Den yngre wannaben Bianca får nerden Cameron til å føle kjærlighet ved første blikk, mens den eldre Kat(bildet) vekker interessen hos wild child Patrick. Jentenes far spilles av samme fyr som i filmen, og han er enda ganske ok. Serien ser ut til å ha high school settingen på plass, og noen av karakterene er morsomme. Hun som spiller Kat er vesentlig tøffere og kulere enn Julia Stiles var i filmen, og side kicket til Camron vekket min interesse med sin stå-på vilje og festlige garderobe. Jeg kommer til å se neste episode også.



På den helt andre siden av serieskalaen har vi den nye BBC serien Getting on. Den finner sted i en geriatrisk avdeling på et sykehus, og er en mørk komiserie i britisk stil. Den gjør narr av helsevesenet i dets byråkrati og selvmotsigelser, ved å tulle med skjemaveldet, prosedyrer for håndtering avføring, og forsøk på å forstå fremmedspråklige som er innlagt. Serien er fullstendig grå, noe som gjør den nesten deprimerende å se på, og alle karakterene er usympatiske på sitt eget vis. Legen som er opptatt av forskningsprosjektet sitt og undervisningen, mens hun neglisjerer pasientenes behov. Sykepleieren som er redd og engstelig for å bryte en eneste retningslinje. I tillegg til en hjelpepleier som er ”folk flest” eller barnet som sier at keiseren er naken, men likevel usmakelig i sin selvrettferdighet. Likevel virker det ikke som om serien kritiserer de som jobber i helsevesenet, så mye som det absurde systemet de er en del av. Jeg liker ideen, men må være i godt humør for å se den.

Pushing Daisies kansellert

Nok en favoritt kansellert. Det gjør vondt i hjertet. Pushing Daisies var en genuint original TV-serie, fylt til randen av god stemning, eventyr og morbiditet. Har sett de tre siste episodene og føler meg sveket av TV-selskapene. Nå skal det sies at jeg ikke har gitt TV-selskapet noe særlig tilbake. Jeg kan jo ikke vente på at serier skal vises i Norge, de ligger ikke reklamefinansiert ute på nett, så da lurer jeg på hvordan jeg som forbruker skal kunne støtte en amerikansk serie slik at den blir kommersielt vellykket. Min kjærlighet til serien bør kunne gjøre en forskjell, men hvordan? Jeg er åpen for å se mye reklame for å holde produksjonen av mine favoritter i gang.

Uansett, om du ikke har sett Pushing Daisies er den selvsagt tilgjengelig på DVD, la ikke sjansen gå fra deg! Det er en detektivserie i en annen verden, lik vår egen, bare mer fantastisk og i sterkere farger. Muligens en grunn til at serien ikke har stort potensial i forhold til produktplassering.
Vi møter Ned, the pie maker, som kan vekke døde ting til livet ved å berøre dem, og drepe dem igjen med neste berøring. Dersom han vekker noen til livet igjen, og lar dem leve i lengre enn et minutt vil noe annet, tilsvarende dø. Han kan gjøre død frukt levende igjen, på bekostning av blomstene utenfor vinduet, eller holde mennesker i livet mot at noen andre dør i deres sted. Ned jobber i The Pie Hole med Olive Snook (spilt av Kristin Chenoweth som bl.a. har spilt i The West Wing), men på si samarbeider han med privatdetektiv Emmerson Cod (Chi McBride, som spilte rektor i Boston Public) med å løse mordgåter. En dag støter de på et drapsoffer som viser seg å være Neds barndomsvenninne og store kjærlighet Chuck. Ned klarer ikke å ta fra henne livet igjen, ofrer en annens liv for henne, og tar henne med seg hjem. Chuck og Ned blir forelsket, men kan ikke berøre hverandre, og sammen med de to andre løser de drapsgåter, og møter nye spennende karakterer. Like viktig som disse fire er fortellerstemmen som setter oss inn i deres verden med et hav av faste vendinger: The girl named Chuck, The pie maker, the fact were these.

Noe av det beste med serien er hvordan den ser ut. Alt er i klare Amélie-farger, karakterene har underbare klær, og universet er en blanding av OZ og 50-tallet, uten at noe er lagt til fortiden. Det er stadig nye, oppfinnsomme drapsmetoder i bruk, og besøkene på likhuset hindrer serien fra å gli helt over i det sukkersøte. Serien er naiv i tonen, men på en intelligent måte, og med en subtil humor. Bi-karakterene er alltid minneverdig, fra hundetrenerne og taxidermisten, til Chucks tanter. Spesielt morsom var fjerde siste episode om ”the norwegians”. Veldig underholdende, om enn dårlig norgesreklame.

Det er ikke annet å gjøre enn å anbefale kjøp. Man blir glad av å være en del av deres verden, om en bare for korte 45 minutters episode over 2 sesonger.

Drømmedag

Å være på Svalbard er litt rart. På den ene siden er det utrolig fint å være en plass der hele samfunnet er enkelt, slow living uten alt jåleriet og der en føler en har all plass og tid i verden. Men på den andre siden føler jeg av og til at det er litt bortkastet på meg siden jeg ikke er så flink til å dra ut i naturen. De fleste som er her oppe elsker friluftsliv, de går i turklær bestandig, selv når de er på kontoret. Det offisielle fottøyet er fjellsko og mine skinnende adidas sneakers skiller seg ut.



Men i dag har jeg fått være med på tur. En av forskerne ved Norsk Polarinstitutt trengte å få satt ut utstyr til feltarbeidet sitt, og jeg fikk lov å dilte med. Jeg møtte opp på Bykaia der Lance var fortøyet og hilste på de andre som skulle være med, deriblant et tysk dokumentarfilmteam.



Turen ut var utrolig fin i strålende sol.



Gøy å stå øverst.





Framme i Skansenbukta gjorde vi oss klar for å ta helikopteret inn til land for å finne en fin leirplass.



Helikopteret frakter utstyret.





Jörg tar imot. Jeg er ikke med på bildet, men har ansvar for å bære rifle i tilfelle isbjørnen kommer. Veldig morsomt, men la oss være ærlig, dersom noen hadde sett risikoen for isbjørn som stor hadde jeg neppe fått ansvaret (selv om jeg var ganske flink til å skyte på skytebanen, til at det var første gang). Dokumentarfilmskaperene filmet meg med rifla, de syns det var festlig, se etter meg i en dokumentarfilm på din lokale tyske TV-kanal!

Trailere

Med jevne mellomrom setter jeg meg ned og ser alle de nyeste trailerne på apple.com/trailers. Siden jeg ikke er så interessert i å lese filmnyheter, oppdager jeg sjelden filmer jeg vil se før det er laget en trailer. Siden jeg var barn har jeg elsket å få en hel film på noen skarve sekunder. Det er alltid fornøyelig. Så jeg ser over apple sin trailerside delvis for å finne filmer jeg har lyst til å se, men også for å la meg overraske over hvilke filmer folk kan finne på å lage. Ta The last Airbender, hva er egentlig konseptet? En person som er den siste i rekken av en gruppe mennesker som kan flytte luft hardt. Det er jo ikke akkurat tidenes beste superevne. Skal han huff, puff and blow the house down? Her ville jeg valgt superstyrke eller edderkoppegenskaper om jeg var han. Men den tilfredsstiller jo blockbusterkravet om high concept, kanskje ikke så rart når den er basert på en animasjonsserie.

Når jeg skal velge neste kjærlighetsfilm ser det ut til å stå mellom Spread og 500 Days of Summer. Spread har Ashton Kutcher i hovedrollen og hele traileren er egentlig en parade av gode fotovinkler for han. 500 Days of Summer har Joseph Gordon-Levitt fra teen noiren Brick og Mysterious Skin i hovedrollen, og han blir dumpet av jenta i sitt liv, veldig søtt og sært. Siden jeg er mer en indie kind of girl kommer jeg til å se 500 days of summer på kino, men sikkert laste ned Spread og se den med Kirsti mens vi spiser junk. Men aldri i verden om jeg skal gidde å se The Time Traveler’s wife, blæh. La oss heller ikke glemme å drite i å se The girl from Monaco, som demonstrerer nok en gang den franske tendensen til å fremme forholdet mellom gammel, kjedelig mann og ung, spennende og vakker kvinne som realistisk.

Og ellers:

Ekstremt skuffende at mannen i mitt liv, Jeremy Piven (aka Ari Gold i Entourage) skal kaste bort sitt talent på en så flåsete film som The Goods: Live Hard, Sell Hard ser ut til å være. Ett stykk uintelligent komedie.

På den andre siden er det trivelig at Død snø traileren akkurat nå ligger høyt på lista. Mer trivelig en NY Times sin anmeldelse av den kanskje.

WOW, Fame! Suppete og sentimental, men who are we kidding, jeg har så og si kjøpt billett allerede.

Siden jeg kun kan se en type skrekkfilmer uten å dø av skrekk, nemlig zombifilmer, skal jeg sikkert på sikt se Zombieland, til tross for mitt hat til Woody Harrelson.

Men nå er det på tide å starte dannelseshelgen , uten internett.

Sommerprosjekt: Dannelsesskolen 2009

Som et barn av min tid, og reform 97, har jeg et hat elsk forhold til prosjekter. Jeg hatet alltid skoleprosjekter der jeg måtte samarbeide med andre om å lage et fellesresultat som alltid lyste av middelmådighet. Nå når jeg er eldre og klokere har jeg derimot begynt å elske prosjekter. Hovedsakelig fordi jeg lager personlige prosjekter som gjerne handler om selvutvikling, og fordi jeg fullfører dem alene eller sammen med betrodde venner. Sommeren er ideell for prosjekter av nettopp denne typen. Den beste typen sommerprosjekt er de du føler kommer til å endre livet ditt. Men de er sjeldne, og i år har jeg heller satset på å få opp allmenndannelsen. I tillegg til å lære meg italiensk (som er et biprosjekt av et treårig prosjekt jeg har), er målet mitt å få opp dannelsesnivået. Demokratisk anlagt som jeg jo er har jeg valgt å la flere av mine venner og bekjente få bidra til en pensumsliste i det som kan kalles for Dannelsesskolen 2009. Alle fikk en forespørsel om de kunne bidra med musikk, film og bøker jeg absolutt måtte få med meg. De fleste gikk for bøker, kultursnobbete som de jo er, men noen filmer og tegneserier kom med. Problemet med denne listen var at mine venner ble hekta på å foreslå russisk litteratur. I det lange formatet, og nå er jeg stuck i Brødrene Karamasov og enden virker på ingen måter nær, har lest 250 sider og føler jeg enda er på innledningsstadiet.

Pensum:
Bøker:
Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij
- Forbrytelse og straff
-Brødrene Karamasov
Aleksandr Solzjenitsyn - En dag i Ivan Denisovitsj liv
Nikolaj Gogols - Døde sjeler
Turgenev - Fedre og sønner
Majakovskij
Vladimir Sorokin - The Queue
Vekten av snøkrystaller – Torvald Steen
H.Murakami
-Trekkoppfugler
-Sauejakten
-Kafka på stranden
-Hard boiled Wonderland and The end of the World
John Fowles - The Magus
Jonathan Safran Foer - Everything is Illuminated (denne har jeg lest, men anbefaler selvsagt videre)
Sara Stridsberg -Drömfakulteten
Koranen
Sylvia Plath: Glassklokken
W.G.Sebald: Austerlitz
Knausgård - En tid for alt (har lest, og anbefaler videre)
Cecilie Løveid - Alltid skyer over Askøy
Fernando Pessoa - Uorens bok
Anna Gavalda - Eg vil at nokon skal venta på meg
Gunnhild Øyehaug si novelesamling
Simona Vinci - Om barna vet man ingenting
Virginia Woolf – Orlando
Mario Vargos Llosas - Tante Julia og han som skriver.
JT Leroy – Sarah
Jostein Garder - Appelsinpiken
Barbara Kingsolver - The Poisonwood Bible
Joan Didion - The Year of Magical Thinking
Jan Kjærstad - Tegn til kjærlighet
Ljudmila Ulitskaja - Sonetska
Michael Chabon - amazing adventures of kavelier clay

Tegneserier:
Blankets av Craig Thompson
Hey Princess -
Pojken I skogen –
Unga norrlänningar av mats jonsson
Kabuki-serien av David Mack
Strangers in paradise av Terry Moore
Black Hole av Charles Burns
Epileptic av David B

Musikk
Bob Dylan
Spesielt Hurricane
Yeah Yeah Yeahs - It's Blitz!
Bat for Lashes - two suns (hører på stadig vekk, og kan anbefales videre)

Film:
Myserious skin (har sett og anbefaler)
Me, you and everyone we know (har sett og anbefaler)
young @heart (usikker hvor jeg kan få tak i denne)
39 pounds of love (usikker hvor jeg kan få tak i denne)
Etre et avoir
Supergirl
Princess Mononoke
Waltz with Bashir (Har sett og anbefaler sterkt!)
half nelson
rocket science
spellbound
the warriors
class of 1984
BBC-serien Fornuft og følelser
The Twilight Samurai (Tasogare Seibei)

Wish me luck!

Battlestar Galactica spin-off

Etter å ha sett Caprica piloten er jeg litt avventende. Umiddelbart var det ting jeg likte veldig godt, mens andre ting var mindre spennende. Caprica er en spinn-off av Battlestar Galactica, også kjent som den beste science fiction serien noensinne. Vi befinner oss på Caprica, en av koloniplanetene, og vi er der i det man står på terskelen til å skape kunstig intelligens. Spennende tid når vi vet at disse intelligente robotene det eksperimenteres med på sikt vil samle seg og gå til krig mot menneskene.

Det ser ut til at at Caprica finner sted i en teknologisk periode som bare er litt foran vår egen. Dette gjør at ideene er spesielt interessante for oss. Piloten tar for eksempel opp hva det er som er en person. Er det den fysiske kroppen, eller summen av erfaring og informasjon om personen. Den rører også mot et tema for de som interesserer seg for personvernet, man kan gjenskape en person ut i fra all informasjonen som finnes lagret om dem i alt fra bilder, vitnemål, til handlevaner og bevegelsesmønster. Et bi-plot er konflikten mellom de fra Caprica og de fra Tauron. Tauron er en fattigere planet som enda lider av ettervirkningen fra en opprørsbevegelse, og innbyggere fra Tauron blir diskriminert på Caprica. Dette er en sterkere tydeliggjøring av de konfliktene mellom kononiplanetene som blir antydet i BSG. Utover det får vi også en fortsettelse av religionskonfliktene som BSG var full av.

Caprica sentreres rundt to familier som begge mister sine tenåringsdøtre i et terroristangrep som den ene av jentene var med på. Den ene familien er rik, faren Daniel Greystone jobber i et firma som jobber med å utvikle robotsoldater for hæren, mens den andre familien er opprinnelig fra Taurus der faren jobber som mafiaadvokat. Ulykken bringer mennene sammen, men det er uklart hvordan relasjonen skal utvikle seg. Det største problemet med piloten er at den er veldig melodramatisk på et tidspunkt der vi ikke bryr oss nok om karakterene til å bli rørt.

Jeg tror at når den emosjonelle motivasjonen som var nødvendig i piloten har utspilt sin rolle vil serien kunne klare seg bra, og jeg ser fram til å se den. Samtidig er det en fare for at de dveler med dramaet, og i så fall kan det bli horribelt. Er for øvrig enig med TWOP at det mangler sterke kvinnekarakterer som vi har blitt vant til i BSG, men hva annet er nytt under solen?

For en mer omfattende omtale anbefaler jeg The house next doors' anmeldelse.

X-Men Origins: Wolverine

Tidenes komedie! Jeg har aldri ledd så mye av en film, hvis jeg ikke samtidig har ment at den var elendig. Men Wolverine er ikke elendig, faktisk vil jeg si at jeg var fullstendig underholdt fra jeg gikk inn i kinosalen, til jeg gikk ut. Jeg kan ikke forstå annet enn at det har vært deres intensjon når de lagde filmen at det skulle være mye å le av (selv om jeg ikke husker de andre X-men filmene som morsomme på denne måten). For dersom det ikke var meningen at jeg skulle le, hvorfor har de gitt Ryan Reynolds (Berg i Pizzagjengen) en rolle, jeg kan ikke se den mannen uten å le. Og hva er greia med å vise Logans lille hytte (plassert ute på et stup omringet av overveldende natur), i måneskinn med en ulv som ulte i bakgrunnen dersom det ikke skulle få meg til å briste ut i latter. Mannen angriper og legger et helikopter ned i bakken! Han hopper naken ned en gigantisk foss! Fylt med raseri og sorg figurerer han foran en mektig og rød solnedgang!

Som vanlig er det lite med kvinner, ingen av dem snakker sammen, og de har litt typiske kvinnelige skills (en av dem har hud som er så hard som diamant, og skifter til å se ut som diamanter, det er noe Twilightsk over det, en annen film med elendige kvinneroller). Til gjengjeld er Wolverine naken, i stor grad, så alt i alt kan vi si at man, i alle fall for den heterofile kvinnen, får en 1-1 score.

The Unusuals

Ny serie!

Når det kommer til TV-serier har jeg et viktig kriterium for hvorvidt jeg kommer til å se alle sesongene. Jeg må like karakterene, eller i alle fall noen av dem. Dette var grunnen til at jeg til tross for gode skuespillerprestasjoner og interessant tematikk aldri så hele Six feet under (ja, jeg er engstelig for det ekstreme kredtapet jeg akkurat fikk, men likevel, jeg så ikke videre etter første sesong fordi jeg ikke likte noen av karakterene, ville bare ikke være sammen med dem lengre). Til gjengjeld så jeg hele The O.C. (led meg gjennom 2. og 3. sesong fordi jeg ikke kunne gå glipp av hvordan det gikk med Seth og Summer). Heldigvis har vanligvis kvalitetsserier likende og interessante karakterer (The Wire, Sopranos, Carnivale, Dexter osv.), så det er sjelden det er et stort problem. Men tydelige og spesielle personligheter kan gjøre en serie som kanskje ikke er fantastisk på andre måter verdt å se. Dette er tilfellet for The Unusuals, en ny politiserie jeg har fått med meg et par episoder av. Det er en politiserie med litt mer humor og mindre realisme enn trenden gjerne har vært for sjangeren.

Hovedkarakterene er Casey Shraeger (Amber Tamblyn fra Joan of Arcadia) en ung og fremadstormende politikvinne som blir flyttet til drapsetterforskning. Der blir hun teamet opp med Jason Walsh, en hardbarka politimann som bor i en diner han har åpent av og til, og lager elendig mat i (noe som gjør de klassiske dinerscenene litt morsommere). I kjølevannet av drapet av Jasons forrige partner som skjedde under omstendigheter som indikerer korrupsjon, blir Casey oppfordret ledelsen til å finne ut om Jason også var en del av det. I periferien av dette plottet har vi partnerne Leo Banks og Eric Delahoy, spilt av henholdsvis Harold Perrineau (Michael i Lost) og Adam Goldberg (Chandlers gale romkamerat Eddie i Friends), der den ene er overbevist om at han skal dø når som helst, mens den andre har en hjernesvulst som gjør at han vet han skal dø (noe som kanskje høres mer tragisk ut enn gøy, men jeg ler bare jeg ser Eddie, og det skaper en del morsomme situasjoner). De andre karakterene på avdelingen er også underholdende, som gjør serien severdig.

Jeg er også svak for gimmiker, og det at hver episode begynner med en scene der vi blir slengt inn i handlingen som så å si kun for comic relief, sjarmerer meg.

Dette er ikke en serie du må se. Det er ikke en komedie, men heller ikke et rent drama. Den kan ikke anklages for å være dyp eller genial på noen måte, men den er trivelig lell.

Filmhistorie 1 - de første og mest populære filmsnuttene

Eksamenslesningen har omsider begynt. MEVI213. Så jeg leser filmhistorie og har begynt på begynnelsen. Vi er egentlig ekstremt priviligerte som har så mye informasjon lett tilgjengelig. Når jeg leser om hvordan man steg for steg oppfant filmteknologien, og får med meg at Acres' & Pauls "Rough Sea at Dover" (1895) var en av de mest omtalte og imponerende filmsnuttene for det første publikumet, kan jeg søke den opp på youtube og se den selv.



I tillegg har vi en av de første fiksjonssnuttene, L'Arroseur arrosé av Louise & Auguste Lumière,

Kjærleik

Det er et eller annet rørende med kjærlighetserklæringer. Selv med sin grunnleggende mangel på originalitet kan man bli påvirket av dette. Du tar deg selv i å sitte på kino og ser Save the last dance med tårer på kinnene, eller leser minneord i avisa med klump i halsen. Sånn var det plutselig med meg når jeg gikk gjennom Central Park og oppdaget de små skiltene på benkene der folk har fått utrykt sine mest ekte følelser for hele verden.

















Det er Central Park Conservancy som tilbyr folk å adoptere en benk, og det ser ut som programmet er veldig populært.

Post Secret

Alle vet vel hva Post Secret er, en side som viser hemmeligheter som folk sender inn. Man kan også følge dem på Twitter. Men man glemmer at det finnes og sjekker det ikke hver dag, men det bør man, ellers går man glipp av ting. I dag ble jeg rørt av denne.

Party down 2

I dag lo jeg høyt av andre episode av Party down! De catret en fest for republikanerne der alle venter på guvernør Arnold. Jeg er klar for å anbefale serien! Pluss at Logan fra Veronica Mars var med.

I dag leser jeg....

...Slate.coms anmeldelse av Monsters vs Aliens som applauderer Dreamworks for å endelig ha laget sin egen Pixarfilm, samt å ha skapt en sterk kvinnelig hovedrolle. Traileren er arti.

I tillegg leser jeg TWOPS ubesvarte spørsmål om Battlestar Galactica . Seriefinalen løste en del problemer, men det fungerte ikke helt. Jeg satt dog igjen med følelsen av at BSG er ganske fantastisk, til tross for at de ikke løste opp i alt.

Utover det studerer jeg NYMAGS eventkalender, for jeg er i New York, baby!

Party down

Party down er en ny serie fra mannen bak Veronica Mars, altså også kjent som mannen i mitt liv, Rob Thomas. I tillegg er den skrevet av VM forfatterene, pluss at piloten har flere kjente og kjære skuespillere fra Veronica Mars, hvordan kan dette ikke lykkes?

Konseptet er et cateringfirma i LA, der en gjeng spesielle showbizwannaber har dagjobben sin i påvente av sitt store gjennombrudd. Strukturen er at hver episode viser et nytt selskap der de nødvendigvis kommer i kontakt med en rekke unike folk.

Jer har ikke helt klart å få tak på hvordan serien er, dømt kun ut i fra piloten vil jeg si at det er basert på en rekke tydelige karakterer og absurde situasjoner. Skuespillere og skribenter som ikke har slått gjennom byr jo nødvendigvis på en del morsomme scener. Det er underholdende, men jeg ble i alle fall ikke umiddelbart hekta. Skuespillerne er dog veldig lovende, og hele ideen med hvordan folk i LA tenker i en slags selvhøytidelig kvasifilosofisk måte(jmf Mirandas observasjon i Sex and the City) har jo mye komisk potensial, så jeg akter å gi det et par episoder til og så rapportere mer inngående!

Dollhouse

Et senter fullt av mennesker som har fått hvisket vekk personligheten, de brukes som avanserte eskorter. Takket være en særdeles stormannsgal nerd som har utviklet en teknologi som gjør det mulig å sette inn nye minner, personlighet og egenskaper i disse menneskene, har de spesialisert seg i å gjøre drømmer levende. For et særs eksklusivt kundesegment tilbyr de perfekt tilpassede mennesker for enhver anledning, det være seg tidenes date, forhandler i kidnappersak eller mestertyv. Vi følger Echo, spilt av Eliza Dushku (Faith i Buffy, men ikke minst Missy Pantone i Bring it on), hun er en av de mest etterspurte ”actives” som senteret har, men som piloten antyder har hun ikke akkurat meldt seg frivillig.

Joss Whedon står bak serien, han har tidligere skapt serier som Buffy, Angel, Firefly og i fjor lagde han også Dr. Horribles Sing-Along blog (som jeg jo rett og slett elsket). Han har en stor og trofast fanskare som har ventet lenge på Dollhouse. Men allerede før piloten ble vist var mange overbevist om at den så å si var tatt av plakaten før plakaten i det hele tatt hadde kommet opp. Rykter om mange omskrivinger av manus, samt nyinnspillinger gjorde at mange så Dollhouses mulighet til å overleve sesongen som like usannsynlig som plottet.

Nå når vi har sett 4 episoder er det vel ikke slik at begeistringen er til å ta og føle på. Noen ser på Dollhouse i en slags takknemlighetsgjeld, men siden jeg ikke er helt der burde jeg la hele serien ligge…..likevel ser jeg det nå på en ukentlig basis. Hva kan jeg si, det er interessante aspekter med serien. Den stiller jo interessante spørsmål ved hva personlighet faktisk er (kan man virkelig ta vekk personligheten til noen og sitte igjen med et halvtomt skall?). Og det er jo et visst feministisk perspektiv, man kan leie en vakker kvinne og på toppen av alt få bestemme hvem hun skal være. Hun er innestengt i en striglet verden der hun spiser sunt, trener, gjør yoga og får spabehandling. Vi ser jo kritikken.

Andre ting

I tillegg til å se på tv-serier og filmer leser jeg bøker og mener ting om feminisme.

Skins

For to år siden snublet jeg over en helt unik TV-serie for ungdom. Den var britisk, den moraliserte ikke, den tok opp interessante problemstillinger, hadde et spennende persongalleri, var i veldig høy grad interaktiv og den var bra. Skins er både surrealistisk og realistisk, rørende og morsom. I første episode av første sesong følger vi Tony, spilt av Nicholas Hoult som man kanskje husker fra About a boy, en kynisk, pen gutt som har som prosjekt å hjelpe sin mer nerdete venn Sid med å bli kvitt jomfrudommen. I de følgende åtte episodene i første sesongen får hver karakter sin egen historie fortalt, og man blir forelsket i serien.

For det første, disse ungdommene drikker, har sex, doper seg, men ingen må dra på rehab etter to fyller på rad, eller ha en alvorlig samtale med en forelder/venn/forelder av en venn, eller forstår sine feil etter å ha observert et bi-plott. Dette betyr ikke at man bagatelliserer ungdomsproblemer, tvert imot utforsker man dem mer. En av karakterene Cassie har spiseforstyrrelser, og det har hun gjennom hele serien, i større eller mindre grad. I Cassies tilfellet får vi også virkelig se et gjennomgående trekk for serien, hvordan alle voksne er idioter som ikke kan hjelpe med noe (og som helst spilles av britiske komikere som for eksempel Bill Bailey som spiller Walter Oliver i to episoder). Skildringen av Cassie viser også en jente med alvorlige spiseforstyrrelser, som er villig til å ta hva som helst hvis det gjør at hun kan glemme at hun er sulten. Samtidig blir det ikke grått og trist på grunn av for eksempel de svært surrealistiske elementene som gjerne i stor grad dukker opp rundt Cassie.

I tillegg er dette en serie som føles veldig tidsriktig. Maxxie som er homofil er det hele tiden, han trenger ikke en lang komme-ut-av-skapet-prosess, hans problemer for da dreie seg om for eksempel forholdet til hans muslimske venn, og at en av de straighte vennene hans prøver seg på han.

I tillegg må man få med seg unseen skins, scener som ikke er med i serien, og som ikke er tatt ut, men laget i tillegg. Livat!

Men dette var altså første sesong. Så kom andre sesong. Og det var en nedtur. Det var umulig for serien å følge opp den sinnsykt bra førstesesongen, og det gikk i den teite andre-sesongs-fella. Alt for mye, og alt for alvorlig plotutvikling. Det føles som om serier med en veldig sterk første sesong ikke aner hva de skal gjøre for å holde interessen, og i alt for mange tilfeller slenger de på død, gjerne i form av et mord (Nevner i fleng: FNL, The O.C. og Gossip Girl).

Derfor er det herlig å begynne på sesong 3 i Skins med helt nye karakterer, med unntak av Effy, Tonys lillesøster. Første og andre episode virker lovende, og jeg har tro på sesongen og karakterene. Jeg liker jo selvsagt veldig godt tvillingproblematikken, men også det faktum at Effy alltid overrasker. Good times ahead!

Årsoppsummeringer

Jeg har jo laget min egen selvsenterte årsoppsummering, men andre har jo også lagt bedre og mer allmenne oppsummeringer. New York magazines kultursider har en omfattende oversikt over beste og verste filmer, kunstopplevelser, bøker og annet (der "og annet" kanskje er mest interessant).

Mindre seriøst, men desto mer underholdende er underavdelingen Vultures "The year in review: Vulture's greatest hits 2008". Min favoritt er selvsagt "Vulture’s Complete Field Guide to the Facial Expressions of Keanu Reeves".

Dana Stevens i Slate lister opp sine 10 yndlingfilmer fra 2008. Tre er på TIFF programmet, i tillegg til at to av dem ble vist under Europeiske filmdager: Frankrike på Verdensteateret i høst.

TwoP ser på forskjellige aspekter av bra og dårlig i fjorårets tv- og filmår. Sjekk ut TV Moments That Actually Paid Off, eller beste og verste casting.

2008!

Etter en grundig evaluering har jeg kommet til at 2008 har vært det beste året i mitt liv. Det var selvsagt andre år som fremsto som verdige kandidater, eksempelvis gullåret 2002, da jeg hadde mitt andre og tredje semester på internatskolen og derimellom sommeren jeg fylte atten. Like fullt vil jeg påstå at 2008 har vært det beste. Med fare for å gli inn i den uinteressante personlige sfæren presenterer jeg 2008 lista:

Årets festival: TIFF 08
Årets metafortema: Maritim
Årets motto: Ja! (Sterk andreplass: Mer av alt!)
Årets utrykk: ”God stemning” (Sterk andreplass: ”Crazyness satt i system”)
Årets opptur: GK11
Årets prosjekt: Lerka på tur
Årets plagg: Pelsen
Årets nye destinasjoner: Puglia, Longyearbyen, Milano, Sienna, London, Manchester
Årets mann 2008: Johannes
Årets forening: Frokostklubben
Årets beste kveld ute: Textotek på Landmark (men hvor var Wuthering heights?)
Årets konsertopplevelse: Nattjazzen siste lørdag
Årets årgang: 87-88
Årets fest: Filmtemafesten!
Årets midnattssol: Sett best fra gruve 2
Årets serie: Pushing Daisies
Årets film: Syndechdoke, New York
Årets sjef: Martha (Sterk andreplass: Kaja)
Årets kafé: Kaffemisjonen
Årets overraskelse: 6 uker på Svalbard
Årets butikk: Kostym
Årets dance: På studentsenteret tirsdag kl 19 og i stua i Nykirkealmenningen søndags formiddag.
Årets indeks: Puddelindeksen
Årets mest siterte serie: How I met your mother
”It’s going to be legend….wait for it….wait for it, and I hope you’re not lactose intolerant because the last part of this word is…dairy!”
“It’s like a disease; I slept with her once and caught feelings”
“Suit up!” “Snow suit up!”
“Woo girls”
Årets sykdom: En 6(!) ukers lang forkjølelse
Tidenes ferie: Italia juni08
Årets kunstopplevelse: Takmaleri til en paves ære, sett omtrent da den kulturelle skolesekken ble så tung å bære at vi måtte legge oss ned litt.
Årets bil: Fiat 500

Manchester United

Å besøke Old Trafford, ikke akkurat noe som stod høyt på lista min over ting jeg kunne tenkt meg å gjøre. Like fullt fant jeg meg selv hutrende på tribunen på en rundtur (ja, ikke en gang en kamp, men en guidet tur) på stadionen. Men la oss spole tilbake, for dette var slett ikke min eneste Manchester United opplevelse den dagen. Det første var å finne stadionen. Vi er en familie på fire som til stadighet vil imponere hverandre med vår sprekhet, derfor var det ikke en sjel som protesterte da mamma friskt forslo at vi skulle gå til fotballbanen, dette til tross for at vi alle kunne se at den ikke lå i bykartområdet, der vi befant oss, men på et annet kart over the Quays der vi tydelig kunne se Old Trafford, som en stort, grønt markert stadionområde. Men, ingen grunn til bekymring, vi gikk jo gjennom interessante strøk med industri, motorvei og nedslitte hus, hva kunne vel vært bedre. Etter hvert som vi nærmet oss denne grønne oasen i det folketomme, nesten klisjeaktige urbane engelske landskapet så vi et skilt mot Old Trafford som visselig gikk i en helt annen retning enn den vi gikk i. Nærmere gransking av kartet viste at det vi hadde antatt var Old Trafford, fotballområdet, i virkeligheten var Old Trafford cricketbanen, spenstig.

En liten omnavigering førte oss på rett vei, og endelig kom vi fram til det store fotballanlegget. Vi tuslet forbi MEGASTORE der man kunne kjøpe alskens Man U effekter (mer om det siden), og rett til Manchester United museet(!) for å sikre oss billetter til omvisningen på stadionen. Etter lang køing i et lite, iskaldt forværelse med en dør som pep hver gang noen stod for nært, som jo stort sett var alltid på grunn av mengden folk og den minimale plassen, fikk vi hvert vårt Manchester United nøkkelkjede med billett og reservasjon til omvisning 2 timer senere. Overraskende nok var ikke Manchester United museet nok til å holde oss opptatt i 2 timer, dette til tross for store montre med trofeer, et herlig display av tidligere brukte drakter og fotballsko, samt en hel vegg av navnene til alle som noen sinne hadde spilt på United. Min personlige favoritt var audiensen med Alex Ferguson, et kontor med et slags hologram av treneren som snakker og vitser litt om sin egen tyggisspising. For å få tiden til å gå beveget vi oss opp i the Red cafe, der produkter og service var langt under akseptabelt nivå. Vi hastet oss derfor videre til MEGASTORE.

Først, en liten setning om standarden på ting. Museet og cafeen så ganske sletne og stygge ut, mens MEGASTOREN var polert og fin. Kanskje har Manchester United valgt å bruke pengene der de tjener dem (noe som kan diskuteres, spesielt i lys av omvisningen).

Det var ikke en ting de ikke hadde i MEGASTOREN, alt fra lommelerke, alt av klær(sommer og vinter), julepynt, håndduker, prinsesskjoler, hårbørste, til gro-ditt-eget-old-trafford-kit(bildet), u name it, they got it. Så! Omvisning. Jeg vil påstå at dette var høydepunktet for min del, det er noe underbart med å være en plass og at noen forteller deg alt du trenger å vite på en morsom, men informativ måte. Ting jeg lærte:

Stadionen har plass til 77 000 (men har gjerne bare 75 000 tilstedet på kamper, en del stoler går bort på å lage mellomrom mellom hjemmelag- og bortelagsupportere).
Sesongbilletter koster mellom £400-990 (aka mellom 4000-9900 gitt dagens kurs).
Bortelaget får maks 3000 billetter, men det blir vurdert i forhold til hvor mange som kommer.
De gir mange (flere hundre) plasser til rullestolbrukere, men en betingelse for å kunne kjøpe billett er at du er med i handikapsupporterklubben til Manchester United. De får sitt eget loungeområde med gratis mat.
Spillernes lounge er latterlig liten og innredet som et slags samfunnshus på bygda, sykt. Tydeligvis ikke så fantastisk å spille på ”verdens beste lag”.

Pluss mange andre interessante fakta. Omvisningen var gøyal og kan anbefales, men enten med sykt mye klær, eller ikke i romjula.

Neste post, KAMPEN.

Twilight

-Since I’m currently one of the girls sitting at home thinking:”If I could only find a guy like Edward Cullen”….

God damn! Twilight! Du vet når du ser en film og tenker at livet er litt meningsløst siden det ikke er som på filmen. Sånn som da jeg så Harry Potter for første gang og lurte på om det var vits å gå på skole dersom jeg ikke kunne gå på Hogwarts. På samme måte var det da jeg så Twilight, er det virkelig noen vits å få en kjæreste dersom det ikke er en vanvittig vakker vampyr? (I et forsøk på å formidle dette til min VT-venninne sa hun at hun hadde hørt noe lignende nylig, fra en 16 åring...)

Twilight er kvintessens av alt som er fantastisk i livet, en high school film om vampyrer, det er som om jeg har dødd og kommet til himmelen. Når vampyren er så latterlig pen at det nesten gjør vondt å se på, har vanvittig fin stil (i likhet med vampyrfamilien sin)og vandre rundt og er kul er det rett og slett lite annet å gjøre en å hengi seg og overse de scenene som bare er for mye(en følelse som for øvrig ble beskrevet av frøken Vadsø som når du spiser den mest mektige sjokoladekaka i verden og noen tilbyr deg mer krem). Det at den kvinnelige hovedrollen ikke har fått noen personlighet, er også mer som en detalj å regne når man kan fantasere om Edward Cullen. Filmen er utover det vakkert filmet og klippet. Good times.

Statusoppdateringer

Etter at jeg forlot facebook har jeg hatt et sterkt behov for å gi statusoppdateringer.
Her er uka som gikk:

Julie er anemisk på informasjon.

Julie er i alle fall ikke like aseksuell som flass

Julie er TIFF

Julie puster, lever og ånder katalogen

Julie er makta som rår

Julie er c-vitamin sjokk

Med nærmere ettertanke ser jeg at mine 366 tidligere facebook venner nok har klart seg greit uten dette.

Utmeldt av Facebook

Anonyme facebookaddicts, søk hjelp. Inspirert av Anonyme Alkoholikeres 12 trinn har jeg utviklet egne erkjennelsessteg:

1. Vi innrømmer at vi er maktesløse overfor Facebook, og at vi ikke lenger kan mestre våre liv eller tiden vår
2. Vi føler at Facebook er en makt større enn oss selv, og at vi trenger å bli brakt tilbake til sunn fornuft.
3. Vi innså at vi hadde overlatt vår vilje og vårt liv til Facebook.
4. Vi foretok en fryktløs og grundig selvransakelse.
5. Vi innrømmet, ærlig og utilslørt, våre feil, for oss selv og et annet menneske, og de 350 nærmeste vennene våre.
6. Vi var helt innstilt på å la oss fjerne disse feilene i vår karakter.
7. Vi ba Facebook ydmykt om å slette oss.
8. Da Facebook nektet ba vi ydmykt om å få deaktivere kontoen vår.
9. Vi håpet at de menneskene vi hadde overvåket, fyllemeldt, stalket eller glemt bursdagen til ville tilgi oss.
10. Vi kjente på abstinensene etter å skrive statusoppdatering, legge ut linker, lage events og starte grupper.
11. Vi søkte gjennom kafemøter og kinoavtaler å styrke vår bevisste kontakt med mennesker i den virkelige verden istedet for på Facebook.
12. Når vi hadde hatt en åndelig oppvåkning som følge av disse trinn, prøvde vi å bringe dette budskapet videre til de som var igjen på det sosiale nettstedet og oppfordret dem til å følge oss.

Generelt går det greit. Det verste med å deaktivere seg var å oppgi grunn og skjønne at alternativet: ”Facebook skaper for mye sosialt drama i livet mitt” var det mest passende.

Synecdoche, New York

Til tross for den litt banale norske oversettelsen av tittelen ("New York i et nøtteskall") må jeg si at "Synecdoche, New York" uten sammenligning er den beste filmen jeg har sett på veldig lenge. Den er skrevet og regissert av min favoritt manusforfatter Charlie Kaufman og ga meg noe på et helt annet nivå enn alle de andre filmene jeg så under festivalen. Her skulle jeg gjerne satt ord på det jeg følte, men det har vist seg å være særdeles vanskelig. Derfor sier jeg meg fornøyd med en sterk anbefaling om at alle må se den!

Pilotsesongen

Høstens nye serier etterlater meg ikke like begeistret som jeg ble i fjor da jeg så første episode av Pushing Daisies eller Gossip Girl. Min opplevelse er at noe mangler hos de aller fleste. Noen av dem kan kort oppsummeres:

90210: Se originalen

Do not disturb: Do not bother

Kath and Kim: Dum og dummere?

Little Britain USA: Jeg skal ikke dømme det helt nord og ned, men synes unektelig at originalen er bedre, fordi amerikanere er ikke like weird som briter.

Priviliged: Nei.

Mens andre krever litt mer gjennomtenkning.

Fringe: Hittil har jeg kun sett piloten, den varte i en time og 22 minutter noe som unektelig gjorde at det føltes ut som en film. Men piloten var helhetlig og serien virket relativt gjennomtenkt, noe som jeg føler er viktig dersom man skal lage science fiction. Ulikt eksempelvis Lost der man jo bare overhode ikke følte at less is more og serieforfatterene aldri helt klarte å skrive seg ut av rotet sitt. Vi kan vel si at Fringe er en dyrere versjon av x-files, med mer fokus på vitenskaplig utvikling enn overnaturlige fenomener. I tillegg spiller min personlige tv-kjæreste fra barndommen en av hovedrollene, Pacey i Dawson's creek og det kan jeg like.

True blood: Endelig en vampyrserie på TV som jeg kan like. Der jeg følte Buffy var horribelt i kraft av at det manglet elegansen og det stemningen som jeg føler en vampyrserie trenger merker jeg at jeg er forsiktig begeistret for HBOs forsøk. Og for de av oss som er i sølibat er det mye seksuell spenning. Livat!

På sikt skal jeg se My Own Worst Enemy men jeg har ikke store håp....

Burn after reading

Burn after reading er den nyeste filmen til de ikke altfor ukjente Coen-brødrene. Til tross for at mine venner i Slate.com mener de går litt på tomgang, lot jeg meg underholde, om enn av billige triks. Et typisk eksempel på deres billige triks er å la Brad Pitt spille en karikert uintelligent personlig trener med et tomt, men lykkelig blikk og herlige blonde striper i håret. Og jeg er ikke mer komplisert enn at jeg lar meg underholde. På sett og vis bæres hele filmen av at alle karakterene har små eiendommelige aspekter av sin personlighet som gjør dem morsomme, som man vel strengt tatt kan avskrive som nok et eksempel på billige triks.

Det er litt meningsløst å gjenfortelle historien, da det stort sett går ut på forviklinger og rot. Osbourne Cox(John Malkovich) sier opp jobben sin i CIA i sinne etter å ha blitt degradert på grunn av drikkeproblemet sitt. Han gjør noen fåfengte forsøk på å skrive sine egne memoarer samtidig som han blir sett på med stadig mer forakt av sin kone, Katie Cox (Tilda Swinton). Linda Litzke(Frances McDormand) jobber på et helsestudio, utforsker internettdating, og drømmer om å skape en ny Linda gjennom en rekke kosmetiske inngrep,som til hennes fortvilelse ikke dekkes av helseforsikringen hennes. På helsestudioet dukker det opp en cd med biter av Cox memoarer og noe annet og Litxke ser en gylden mulighet til finnerlønn og sammen med Chad Feldheimer(Brad Pitt) tar de kontakt med en lite samarbeidsvillig Cox. Samtidig har vi Harry Pfarrer(George Clooney) som tilsynelatende er lykkelig gift med en barnebokforfatter men cruiser internett etter kvinner og også har et forhold til Cox’ kone.

Tematikken er typisk, vanlige mennesker som er utilfredstilt i livene sine. De er ikke fornøyd med partneren, jobben, kroppen eller tilværelsen generelt. Du har de som er lavt i samfunnsanseelsen som prøver å skape seg et bedre liv, de som mister status og har vanskelig for å akseptere det og de som føler at de er på topp, litt over de andre og derfor fortjener bedre. Det interessante for meg med denne filmen er hvordan vi har et tydelig klasseskille, ikke bare i penger, men også i utdannelse og kultur. Det føles litt ubehagelig å le av at de dumme helsestudioarbeiderene som tror de har funnet topphemmelig informasjon brent ut på en cd på gulvet i garderoben når det ligger i kortene at dette ikke er en film som denne typen mennesker selv ville gått for å se. Men filmen har jo et visst pessimistisk anslag som stiller alle menneskene i et særdeles dårlig lys, samtidig som du blir litt glad i dem mye takket være skuespillerstjernene som gir dem liv. Ikke nødvendigvis med fantastisk skuespill, men med magien som ligger i karismaen til superstjerner.

Et annet aspekt jeg liker med filmen er det fokuset den har lagt på å vise forskjellige mennesketyper. Ja-mennesker og nei-mennesker, de som er på jakt etter å oppfylle nesten umulige drømmer og de som gir opp når de møter motstand. Og den tredje typen, den pragmatiske, som er verken pessimistisk eller optimistisk, men bare handlekraftig og fremdriftsorientert. På et punkt i filmen hyler en Linda Litzke til den stakkarslige sjefen sin som åpenbart er forelsket i henne at hun er så lei negativiteten hans når han forsiktig er kritisk til å bryte seg inn hos fremmede for å stjele statshemmeligheter.

Filmen er morsom, men ikke hysterisk sådan. Men den tilfredstiller ikke det feministiske kriteriet.

Feministisk film?

En venninne av en venninne av meg har et prinsipp:
Hun ser ingen filmer dersom det ikke finnes en scene i filmen der en kvinne har en samtale med en annen kvinne og de ikke snakker om en mann.

Det er lenge siden hun har sett en film. Jeg kaller det feministiske prinsippet og jeg vil ta det med i all vurdering av film fra nå av.

Seriehøsten

September (og forsåvidt august) er harde måneder. Man skal sette seg inn i nye fag, og delta i alle de sosiale arrangementene som eksamensfri og gjensynsglede fordrer til. Samtidig skal man begynne pilotkjøret for å velge ut hvilke serier man må få med seg dette semesteret, og hvilke som er helt håpløse. Det er et hardt liv. Hittil har jeg kun klart å presse inn Beverly Hills 90210 (den nye altså) og så snart jeg får litt pusterom skal jeg dømme den nord og ned.

Den siste revejakta

Jeg har aldri vært helt inne i 70-tallet. Mine foreldre var ung på 80-tallet, og jeg har aldri hatt den store 70-tallsnostalgien som jeg ofte har observert hos mine jevnaldrende venner, som alle er barn av 68’erne. Hippier har for meg alltid vært en gjeng selvbedragere som jeg nødvendigvis ikke ønsket assosieres med. Dette gjorde at jeg nærmet meg kinosalen med en bør av fordommer med på lasset da jeg skulle se Den siste revejakta. Men, som med så mange ganger før ble mine fordommer mot spesifikke subkulturer tildels sjarmert vekk av enkeltmenneskene den består av.

Vi møter Carl og Robert, spilt av henholdsvis Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch, som bedriver hasjsalg for å tjene penger til å oppfylle de svevende drømmene sine. Fram til nå har de drevet i småskala, men de står foran en stor jobb, med 45 kilo som skal finansieres, hentes og selges på 2 uker, og det er jobben som gjør at de endelig skal kunne ta overskuddet å realisere et hippiekollektiv på landet. Med en viss ironisering over enkelte aspekter av kulturen fortelles historien på en forsåvidt troverdig måte. Ting gjøres ikke for stort og skummelt, det er tross alt snakk om Oslo på slutten av 70-tallet, derfor ser vi ikke skytevåpen eller utstrakt voldsbruk som vanligvis preger filmer som tematiserer dopsalg.

Mitt største problem med filmen er at jeg ikke helt tror på Nicolai Cleve Brochs skuespill, spesielt har jeg problemer med å tro på kostymet hans. Det store skjegget glir av og til over til å se julenisseaktig ut. Til gjengjeld er Kristoffer Joner en drøm. Selv om han blir type-castet til å spille den nervøse, paranoide typen velger jeg å ikke holde det mot han. I denne rollen er han dessuten mer mandig enn han vanligvis er, og han bringer også størstedelen av humoren inn i filmen. Det at filmen ikke er veldig moraliserende, men likevel kommer med motforestillinger mot hovedpersonenes syn på seg selv som frihetsforkjempere i et forknytt norsk samfunn, gjør den balansert, noe som igjen får hippieskeptikeren i meg til å mykne litt.

Alt i alt er filmen verdt å se, men ikke en høyder for meg personlig. (Og om man skulle undres over hvorfor jeg ikke gjentar den vante sangen om at Bjørn Sundqvist spiller i alle norske filmer, er det selvsagt fordi jeg elsker Bjørn Sundqvist og jeg tror de fleste filmer hadde vært bedre dersom han var med, ønsket er at han er i ABSOLUTT ALLE norske, og gjerne utenlandske filmer.)

Amanda-prisen

Å ikke ha TV gjør at jeg til tider føler meg litt utenfor norsk offentlighet. Derfor er det fint å komme hjem til familien og endelig nyte godt av å kunne betrakte hva som rører seg i den frimerkestore norske offentligheten. Etter en uke må jeg si at det ikke er spesielt mye, men Amanda-prisen minner meg på hva jeg hater med norsk offentlighet.

Jeg hater TV2 produksjoner som ikke lar mennesker si et ord, men kun er opptatt av tullete tidsskjemaer, jeg finner det pinlig. Med skrekk minnes jeg fjorårets ærespris til Knut Andersen der den gamle mannen regelrett ble avbrutt midt i en inspirerende tale. Skandaløst. Det samme så jeg i år ved flere anledninger, dog ikke like graverende. La folk si noen få ord, er det ikke rom for det, lag en lengre sending! (Eller kutt ned på merkelig og malplasserte sang og danseinnslag... musikalnummeret, hva var det?)

Jeg hater Dorthe Skappel. Hennes intervju av Aksel Hennie og Trond Espen Seim i forsendingen var ubehagelig å se på for en som blir flau på andres vegne (jf at jeg så Borat bak en sofapute). På mange måter ville det passet mitt ønske om å være en fanebærer for kommersiell smak i pretensiøse miljøer dersom jeg likte henne, men jeg er bare uinteressert i det hun prøver å få frem i sine sendinger.

Jeg hater at TV ikke gir rom for eldre kvinner som kanskje har noe å fortelle heller enn billedskjønne østlandskblide piker.

Jeg elsker til gjengjeld norsk film. Det gjorde meg trist at Ole Giæver ikke fikk prisen for beste manus (siden det muligens er den beste dialogen jeg har hørt), og at hans hovedrolleinnehaver Maria Bock ikke vant beste kvinnelige skuespiller. Nord-Norge gikk dog ikke tomhendt hjem, og det gleder meg åpenbart storlig at Kautokeino opprøret vant folkets Amanda, og ikke minst at den evigfantastiske Anni-Kristiina Juuso vant beste kvinnelige skuespiller, for bare etter å ha snakket litt med henne under TIFF 08 ble jeg unektelig sjarmert. (Du kan ikke annet enn å elske en ung kvinne som sier at hun er så sinnsykt tissetrengt at hun må stikke). Aller morsomst er det likevel at Kåfjord også har en vinner i Herman Rundberg som delte prisen for beste musikk med Mari Boine og Svein Schultz.

Dr. Horrible

Kanskje ble du forelsket i han som Dr. Doogie(Doogie Howser M.D). Muligens ble du betatt når du innførte "suit up" i ditt vokabular etter maraton visning av How I meet your mother. Men om det ikke har skjedd hittil, la det skje nå: Se Dr. Horrible's Sing-Along Blog og begynn og forgud Neil Patrick Harris sporenstreks.

Friday night lights

Vanligvis har jeg ingen problemer med å selge en TV-serie til noen. Jeg kan alltid få fram det i serien som vil appellere til den jeg snakker med. Dessuten har jeg tro på at intens entusiasme alltid kan få noen til å i alle fall prøve en ny serie. Det skal sies at jeg noen gang har slitt, det er vanskelig å forklare Veronica Mars uten å få det til å høres ut som en modernisert Nancy Drew (ehh.. hun går på high school og er privatdetektiv… og er kjempekul), men det lar seg gjøre (en film noir serie med den eneste ekte feministiske karakteren som finnes på TV).

Men, med Friday night lights har jeg virkelig fått en hard oppgave. Muligens fordi jeg veldig lenge var særdeles skeptisk selv. Det er en high school serie (som alltid er et pluss for meg), men den kretser hovedsakelig rundt en sport(minus) og da mer spesifikt amerikanske fotball(mer minus). Akkurat det at det er amerikansk fotball var kanskje den største bøygen, fordi det sjelden er de guttene man liker i high school/college film og TV settingene. De er store, dumme og (i de tilfellene vi befinner oss i collegeunivers) i et slags elendig fraternity. Likevel, etter en sterk anbefaling fra mine personlige TV-guruer, de vittige menneskene bak Televisionwithoutpity.com, samt den ekstreme tomheten under forfatterstreiken i USA, bestemte jeg meg for å gi det en sjanse.

Det første som slår deg er hvor upolert serien er, uten sterke farger, eller glansede overflater. Håndholdt kamera er hyppig brukt (en stadig kritikk mot serien er nettopp denne kamerabruken, men etter å ha sett en god del glossy serier føler jeg det gir et velkomment upolert uttrykk), og fargeskalaen en er grå/brun/svart. Serien er plassert i en liten by i Texas med en dårlig økonomi som bidrar til det litt nedslitte inntrykket. Det eneste virkelige fargesterke, rene, glossy og klare er alt utstyret og stadionen som er knyttet til fotballspilling, som understreker hvor viktig fotballaget er for byen, og ikke minst hvordan det representerer muligheten for en framtid for mange av guttene. Samtidig som det presiseres at det kan være et overdrevet fokus på det.

Friday night lighs adresserer behovet for serier for tenåringer som behandler problemstillinger som faktisk berører ungdom, men enda viktigere er hvordan de problemene får spille seg ut. For de av oss som vokste opp med Beverly Hills 90210 var det alltid fascinerende hvordan noen kunne utvikle et problem veldig raskt, det være seg alkoholisme/narkotika/småkriminalitet/slankepiller og der til lignende, for så å raskt komme seg ut av det ved rehab/intervention/den seriøse samtalen med en voksen person man respekterte/ eller, min personlige favoritt, ved en åpenbaring fra en klisjéfylt opplevelse. I FNL lar man problemene være realistiske og uten enkle løsninger(jeg skal ikke skjønnmale, enkelte plotlinjer har vært overdrevne, men jeg unnskylder det med 2. sesongsangsten). Noen ting løses ikke lett, det faktum at begge foreldrene dine har dratt og du bor med din kronisk arbeidsløse bror former personligheten din, at moren din ikke ser på seg selv som noe mer enn noens kjæreste gjør at du har mindre tro på din egen framtid. Sånn sett er det amerikanske samfunnet mer interessant å få portrettert, enn for eksempel de norske, da ungdommene har deterministiske issues de må takle.

Til tross for dette klarte jeg ikke å skjønne behovet mitt for å se denne serien non-stop. Hva bestod min entusiasme for serien av? Tilslutt er det en ting som alltid makes or breakes en serie for meg, i hvor stor grad liker jeg karakterene, derfor falt brikkene på plass da det gikk opp for meg at jeg liker ABSOLUTT alle karakterene. Dette tror jeg kommer av at serien elsker å vise sårbarheten til karakterene, du får se så mye av dem, i så mange forskjellige relasjoner og situasjoner at du blir kjent med dem. Serieskaperne har skjønt at det ikke er nødvendig å lage en bitch eller en drittsekk for å holde hjulene i gang rett og slett fordi vi alle har de sidene i oss, og de kommer fram av og til i stor nok grad til å skape framdrift. På samme måte er det ingen grunn til å skjønnmale noen karakterer slik at vi elsker dem, fordi det er vanskelig å unngå å bli berørt av ekte mennesker.

Det er kanskje umulig å komme på noe fengende å si som får folk til å strømme til butikkene for å kjøpe serien, som kanskje forklarer hvorfor den gjennomgående ikke har klart å hevde seg i stor grad i USA. Men nettopp det faktum at du ikke kan gjøre den catchy med noen få ord understreker kompleksiteten i serien som gjør den seerverdig, og heldigvis ser det ut til, til tross for litt lave seertall, at det kommer en 3. sesong!